Kjønnsbalanse i vitenskapelige stillinger

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 8 2000


Debatt

At det er en viktig målsetting å oppnå en bedre kjønnsbalanse i vitenskapelige stillinger, er de fleste enige om, men debatten viser at det er uenighet om hvilke virkemidler man bør benytte.

Ved vårt lille institutt har vi ni professorer. Av disse er tre kvinner og seks menn. Fire professor II-stillinger innehas av to kvinner og to menn. Av seks nyansatte i fulle stillinger siden 1992 er fem menn og én kvinne. Innen biokjemi og beslektede fagfelter er det relativt stor enighet om kvalitetskriteriene. Blant hovedfagsstudenter og doktorgradsstudenter er kvinneandelen høy, og de kvinnelige studentene er (minst) like gode som de mannlige. Biokjemien og beslektede fagfelter (cellebiologi, genetikk, basal medisin m.m.) er i en rivende utvikling internasjonalt, og man vil etter hvert møte stadig hardere konkurranse fra utenlandske søkere til stillinger også i Norge.

Den avgjørende fasen for å kvalifisere seg til vitenskapelige stillinger innen disse fagområdene er i dag perioden på fem til 15 år etter avlagt doktorgrad. I denne perioden bør man høste erfaring fra ulike forskningsfelter i ulike forskningsgrupper, helst også fra utlandet. Det er i denne perioden man virkelig utdanner seg til å bli gruppeleder.

Et laboratorium hvor nordmenn kan reise for å utvide sine kunnskaper innen biokjemiske, cellebiologiske og andre molekylære teknikker, er European Molecular Biology Laboratory (EMBL) i Heidelberg. Til tross for relativt lik kjønnsfordeling i disse fagfeltene på doktorgradsnivå her hjemme, har sju av åtte post. doc.-stipendiater som siden 1987 har reist fra Norge til EMBL, vært menn. De som har returnert til Norge, er i dag professorer eller innehar tilsvarende gruppelederstillinger. EMBL har også etter hvert etablert et doktorgradsprogram. Av de fem nordmenn som er blitt tatt opp, er samtlige menn, mens andelen kvinner totalt sett (fra hele Europa) er god. Bare én kvinne fra Norge har søkt om opptak, samtidig som det har vært minst 12 - 15 mannlige søkere totalt fra Norge.

Grunnen til at jeg bruker dette laboratoriet som eksempel, er at det har vel utbygd infrastruktur for folk i alle livssituasjoner. Egen barnehage, egen skolefritidsordning ved en skole i nærheten, rimelig helseforsikring for hele familien, språkkurs, idrettsaktiviteter, m.m.

Blant de få kvinnene som reiser til utlandet, har mange en ektefelle eller samboer som er i samme fag og derfor reiser av egen interesse. Det er fortsatt slik at når én av to parallelle karrierer skal prioriteres, så trekker kvinnen ofte det korteste strået også i våre dager. Dette kan henge sammen med den relativt lave status forskningsaktivitet har i Norge. Det er imidlertid slik at også blant aktuelle kandidater uten familiære forpliktelser dominerer mennene.

Kan man likevel påvirke kvinnelige hovedfags- og doktorgradsstudenter til å velge forskning som sine livsløp?

Blant viktige virkemidler er dem som bedrer kvinners rammevilkår ved universitetene (se innlegg av Anne-Brit Kolstø i Uniforum 4. mai i år). I tillegg må avdelingene invitere så mange kvinnelige foredragsholdere som mulig til seminarserier. Man må også jobbe hardere for å skaffe gode, kvinnelige vitenskapsfolk når man arrangerer internasjonale møter. Disse vil fungere som rollemodeller for kvinner som er under utdanning.

En faktor som jeg mener kan være viktig, er at kvinner og menn tenker litt forskjellig om hva som er viktig her i livet. Hvis menn er mer opptatt av å posisjonere seg enn kvinner, kan det tenkes at kvinner i større grad må tenne på selve arbeidet for å ønske en forskningskarriere. En doktorgradsperiode er nå så oppstykket av kurs, seminarer og evt. egen undervisning, at det er for liten tid til fordypning i selve forskningen. Man er i stor grad prisgitt sin veileders tankegods, og man har egentlig ikke de rette rammebetingelser for å bli “huket på” forskning. Innen eksperimentell biologi/biokjemi er det tidligst på post.doc.-nivå at man kan få anledning til å forfølge egne tanker og ideer. Siden dette er et nærmest ikke-eksisterende nivå ved norske universiteter, er det også vanskelig å velge dette som en karrierevei, hvis man skal “ligge” ved et norsk universitet.

Hva vil skje hvis man øremerker doktorgradsstipend for kvinner ved Universitetet i Oslo? Kanskje stiger en allerede god kvinneandel ytterligere. Ambisiøse menn “tvinges” til svenske, franske, tyske, engelske og andre lands forskningsgrupper og lærer hvor lista ligger i utlandet. De kommer tilbake med internasjonal erfaring og viktige publikasjoner.

Det beste tiltaket for å styrke kvinneandelen spesielt og norsk forskning generelt vil være å innføre et reelt post.doc.-nivå ved norske universiteter, ikke den en dråpe i havet-politikken man opplever når noen sier det skal satses. Jeg tror også at hvis noe virkelig skal øremerkes for kvinner i forskningen, så må det være post.doc.- og forskerstipend med gode rammevilkår som betinger at hele stipendperioden tilbringes i en god forskningsgruppe i utlandet. Bare på denne måten vil flere kvinnelige forskere bli blant de mest kompetitive.

Kristian Prydz
professor, Biokjemisk institutt

Les også: Debatt: Myter om øremerking

Følg saken på de felles, elektroniske debattsidene til Uniforum og Apollon: http://www.admin.uio.no/ia/debatt


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 8 2000

Publisert 25. mai 2000 11:06 - Sist endra 1. sep. 2014 14:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere