«Flygelet gis til Det norske institutt i Roma. Flygelet trenger en reparasjon, men er ellers av beste kvalitet. Hvis instituttet ikke er interessert i flygelet, skal det gis til Federico Zucconi Galli Fonseca (en dyktig pianist og sønn av min venn og nabo i Le Marche).»
Slik formulerte Bjarne Andberg sin siste vilje for en vesentlig del av sitt jordiske gods. Andberg, som døde i mars i år 90 år gammel, var i mange år tilknyttet Det norske institutt i Roma (DNIR), en satellitt av Universitetet i Oslo. Han startet som student der, senere ble han stipendiat og foreleser i kunsthistorie. Ifølge instituttets direktør Han Lamers har Andberg og DNIR en lang historie sammen. Andberg visste med andre ord godt at DNIR ikke har et piano, og han forsøkte å gjøre noe med det.
Men forgjeves, viser det seg. «Etter en grundig intern vurdering må vi dessverre meddele at instituttet på det nåværende tidspunkt ikke har anledning til å ta imot flygelet» skrev Han Lamers tilbake til testamentfullbyrderen, en advokat i Innlandet, hvor Andberg kom fra.
Hvis du har sett trappene i huset i Roma, kan du forstå noe av årsaken. Huset går over fem etasjer uten heis, og trappene er slik de blir når det er høyt under taket – bratte og ikke så veldig brede. Å bære et flygel opp for eksempel til biblioteket i tredje etasje, ville kreve noen svært sterke personer.
Dyr gave
– Det kom litt som en overraskelse, dette brevet, sier Han Lamers.
Vi møtes på hans kontor på instituttet, et luftig rom med skrivebord, møtebord og bokhyller. Det siste er det mye av på instituttet, over 25 000 bøker fins i husets bibliotek.
– Selv om vi hadde bruk for det, er det ikke plass til et flygel her, fortsetter Lamers.
– Man kunne løfte det opp med lift, og trille det inn fra takterrassen?
Lamers ler.
– Det vil også være veldig kostbart både å frakte det hit og ha det her. Vi forvalter offentlige penger, vi må være strenge.
Instituttet er bredt humanistisk, med hovedvekt på middelaldersk kunsthistorie og arkeologi, men etter hvert også idéhistorie, arkitektur, historie, filosofi, språkvitenskap og litteratur. Musikkvitenskap er derimot ikke en del av instituttets kjerneområde.
Vedlikehold av et flygel krever dessuten teknisk kompetanse og økonomi til stemming, reparasjon og et klimatisert rom, som Lamers skriver i svaret til advokaten. Inne på kontoret hans står en elektrisk vifte, som vitner om at det blir veldig varmt i huset om sommeren. Nå er det oktober, og det er fortsatt behov for luftsirkulasjon.
Fra Gausdal til kontinentet
I 1961 ble Bjarne Andberg magister ved UiO, med fagene tysk, fransk og klassisk arkeologi. Han kom fra gården Bø i Gausdal. Nabogården var Aulestad, hvor han ble kjent med Dagny Bjørnson Sautreau, Bjørnstjerne Bjørnsons yngste datter. Andberg reiste til Paris, for å besøke henne og for å studere. Senere reiste han videre til Wien for å studere og til Napoli, hvor han underviste i norsk på Universitetet L’Orientale.
Prestesønnen fra Gausdal bosatte seg etter det i Roma, og ble godt kjent og godt likt på universitetet og La Sapienza, universitetet i Roma, ifølge avdelingsleder Anne Nicolaysen. Så vidt hun vet, holdt han også kontakt med forskerne på instituttet. Men ikke bare dem, han holdt også nær kontakt med Norge og Gausdal.
– Helt siden 1970-tallet tilbrakte Bjarne hele somre på gården som vi eier nå, helt fram til 2023 faktisk, forteller Ivar Bø, som vi nå møter i Andbergs hus i Anguillara, en times togtur nord for Roma.
Han og kona Eldbjørg har arvet huset, som ligger i Via Garibaldi, en steinlagt gate med trapper opp mot høyden i byen. De sitter ved spisebordet, foran vinduene med utsikt til Braccianosjøen. Ivar og Eldbjørg besøkte Andberg her så å si hvert år. Andberg hadde ingen barn, og gjorde det klart at han ønsket å overlate huset, som han renoverte fra et tidligere kornkammer, til familien Bø. Da Andberg ble gammel og syk, ble Ivar hans verge. På veggene henger det malerier, kanskje fra 1800-tallet og fremover. I hjørnet av stuen står det svarte flygelet. Det er et Steinway. Gamle pianoer er ikke lett omsettelige for tiden, men brukte Steinway-flygler er i en klasse for seg.
– Han spilte Pål sine høner for vår datter, for å underholde henne litt. Men han spilte aldri for noe publikum, så vidt vi kjenner til. Naboen rett ovenfor forteller at de pleide å høre pianospill om kveldene, sier Ivar Bø.
Ved siden av pianoet er det en stabel noter. Det er sonater og suiter av Bach, Mozart, Brahms og Chopin, musikk som krever en viss ferdighet på piano.
– Bjarne leide flygelet først, mens han bodde i Sant'Eustachio i Roma, i en leilighet Det norske institutt hadde hjulpet ham med å finne. Han tok pianoundervisning og etter en stund kjøpte han flygelet. Så angret selgeren seg og ville kjøpe det tilbake, men det ville ikke Bjarne, forteller Bø.
I 2002 ble Bjarne Andberg utnevnt til ridder av første klasse av Den kongelige norske fortjenstorden for sin innsats som formidler av norsk kultur i Italia. Mange norske personer med tilknytning til Roma beskriver ham som en unik formidler og foreleser, og en raus og gjestfri venn. En av dem som kjente ham er Peder Christian Kjerschow, tidligere førsteamanuensis ved UiO og rektor ved Nansenskolen i Lillehammer, som bodde i Roma fra 1965 til 1970.
– Han var en estet, han lignet ingen andre, sier Kjerschow.
– Bjarne var en slags institusjon i seg selv. Alt mellom Toscana og Gausdal var han skeptisk til. Han dro aldri til Oslo.
Kjerschow har også spilt på pianoet, både da det sto i Sant'Eustachio og i Anguillara.
– Siste gang var det veldig ustemt, sier Kjerschow.
Har tre pianoer fra før
Steinway-flygelet i Via Garibaldi har stått ubrukt en god stund. Det er fortsatt ustemt, og enkelte tangenter har hengt seg opp. Som Andberg skrev i testamentet: Det trenger en reparasjon og en stemming. Ettersom Det norske instituttet ikke kan ta det imot, skal det altså til Federico Zucconi, sønnen til Andbergs venn. De ble kjent da Andberg hadde et hus i Camerino.
– Det huset ble ødelagt av jordskjelv. Så det ble helt umulig å selge. Bjarne ga det bort til datteren til sine gode venner, som bort rett over gaten her, forteller Ivar Bø.
Federico Zucconi, som etter sigende er god til å spille piano, er advokat i Roma.
– Jeg er beæret og glad for å være mottaker av pianoet, sier Zucconi på e-post til Uniforum.
– Samtidig er det et problem for meg å ta det imot, siden leiligheten i Roma er for liten, og i huset vårt på landet har vi allerede tre pianoer, ett stående og to flygler. Ingen av dem er Steinway. Jeg ville gjerne se pianoet og se om det er mulig å flytte det fra huset i Anguillara, og så finne ut med min kone hva vi skal gjøre, sier Zucconi.
Den problematikken kjenner også Ivar og Eldbjørg Bø til.
– Vi har flere pianoer på gården. De er gamle med treramme. Vi har gitt opp å stemme dem. Det gikk en måneds tid utover høsten, så begynte vi å fyre og luften ble tørr. Da hørte vi «pling!» «pling!». Det var skruene som løsnet.
Ingen av dem spiller imidlertid piano, men dersom Zucconi ikke henter Steinway-flygelet, kan det være han skal vurdere å lære seg noe, sier Ivar Bø.
Bjarne Andberg døde i Tolfa, i Italia. Eldbjørg Bø tok med urnen tilbake til Follebu kirke i Gausdal hvor han er gravlagt.
Les mer i Uniforum:
Debatt: Musikk er ikke til pynt
Prøveforelesning med gregoriansk sang
Debatt: Hvorfor ofres de estetiske fagene når samfunnet trenger dem som mest?
Logg inn for å kommentere