Forskningsformidling - av hvem og til hvem?

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 1 2000


Debatt:

Når man leser rapporten fra utredningsgruppen for forskningsformidling, er det ikke bare medisinere som får problemer med både premisser og konklusjoner. Utredningsgruppen bruker uttrykket forskningsformidling om oppgaver som i sin essens enten er formidling om forskning eller direkte markedsføring, alt rettet mot massemediene. Dessuten definerer man mottakerne av formidlingen som alle utenfor den enkelte forskers fagområde. Likevel legges mye av ansvaret for denne type formidling på den enkelte forsker, selv om det er velkjent at evner til generell markedsføring er lite utviklet hos universitetsforskere.

Betydningen av at UiO markedsfører seg bedre, er det ingen uenighet om, og en rekke av de forslag som gruppen fremmer vedr. nettilgang på informasjon og dokumentasjon er derfor i alles interesse. Innledningsvis ønsker jeg derfor å gi min støtte til en rekke av de forslag som fremmes.

Men, gruppen ser konsekvent bort fra det faktum at størsteparten av forskningsresultatene ved universitetet ikke lar seg formidle (enkeltvis) til et stort publikum. Riktignok nevner man dette som et problem, men tar ikke konsekvensen av hvilken størrelsesorden det dreier seg om. Når selv fag som medisin, som vi andre betrakter som meget godt egnet for popularisering, har problemer med formidling overfor massemediene, hvordan er det da ikke for oss andre?

Forskningsformidling er essensielt for alle forskere, men denne formidlingen er målrettet, mot grupper som vi vet har nytte av og interesse for forskningen, dels på nasjonal basis, dels på internasjonalt plan.

Dersom Nycomed Amersham har behov for å knytte til seg eksperter på molekylær biologi, er deres vurdering ikke basert på medieomtale i Aftenposten og Dagbladet, men på graden av og typen av internasjonal eksponering. Forskningsformidlingen må derfor være målrettet, mot det publikum som kan nyttiggjøre seg våre resultater.

Det er naivt å tro at det store publikum kan motta og forstå enkeltvis de forskningsresultater som vi publiserer hvert eneste år, muligens med unntak for enkelte samfunnsvitenskaper. Dette har ikke noe å gjøre med manglende evne til popularisering, men er et resultat av den høye spesialiseringsgrad som all moderne vitenskap er tuftet på. Politikere kan kjøpe tverrfaglig forskning til å løse enkeltproblemer, men grunnleggende ny viten fremkommer i dag bare i høyt spesialiserte miljøer eller i vekselvirkning mellom flere høyt spesialiserte miljøer. Tidligere tiders allvitere eksisterer ikke lenger, og årsaken er så enkel som at stofftilgangen innen samtlige felt er for stor til å kunne lagres i den menneskelige hjerne.

Det som forhåpentligvis kan formidles overfor massemediene og allmennheten er større eller mindre presentasjoner eller programmer om forskningen, hvorfor den er viktig, hvordan den utføres og hvilke resultater den kan gi på sikt. Det må altså eksistere et tilbud som massemediene kan forsyne seg av uten altfor lang planlegging.

Videre er det viktig å få frem at samfunnet har behov for de kandidater og doktorander som vi utdanner via forskningsbasert undervisning. I tillegg må myten om elfenbenstårnet fjernes, de fleste av oss har faktisk god kontakt med den del av samfunnet som har behov for våre kandidater og våre tjenester. Gjennom massemediene får man ofte det inntrykket at UiO stort sett utdanner folk til arbeidsløshet.

Fra min erfaringsbakgrunn er det i hovedsak omvendt, at det eksisterer et relativt konstant og på noen felt et økende arbeidsmarked for våre kandidater. Dette er en oppgave for sentrale organer ved universiteter å få belyst, og dette er formidling ikke av forskning, men om forskning og utdanning, og dessuten er det markedsføring i kampen om nye studenter. Dersom universitetet kan bidra til å skape slike fellesfora, vil mange forskningsgrupper garantert stå i kø for å fylle disse med interessante og meningsfylte bidrag.

Min konklusjon er at den enkelte forskers formidling vil i hovedsak være rettet mot viktige målgrupper og disse kan ikke defineres av informasjonsavdelinger eller liknende organer. Det har derfor ingen betydning å innføre formidling mot massemediene som en del av arbeidspliktene for den enkelte forsker og at alle hovedfagsstudenter og doktorander skal pålegges plikt til forskningsformidling. Som så mange andre velmente forslag bidrar dette ikke til annet enn utvidet byråkrati.

I stedet for å forsøke å få den enkelte forsker til å drive med amatørmessig markedsføring av forskningsprodukter overfor massemediene, bør det være en sentral oppgave for universitetet å lage fellesorganer som gir de enkelte forskningsgrupper anledning til å fortelle om hvorfor de har viktige funksjoner, innen universitetet og overfor samfunnet utenfor og som kan gi et tilbud til forskjellige massemedier. For mange er det dessuten viktig at man innser at i fremtiden vil internasjonale perspektiver bli av av større betydning enn spalteplass i tabloidpressen.

Tyge Greibrokk, professor
Kjemisk institutt

Den besværlige formidlingen

Les mer om saken på Apollon og Uniforums nye elektroniske debattside: http://www.admin.uio.no/ia/debatt/index.shtml


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 1 2000

Publisert 28. jan. 2000 11:17 - Sist endra 1. sep. 2014 14:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere