Mjøs-utvalget, Forskningsrådet og andre ny-kapitalister

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 10 2000


Debatt:

Innstillingen fra Mjøs-utvalget og de omtrent samtidige signalene fra Forskningsrådet referert til i nyhetsbrev nr. 4 fra dekanen (5.5. 2000) har sikkert avstedkommet livlige debatter i Norge. Undertegnede, som befinner seg i Roma, har bare fått med seg et svakt ekko av disse, og det kan derfor synes pretensiøst at jeg vil komme med et innlegg i den anledning. Jeg ønsker imidlertid å konsentrere meg om ett moment, nemlig den omseggripende elefantsyken i forsknings- og universitetsmiljøene.

Det er tydelig et ønske om at forskningen skal være mest mulig konsentrert, ikke bare om noen få emner, men også på noen få steder, kanskje bare ett. I en artikkel om Mjøs-utvalget i Uniforum nr. 4 (9.3. 2000, s. 2) får vi helt til slutt høre at utvalget ”leikar med tanken” på å sette ut fag på tilbud slik at all engelskundervisning på universitetsnivå blir lokalisert til f.eks. Oslo. Akkurat som tvangsfôring av gjess er rettet mot at ett organ (i dette tilfelle leveren) skal svulme til unormal størrelse, skal pengeflommen til universiteter og forskning gå til bestemte miljøer og prosjekter, som helst bør være så digre som mulig.

Det sier seg selv at denne politikken vil utelukke diverse fag og prosjekter. Er du f.eks. ekspert på albansk syntaks og kan få med deg maksimalt én student på prosjektet, er din sak tapt på forhånd. Din eneste mulighet til å få penger er å skape eller koble deg på et eller annet ”paraplyprosjekt” med mange deltakere. Slike prosjekter bør helst ha en intetsigende og samtidig fengende tittel, som ”Balkan før og nå: Fra folkemusikk til folkemord”. Å skape eller finne slike paraplyprosjekter tar ofte mye tid og krefter, som kunne vært bedre anvendt innen forskning og undervisning.

En annen type forskning som vil bli skadelidende med den nye trenden, er det vi kan kalle ”nybrottsprosjekter”. Mye interessant forskning er begynt i det små. De fleste av oss har vel opplevd at vi har hatt ideer som ser lovende ut, men som vi er litt usikre på. Derfor ønsker vi å utprøve dem selv først, kanskje ved hjelp av et par studenter eller kolleger. Før fikk man penger til slike småprosjekter, men med den nye mega-trenden bør det helst være 30 personer med fra begynnelsen av. Siden mange av oss ikke har ork til overtale 30 kolleger og studenter til å delta i noe som vi ikke er helt sikre på selv, blir det til at vi i stedet slår oss på et emne som mange allerede driver med og hvor det er lettere å skaffe studenter og medarbeidere.

De store forskergruppene som slik skapes, skal i såkalt fri konkurranse med sine kolleger feie disse av banen. Hvis Mjøs-utvalgets ”leik” blir alvor og visse universiteter får monopol på visse fag, kan man risikere at alle hovedfagsstudenter i engelsk som går ut fra et norsk universitet, gjør det i Oslo f.eks., og at en stor del av disse har spesialisert seg innenfor ett eller noen få emner hvor miljøene har skapt giga.mega-prosjekter.

De idealene som her kommer frem, er naturligvis overtatt fra næringslivet, der bare de største overlever. Resultatene av denne tankegangen ser vi daglig når vi går i kolonialbutikken for å kjøpe en leskedrikk. Det er snart bare Coca-Cola og Fanta å få kjøpt fordi Coca-Cola-konsernet har danket ut sine konkurrenter. Snart ser vi konturene av Coca-Fanta-universitetet, hvor alt mangfold er forsvunnet akkurat som i en skog hvor man driver med flatehugst og utplanting av bare én tresort.

De tankene som Mjøs-utvalget og Forskningsrådet fremmer, er ikke spesifikt norske, men globale. Også i Italia har man hatt denne debatten. I et intervju i avisen ”La Repubblica” (18.2. 2000) kom Claudio Magris (forfatteren av Donau) inn på hvor uheldig det var at økonomisk tankegang trengte inn på områder hvor den ikke hadde noe å gjøre, som f.eks. åndslivet. ”Verden er intet firma”, var tittelen på intervjuet. Magris mente at for Italias vedkommende kunne den katolske kirke med sin utidsmessige ”barokke” struktur, som han kalte den, i noen grad demme opp for de markedsøkonomiske ideer.

I Norge har vi ingen slike store ”barokke” institusjoner. Til gjengjeld har vi beksømstøvler. Kaare R. Norum vil gjerne vi skal ta dem av og iføre oss nye Nike-sko så vi kan konkurrere med de andre. Men man kan løpe for fort også. Det er kanskje lurt om noen beholder beksømstøvlene på.

Siri Sande
IAKK
p.t. Roma


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 10 2000

Publisert 22. juni 2000 10:06 - Sist endra 1. sep. 2014 14:09
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere