Universitetets langtidsplan 2000 – 2004

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 1 2000


Debatt

UiOs langtidsplan for den femårsperiode vi nå går inn i, foreligger til diskusjon i form av et i og for seg velformulert dokument som i utarbeidelse har nådd versjon 6. Mine kommentarer vil måtte anknytte til denne versjonen.

Det første som slår en ved gjennomlesning, er at ordet ”grunnforskning” glimrer ved sitt fravær. Dette utslitte og politisk ukorrekte honnørord, som ikke desto mindre dekker en essensiell del av den akademiske tradisjons innhold, har ikke falt noen i pennen så vidt jeg har kunnet oppdage blant de 679 strofer dokumentet består av. Dette er så meget mer påfallende som vi nå står ved enden av et århundre der grunnforskningen på to områder (biologi og fysikk) har hatt en fremgang som bare kan karakteriseres som en revolusjon, og hvor teknologier derivert fra disse fremgangsrike områder (genteknologien og informasjonsteknologien) har gitt oss verktøy vi ikke kunne drømme om tidligere.

Enten man sverger til den lineære modell grunnforskning -> anvendt forskning -> kommersialisering eller holder seg til den mer mangslungne virkelighet, er utviklingen innen molekylærbiologien full av esoterisk grunnforskning som plutselig har vist seg å lede til teknologiske revolusjoner som på sikt vil bedre mulighetene for diagnose og behandling for eksempel av folkesykdommer som kreft og leddgikt. Har UiO gitt opp denne skansen?

I vårt sosiale klima er det viktigere enn noen gang å understreke at grunnforskning er fri og skapende åndsvirksomhet, og for å kunne forbli det, må den ikke båndlegges av hensyn til finansieringskildene eller samfunnets press for øvrig. Dette er banale, men stadig viktigere hensyn å forsvare, og deres fravær fra teksten lover ikke godt. Forskjellige aspekter av problematikken streifes i strofene 607/608, 620/621 og 667/668, men gis ingen samlet fremstilling med tyngde.

Et annet honnørord som til gjengjeld er til stede i fullt mon, er internasjonalisering.

Bioteknologisenteret er blant de UiO-enheter som muligens kan sies å ha et erfaringsgrunnlag her, idet innslaget av utenlandske medarbeidere er høyt på alle nivåer (2 av 5 gruppeledere er utdannet i USA, vi har hatt opptil 19 nasjoner representert på postdoktoralt eller Ph.D.-studentnivå, og vi har i 10 år hatt en Scientific Advisory Group av ledende internasjonale forskere). Her opplever vi det paradoksale at en rekruttert toppforsker, utdannet i USA, med en vel etablert forskningsgruppe i Oslo, ikke tas vare på av UiO. En annen, som har medbrakt midler fra NIH, har fått UiOs skriftlige garanti for at det ikke skal trekkes ”overhead” av denne bevilgning, men så gjøres det likevel uten varsel.

Dersom UiO skal etablere et ry som et sted der gode vitenskapere fra andre land med utbytte kan utføre sin forskning, vil jeg tro at det kreves en ganske betydelig forbedring av de vilkår de bys og en forenkling av det byråkrati de møter. Først og fremst må vi ta vare på dem som er kommet og har bestått ”the acid test”, å få til å etablere en funksjonerende forskningsgruppe ved UiO. Utenlandske vitenskapere som overveier å flytte til Norge, kontakter selvsagt ofte kolleger før de bestemmer seg, og det de får høre er utvilsomt ikke uten betydning. En sikker kilde til ”reverse brain drain” ville være å legge forholdene til rette for å kunne beholde et lite utvalg av de beste postdoktorale gjesteforskere som finner veien til UiO.

Et tredje honnørord, som nå heldigvis etter hvert får en mer fremtredende plass, er fleksibilitet. Ikke bare er det sunt for den enkelte vitenskaper å flytte på seg for eksempel hvert 8.-10. år, det er sunt for hele miljøer å bygge opp nye forskningsgrupper og nedlegge gamle. Skal UiO unngå rigor mortis, må nye forskningsområder bearbeides i en kontinuerlig prosess, hvor man bygger på eksisterende kompetanse men stadig og målrettet utvider den.UiO har et velegnet instrument for dette i senter-konseptet.

Begrepet ”kritisk masse” er nøye knyttet til fleksibilitet, erfaringen tilsier at et senter-miljø bør bestå av minst 6-8 forskningsgrupper med i alt 8 –10 kompetansebærere, hvor miljøet med hensyn til teknisk kompetanse kan funksjonere som en felles enhet. Her er vi inne på det som i hvert fall i molekylærbiologien er det største tap ved at doktorgrader kan tildeles av andre enn de fire universiteter. En doktorand fra et godt universitetsmiljø vil ha kunnskaper utover sitt mer snevre grunnlag fra egen avhandling hvis vedkommende har deltatt i forskningsprosessen innenfor rammen av et større universitetsmiljø. Det skal mye til at høyskolene skal kunne tilby det samme.

Eksempler fra sentrene viser at de også kan bevare sin fleksibilitet ved at forskningsgrupper nedlegges når deres ”budskap” er uttømt, mens nye grupper kan komme inn. I BiO har det således skjedd i alt 7 slike endringer i løpet av 10 år.

Oppbygging av god kompetanse i moderne biologi er en kontinuerlig prosess med akselererende tempo og ditto omkostninger. Slik kompetanse etterspørres i Norge langt mindre enn IT-kompetanse, det finnes bare i liten grad ”industrial pull” i form av etterspørsel fra større bedrifter. Når vi ser hva for industri som har grodd opp på dette området i USA, eller bare i våre naboland, kan vi uten vanskelighet få øye på et nytt område hvor norsk næringsliv har ”kolonial” status.

Hans Prydz, professor/senterleder
Bioteknologisenteret i Oslo

Debatt: Tar Kollegiet utfordringen?


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 1 2000

Publisert 28. jan. 2000 10:56 - Sist endra 1. sep. 2014 14:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere