Wien - paradoksenes og pasjonenes by

Uniforum nr. 3 2000

- På godt og vondt ble det 20. århundre født i Wien. Med sin gudbenådede plassering på kartet har byen tatt opp i seg de forskjelligste impulser gjennom tidene og utviklet en flerkulturell identitet. Det er ironisk at østerrikerne går inn i det nye århundre med et kryptofascistisk parti ved regjeringsbordet, sier professor Elsbeth Wessel.
I 30 år har hun elsket byen ved Donaus bredder.

Trine Nickelsen
Ståle Skogstad (foto)

WIENERKAFÉ: - Det har lært meg svært mye å lytte til konversasjonene rundt bordene i Wiens vakre kafeer, sier professor Elsbeth Wessel, her i Oslos wienerkafé: Theatercafeen.

- Det må bli Theatercafeen. Elsbeth Wessel stusser ikke et øyeblikk når vi ber henne foreslå et spisested med et visst østerriksk "tilsnitt". - Visste dere at vi nå skal tre inn i verdens vakreste wienerkafé? spør hun idet vi forlater den hvite, norske vinterdagen på vei inn i en gyllen atmosfære med duft og smak av sentraleuropeisk kulturliv. - Hit tar jeg med meg mine venner fra Wien. De er minst like begeistret som jeg.

Elsbeth Wessel er professor i tyskspråklig litteratur ved Germanistisk institutt. Hun regnes som Skandinavias fremste kjenner av Østerrike og har ført i pennen et utall artikler om østerriksk litteratur, kultur og samfunnsliv gjennom en årrekke, publisert i aviser og tidsskrifter. Hennes store formidlingsglede avstedkom i fjor boken Wien, "en rik essayistisk fremstilling av en by og dens historie". Boken er resultatet av et stort og langvarig forskningsarbeid. For denne mottok hun like før jul Det historisk-filosofiske fakultets formidlingspris for 1999. (En fyldig anmeldelse av boken blir å lese i neste nummer av Apollon, som kommer ut i mars).

Den østerrikske sjel

Etter at det østerrikske Frihetspartiet (FPÖ) og dets leder sikret Østerrike en sentral plassering i det internasjonale mediebildet, har Elsbeth Wessel de siste ukene bidratt med kjøtt på beina og historisk perspektiv til nyhetsoppslagene. For å forklare Jörg Haiders popularitet og hans høyreekstreme partis store oppslutning, peker hun på den østerrikske mentaliteten. Denne mener hun er preget av storhetsfantasier kombinert med en følelse av underlegenhet.

- Det keiserdømmet som gikk i oppløsning i 1918, var et imperium med mer enn 50 millioner innbyggere. Fra å være det kulturelle, politiske og økonomiske sentrum i det habsburgske keiserrike, ble Wien redusert til hovedstad i en nasjonalstat med bare seks millioner innbyggere. Dette "reduksjonssjokket" har østerrikerne aldri helt kommet over.

Elsbeth Wessel mener at dette, sammen med et "keiserkompleks", kan bidra til å forklare den politiske utviklingen i Østerrike i dag, så vel som valget av Kurt Waldheim til president i 1986. - Østerrikerne har en relativt autoritær oppdragelsesmodell, noe som ofte er blitt påpekt av psykiateren Erwin Ringel. Han regnes som en stor kjenner av den østerrikske "sjel". Østerrikerne har lenge klynget seg til bildet av keiseren som den store autoritet, en frelser som skulle løse landets problemer. Derfor slutter de opp om karismatiske ledertyper, gjerne med sterke nasjonalistiske holdninger som Jörg Haider.

Løssalgspressens letthet

Elsbeth Wessel har stor glede av å formidle, og opplysningsidealet er ingen anakronisme for den reflekterte og kunnskapsrike professoren. Hun har imidlertid fått erfare at hennes faglige utadvendthet har sine sider. Ifølge et større oppslag i Dagbladet nylig, skal hun ha uttalt at "Østerrike er et snuskete og ekkelt samfunn" og at østerrikske menn "slår barna og pisker hundene sine". - Dette har jeg selvfølgelig verken sagt eller ment, sier Wessel, som for lengst har innsett at nyanserte refleksjoner og søken etter sannhet ofres på de lettfordøyelige sensasjoners alter. Reaksjonene på Dagblad-oppslaget har ikke latt vente på seg. Uttalelsene, som da slett ikke er hennes egne, er gitt atskillig spalteplass i Østerrikes største aviser og minutter i beste sendetid i østerriksk radio og fjernsyn.

- Og så jeg da, som elsker Østerrike mer enn det som er godt for meg, sukker Elsbeth Wessel, og synker et øyeblikk sammen på den svarte, høyryggede, skinntrukne benken. Men tafatthet er ikke hennes stil, ryggen rettes straks, et smil glir over ansiktet og gløden tennes på ny i hennes blikk. - Selv om det ikke akkurat er latter som preger meg etter disse bedrøvelige presseopplevelsene, vet jeg at om et halvt år så sitter jeg på Café Hummel i Josefstadt og ler av hele greia. Jeg befinner meg da i verdens skjønneste by og er blant folk som har en holdning til kultur som jeg nærer den største respekt for. Tenk på at kulturbudsjettet for Wien alene er på svimlende to milliarder kroner. Forteller jeg mine østerrikske venner at Oslo-Filharmonien, som har høstet strålende kritikker i det berømte Musikverein i Wien, sliter med elendig akustikk og manglende bevilgninger - ja, da tror de meg simpelthen ikke, sier Elsbeth Wessel.

Magisk øyeblikk

Etter navnet å dømme kunne vi fristes til å tro at hun selv er av østerriksk slekt. Men Elsbeth Wessel er norsk, født i Trondheim. At hun i sin tid var gift med en Wessel, for øvrig en etterkommer av Tordenskiolds bror, har gitt henne etternavnet.

Det var i 1970, som 29 årig ung stipendiat at hun kom til Wien for aller første gang. - Da opplevde jeg et av livets sjeldne, magiske øyeblikk. Den imponerende keiserbyen med sine vakre bygninger i barokk, den sobre atmosfæren, duftene - alt gjorde et enormt inntrykk. Og for ikke å glemme de skjønneste landsbyer og skoger som omslutter den gamle hovedstaden. Siden da har Østerrike vært mitt annet fedreland, sier Wessel. Til sammen har hun tilbrakt flere år i Wien, de beste årene av sitt liv, bedyrer hun. Doktorgrad tok Elsbeth Wessel i 1979 på den østerrikske dikter Hugo von Hofmannsthal (1874-1929) som regnes blant de største dikterne i østerriksk og tyskspråklig litteratur.

- Jeg har mange venner i Wien. Er jeg for lenge borte, kommer abstinensreaksjonene. Jeg synes jeg kam kjenne dem i kroppen her jeg sitter, sier hun og smiler. - Men tro nå endelig ikke at jeg sitter på kafé og leser aviser hele dagen - skjønt det har lært meg svært mye å lese og lytte til konversasjonen rundt bordene i Wiens vakre kafeer. Der jeg virkelig har tilbrakt mye tid, er i det østerrikske nasjonalbiblioteket, en av verdens aller fineste boksamlinger. Her får jeg alle de bøkene jeg måtte be om i løpet av en liten halvtime. Det er studiene her som har dannet det faglige grunnlaget for mitt publiserte materiale, også for min nye bok om den gamle Donau-metropolen.

Fortidens grums

Det er med glød og innlevelse Elsbeth Wessel forteller om en by hvor kulturen blomstret gjennom århundrene, og hvor den åndelige nyskapingen kom til å prege det århundre vi nettopp har forlatt - hvor navn som Freud, Schönberg og Wittgenstein er helt sentrale. - Men Wien var også den byen hvor Hitler lærte sine lekser. Den skjuler sine heslige hemmeligheter, antisemittisme og sigøynermord, påpeker hun.

Det var i 1938 at Østerrike ble innlemmet i Tyskland. - Legenden om Østerrike som Hitlers første offer, har stått i veien for en mental og moralsk opprenskning og har virket forgiftende på samfunnslivet, sier Wessel, og mener at Kurt Waldheims berømte utsagn: "Tro meg, jeg visste ingenting", reflekterer østerrikernes holdning til nazitiden. - Østerrike er et demokrati, men kjenner likevel på mange måter ikke sin egen fortid. Det råder en slags indirekte sensur i landet, mener hun. Erwin Ringel hevder at landet i løpet av etterkrigstiden utviklet seg til en "fortrengningsnasjon".

- Det gode med Haider er at det som til nå har tilhørt skyggenes dal, nå synes å komme for en dag. Kanskje bidrar dagens politiske situasjon i Østerrike til å sette i gang en selvransakelsesprosess og et oppgjør med landets brune fortid, tilsvarende prosessen i Tyskland på 1960- og 70-tallet, sier Wessel. Hun har sterk tro på de demokratiske kreftene i Østerrike. - Jeg tror Haider representerer et relativt kortvarig, politisk intermesso.

Formidlerrolle mellom øst og vest

Hun minner oss om "et annet" Østerrike, et land hvor titusener går i fakkeltog gjennom hovedstadens gater for å vise sin avsky mot det Haider og hans parti representerer og for å protestere mot den nye regjeringen.

- Østerrike er også et land hvor ordet "nabo" har en helt spesiell betydning og innebærer bestemte forpliktelser. Wien var lenge hovedstad for ungarere, tsjekkere, slovaker, slovenere, polakker, kroater, rutenere og mange andre folk og nasjonaliteter. Byens familiehistorier handler da også ofte om en tsjekkisk bestemor og en kroatisk bestefar. I sør grenser Østerrike mot det eksplosive Balkan. For "Nachbar in Not", nabo i nød, stiller landet opp, og innsamlingsaksjoner bringer inn "utrolige" summer, forteller Wessel.

Østerrike er det EU-land som har den lengste grensen mot de tidligere kommunistiske statene i Europa. 12-13 land banker nå på EUs dør. - I denne prosessen kan Østerrike gi viktige bidrag. Landet kjenner den østeuropeiske mentaliteten. Østerrikes viktigste oppgave framover kan bli å spille en formidlerrolle mellom øst og vest.

Dødssynd

Elsbeth Wessels hjerte banker for Østerrike og framfor alt for hovedstaden. - Wien har gjennom århundrene vært et magisk knutepunkt takket være sin gudbenådede plassering på kartet, der impulser fra øst og vest, nord og sør har satt hverandre stevne, sier hun.

Sin kjærlighet til landet, dets språk, litteratur, kunst og kultur formidler Wessel videre til sine studenter. Av kollegene beskrives hun som en svært dyktig og engasjert foreleser. - Det er en dødssynd at studentene kjeder seg, mener Wessel. - I fagets oppgangstider med fulle auditorier, kunne jeg kanskje mens jeg foreleste få øye på en student på bakerste benk som hadde falt ut. Da tenkte jeg: Jeg må få ham inn igjen!

- Jeg er 58 år nå, og har slett ikke lyst til å gå av på mange år ennå. Det er fantastisk morsomt å formidle. Jeg har lyst til å fortelle historiene om Goethe og om Kafka enda en gang og fange nye sjeler, smiler Elsbeth Wessel.

- Kan vi ikke formidle bøkenes innhold, kan vi like godt gi opp å erobre de unge som er oppvokst i en verden av bilder. Vi må være om Askeladden, ta fram sekken og hente opp våre skatter til nye generasjoner: "Se hva jeg fant på veien gjennom bøkens verden!"

Uniforum nr. 3 2000