Myter om øremerking

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 8 2000


Debatt

Debatten om Kollegiets handlingsplan for likestilling er preget av en del myter: Øremerking fordeler stillinger til kvinner med minimumskvalifikasjoner, dette innebærer en urimelig diskriminering av unge menn og medfører en negativ stempling av unge kvinner. Ingen av delene stemmer:

- Man får ikke en øremerket stilling bare fordi man er kvinne, man må også være meget faglig dyktig. De faglige kravene til øremerkede stillinger er de samme som til andre stillinger og man må konkurrere for å få dem. Det det dreier seg om, er å sikre seg mot at marginale forskjeller i faglige kvalifikasjoner slår ut i systembevarende retning. Disse marginale forskjeller ligger antakeligvis godt innenfor det subjektive og kulturbestemte skjønnet som aktualiseres når en komité skal skille den beste i en søkergruppe ut fra de beste.

Selvsagt er det er mulig å si at noen er bedre enn andre, men jeg vil hevde at troen på at én søker alltid er objektivt bedre enn resten, hører til universitetets mest hardnakkede selvbedrag. En bedre løsning enn øremerking kunne kanskje være å be bedømmelseskomiteen velge ut de beste blant søkerne uten å rangere disse innbyrdes, og så legge fagpolitiske hensyn til grunn i den siste utvelgelsen, ved for eksempel å la stillingen gå til det underrepresenterte kjønnet. I enkelte fag vil det faktisk være menn.

- Diskriminering av menn? Det er i dag slik at det utlyses langt flere stillinger innen menns kompetanseområder enn innen kvinners kompetanseområder. Er det diskriminering av menn at menn og kvinner får om lag like mange stillinger å søke på? Spørsmålet om hva som er rettferdig, krever analyse både på gruppe- og individnivå, uten å redusere det ene til det andre. På gruppenivå er øremerking ikke diskriminering av menn så lenge menn får minst 50 prosent av stillingene. Ingen av de tiltak som er blitt foreslått, kommer i nærheten av å reservere flertallet av stillinger til kvinner. Menn har altså fortsatt gode sjanser for å få sin halvpart av stillingene. Hvis dette er å la sønnene betale for fedrenes synder, så må man jo mene at også sønnene har en historisk rett til å få mer enn 50 prosent ?

Sett fra individperspektiv innebærer øremerking at det kan bli lyst ut en stilling man ikke kan søke på. Men det er jo nokså vanlig på universitetet: En middelalderhistoriker er for eksempel ikke noen aktuell søker til en stilling i moderne historie. Universitetet kan omdimensjonere fag, og dermed kan en stilling som en stipendiat hadde håpet å kunne søke på, forsvinne. At det iblant også finnes en stilling som er øremerket for kvinner, kan neppe sies å være noe stort tap sett fra det individuelle perspektivet.

Stempling av kvinner? Dette er ikke dokumentert, og faktisk tyder alt på det motsatte. Den status man får i en jobb, skyldes hva man gjør i jobben, ikke hvordan man fikk den. Hvis man mister status ved å få en stilling alene på en kompetansevurdering, så burde vel alle opprykksprofessorene være stemplet ikke bare som annen-, men tredjerangs (for ved opprykk er det jo ikke konkurranse i det hele tatt)? Derimot kan man reflektere over hvorfor noen unge kvinner opplever det som krenkende å bli sett som medlem av en underprivilegert gruppe.

Jeg tror dette skyldes en manglende forståelse for at øremerking og kjønnskvotering faktisk er – og skal være – virkemidler på gruppenivå, ikke midler som utsier noe om den enkelte kvinnes identitet eller stiller krav til hennes sinnelag og væremåte. Grupperettigheter er faktisk individuelle rettigheter knyttet til beskyttelse mot diskriminering. Tankegangen er at det samlede resultat av en bedre kjønnsfordeling vil gi institusjonelle og kulturelle endringer, uavhengig av om både kvinner innbyrdes og menn innbyrdes er sine kjønn på ulike måter. Det er med andre ord nødvendig å synliggjøre kjønn for å bekjempe kjønnsbias.

Anne-Britt Kolstø vil imidlertid ikke bare synliggjøre kjønnet i kampen for likestilling, hun vil også bevare det i dets mest tradisjonelle utforming. Hvis bare kvinner skal ha tildelt barnehageplasser, så må det jo bety at Kolstø mener at barn er kvinners ansvar alene? Da får likestillingskampen unektelig lange perspektiver.

Harriet Bjerrum Nielsen
professor, faglig leder, Senter for kvinneforskning

Les også:

Debatt: Kjønnsbalanse i vitenskapelige stillinger

Følg saken på de felles, elektroniske debattsidene til Uniforum og Apollon: http://www.admin.uio.no/ia/debatt


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 8 2000

Publisert 25. mai 2000 11:05 - Sist endra 1. sep. 2014 14:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere