Åpent brev II til rektor fra en som elsket universitetet

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 2 2000


Debatt

Kjære rektor

Jeg skrev et brev til deg i høst og fortalte hvor ille vi hadde det her nede på grunnplanet hvor vi bare driver forskning, forskningsbasert undervisning og formidling etter fattig evne. Jeg ba om trøst og håp. Jeg forstår nå hvorfor jeg ikke har fått noe svar. Det er intet håp å gi, og trøsten er en fattigmannstrøst: "& den som ikke har, ham skal endog det han har, fratages". Overdrivelse?

Hør her: Årets nedskjæring til vår instituttgruppe har ført til at driftsbudsjettet reduseres med 50-60 % i tillegg til at ingen ledige stillinger kan lyses ut. Uten inklusjon av "overheadmidler" ville driftsbudsjettet måtte reduseres ytterligere til ca. 20 % for å oppnå balanse i lønnsbudsjettet!

Fra et regnskapssystem som bare gir Oracle-svar (ingen pålitelige regnskapsrapporter på halvannet år), får vi vite at for eksempel Fysiologisk institutt med sine 12 professorer, bare har 50 000 kroner til sammen å bruke til drift i år. Bare våre undervisningsutgifter er på 100 000 i året. Utgifter til å holde ved like verdifullt utstyr tar omtrent det samme. Vi henter selvfølgelig det vi kan fra eksterne kilder, men også her er det begrensede midler og ikke alle kan vinne i konkurransen. Dessuten, eksterne midler gis til forskningsprosjekter, ikke til å drive butikken.

Da jeg begynte min vitenskapelige løpebane på universitetet for vel 35 år siden, følte jeg meg privilegert. Ikke så mye på grunn av lønnen (skjønt da jeg ble førsteamanuensis fem år seinere, følte jeg at jeg hadde bedre råd enn i dag), men fordi vi hadde tid - og muligheter. Tid - til faglig fordypelse, til kollegiale diskusjoner, til skikkelig undervisningsforberedelse slik at en kunne være en inspirerende lærer, og - ikke minst - tid til tenke, kaste fram hypoteser, planlegge forsøk og utvikle metoder. Muligheter - til å skaffe utstyr og alt annet som trengs i eksperimentell forskning, til å få teknisk hjelp, til faglige reiser, til å være i et stimulerende miljø som tiltrekker nye forskerrekrutter.

Da jeg første gang var instituttbestyrer på et middels førreform-institutt, brukte jeg opptil et par timer i uka på administrasjon. I dag er jeg "faglig leder" på det samme instituttet, som nå er blitt avdeling på et storinstitutt, og bruker snart en arbeidsdag og vel så det på den jobben. I tillegg kommer tid på søknader og rapporter fra min egen lille forskningsgruppe.

Som jeg gjorde rede for i mitt forrige brev, rektor, har undervisningsmengden hele tiden økt, mens stillingsbudsjettet er blitt redusert og stipendiathjelpen er blitt borte. Tiden til det vesentlige på et universitet er altså blitt borte i administrasjon og rutineundervisning. Ressursene - mulighetene - til å vedlikeholde og fornye et godt forskningsmiljø eksisterer heller ikke.

- Er jeg bare en nostalgisk, sur gubbe som maler fortiden i et rosenrødt skjær? Jeg sur, rektor? Da skulle du opplevd pH-en, for ikke å si aggresjonen, hos de unge på instituttet som vi rakk å få tilsatt i en pause i nedskjæringene for noen år siden. De føler seg lurt inn på universitetet og har ingen motivasjon for å gjøre noe for et fellesskap de ikke får noe annet enn lønn og lokaliteter tilbake fra.

Nå, rektor, vil du fortsatt svarløs se på at gode forsknings- og undervisningsmiljøer forvitrer? Hva vil du vi skal gjøre?

Skal vi stanse undervisningen når vi har brukt opp budsjettet?

Skal vi gå over til gamle undervisningsformer som krever mindre ressurser? Eller ta opp en brøkdel av det studenttallet som er gitt oss?

Hvis vi hadde lov til å si opp folk, ville det iallfall vært mulig for oss å tilpasse oss et skrumpende lønnsbudsjett - tilpasse foten en for liten sko ved å hugge av hel og tå.

Du må i hvert fall i redelighetens navn melde fra til de politiske myndigheter at det er ingen vits i å prøve å styrke forskningen i basal

medisin ved Universitetet i Oslo slik som de har forespeilet oss. Først må de basale institusjonene gis mulighet til å dra nytte av en slik støtte ved at de får tilstrekkelig bemanning, grunnlagsressurser og infrastruktur.

Inntil videre må faktisk alle som ønsker å gå inn i en forskerutdanning, frarådes å begynne her.

Jeg er redd at ansvaret er så pulverisert at intet av dette vil bli gjort. Kan du ikke sette oss under universitetsledelsens administrasjon?

Jens-Gustav Iversen, professor
Fysiologisk institutt


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 3 2000

Publisert 23. feb. 2000 10:02 - Sist endra 1. sep. 2014 14:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere