Paternalismens apoteose

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 7 2000


Debatt

Det kan anføres mange gode argumenter mot radikal kjønnskvotering på et universitet. Ett hyppig brukt motargument bør imidlertid punkteres:

"Egentlig bør man bekjempe radikal kjønnskvotering for kvinnenes egen skyld. Kvinner som blir ansatt etter dette prinsippet, vil nemlig bli gående rundt med et merke i pannen som gjør at de ikke vil få faglig respekt fra sine kolleger. Alle vil tenke: Hun er her ikke i kraft av egne kvalifikasjoner. Slik vil hun også selv tenke. All hennes selvrespekt vil forsvinne. Hennes isolasjon vil øke. Kanskje drives hun til selvmord. I sitt avskjedsbrev forbanner hun Kollegiet som lurte henne inn i dette helvetet."

Dette argumentet er imidlertid en slags paternalismens apoteose. Hvem vet at det er slik kvinner vil tenke? Hvem har sagt at kvinner er passive avspeilinger av omgivelsenes syn på dem? Bare et svært gammeldags kvinnesyn hevder noe slikt. Scenariet beskrevet ovenfor er nå så godt kjent at en må forvente motsatt: Kvinner som søker og får stillinger gjennom radikal kjønnskvotering, må tvert imot forventes å være sterke og selvstendige mennesker, kanskje langt sterkere enn mange menn som har fått stillinger på regulær måte ved å produsere konformistisk forskning i forhold til vanlige ansettelseskomiteer. Kanskje finnes det til og med kvinner som er så skamløst grådige at de tar det de får uten anger og som gir blaffen i hva andre tenker.

Er det derfor fare for at slike kvinner blir faglig isolerte og uten respekt? Men den forskningen de utfører når de først har fått stillingen, skal tale for seg selv, hvis da ikke de mannlige omgivelsene skulle organisere brudd på anonymitetsreglene ved vurdering av artikler og bøker. Og hvis noen menn skulle gjøre noe slikt, fortjener de vel ikke selv noen faglig respekt? Det er ellers nokså vanlig på universiteter at enkelte miljøer har dyp forakt for det faglige nivået hos andre miljøer, men dette er helt uavhengig av kjønn. Kan man ikke tåle slik forakt, har man intet å gjøre på et universitet.

Mest sannsynlig vil en kvinne som blir ansatt på en "irregulær" måte, få et ekstra incentiv til å drive energisk forskning etter sin ansettelse: "Jeg skal vise dem at denne sjansen skal jeg utnytte!" Slik sett kan det hende at UiO får mer igjen for pengene gjennom slike ansettelser enn ved mange regulære ansettelser: I Norge gjelder jo ikke akkurat de amerikanske reglene om "publish or perish" og årevis utprøving for å få "tenure". Her er det betydeligere lettere "å være professor enn å bli det".

I mange fag burde like gjerne norske mannlige forskere skamfullt gått rundt med stempel i pannen: De har fått sine stillinger utelukkende fordi engelsk ennå ikke er anerkjent som undervisningsspråk. Hvis det hadde vært tilfellet, ville de blitt utkonkurrert av langt bedre kvalifiserte, men arbeidsledige forskere fra EØS og USA.

Arild Pedersen, førsteamanuensis
Filosofisk institutt

Les også:

Stor motstand mot likestillingsvedtak
Høy temperatur i likestillingsdebatt
Debatt: Misforstått kvinnehjelp
Debatt: Det kjønnede universitet

Følg saken på de felles, elektroniske debattsidene til Uniforum og Apollon: http://www.admin.uio.no/ia/debatt


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 7 2000

Publisert 4. mai 2000 12:36 - Sist endra 1. sep. 2014 14:07
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere