Doktorkreering - alle akademiske seremoniers mor

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 2 2000


aulaen
HØYTIDELIG: To ganger i semesteret kreerer UiO sine ferske doctores i Aulaen.

Omsluttet av ikke så rent lite akademisk høytidelighet mottar universitetets nyutsprungne doctores sitt diplom, alt mens Solen sender sine milde stråler over parnasset.
Doktorkreering - en meningsfylt seremoni i takt med tiden eller gammeldags tant og fjas?

Trine Nickelsen
Ståle A. Skogstad (foto)

Fire ganger i året skjer det: Da samles lærd og ledelse ved UiO i Universitetets Aula for å kreere sine ferske doktorander. Alt i høytidelige former, der prosesjoner, kantater, kapper, taler og diplomer hører med.

Men tror du at doktorkreeringsseremonien ved UiO har vært arrangert like sikkert som amen i kjerka i hele universitetets liv, ja, da er du på villstrå. Det har nemlig vært litt på og av med denne seremonielle begivenheten. La oss kaste et blikk på historien.

Frederik Holst - den første

Doktorpromosjon var blant de første seremoniene det nye, norske universitetet i Kristiania arrangerte. Medisineren Frederik Holst var den aller første som ble "promovert", det vil si "fremmet" til doktor ved Det Kongelige Frederiks Universitet og derigjennom fikk rett og rang som lærer ved det samme sted. I 1816 forsvarte han sin avhandling for licentiat-graden.

"Aaret efter - den 19. juni 1817 - foregikk universitetets første doktorpromotion, idet Holst offentlig forsvarte sin avhandling: MORBUS QUAM RADESYGE VOCANT QUINAM SIT, QUANAMQUE RATIONE IN SCANDINAVIA TOLLENDUS? Han blev derefter ved en høitidelig akt promoveret til DOCTOR MEDICINÆ. Professor Skjelderup var promotor, og professor Sørensen hadde skrevet det latinske program, som findes trykt, og som er det første av universitetet utgivne festprogram.

De ovenfor nævnte promotioner foregik likesom alle senere like til 1842 i den gamle stortingssal (i departementsgaarden på hjørnet av Prinsens og Dronningens gate)." (H. Hopstock: "De 50 første medicinske Doctorpromotioner"

Det seremonielle omkring doktorpromosjonen var nærmest hentet direkte fra Københavns Universitet og hadde dermed rot i en mange hundre år gammel tradisjon. Den gang ble en slik akademisk seremoni ansett for å ha "interesse for universitetet ved den anledning den gav det til gjennom en offentlig optræden at vække almenhetens opmerksomhet for dets vitenskabelige arbeide". Forskningsformidling ble betraktet som en vesentlig del av universitetets virksomhet - også den gang.

Sov i hundre år …

Men i 1842 var det foreløpig slutt. Og tornerosesøvnen skulle vare i nesten hundre år: Det var ingen doktorpromosjon ved universitetet i årene 1842 til 1933. At kongen den gang bemyndiget promosjonene, noe man ønsket å frigjøre seg fra, kan være én grunn til dette. Et seremoniell lagt opp etter kongenlig mønster var upassende.

Riktignok kreerte universitetet utenlandske æresdoktorer i tilknytning til ulike jubileer. Da universitetet 1920-tallet ønsket å ta opp bruken av akademiske seremonier og symboler, var det for å understreke at UiO var en del av et overnasjonalt vitenskapelig fellesskap. På 1930-tallet ble derfor den gamle skikken med en promosjonsfest hvert femte år ble gjeninnført: De som i løpet av de fem siste årene var tildelt doktorgrad etter å ha vært igjennom en offentlig disputas, ble kreert. Senere er seremonien blitt arrangert hvert fjerde år, hvert tredje år etter hvert som produksjonen av doktorgrader gradvis økte. I dag kreeres doktorer to ganger i semesteret.

Stor oppslutning

Men så var det slutt igjen. Året var 1969 og den siste store doktorpromosjonen i Aulaen med etterfølgende middag ble arrangert. Da politiske revolusjonære synspunkter slo inn over universitetet, feiet de samtidig med seg de gamle akademiske seremoniene. Enkelte av 68-erne var sågar motstandere av å ta doktorgraden.

- Det var en ytterst minimalistisk markering i disse årene. Doktorkandidatene satt på gangen utenfor Kollegiets arbeidsutvalgs møtedør og ventet på vedtaket om at de var blitt kreert til doktorer. Og så endelig - bare et enkelt håndtrykk og et diplom. Nokså uhøytidelig, mener førstekonsulent Helga Bjørnes. Hun har ansvar for at universitetets mange seremonier går som på skinner. I 1989 gikk en gruppe igjennom alle universitetets seremonier. Da ble formen på doktorkreeringsseremonien bestemt. - Enkel og høytidelig, beskriver Bjørnes.

helga bjørnes
SPESIALVERKTØY: Helga Bjørnes viser hvordan UiOs segl blir preget på diplomene med dette verktøyet.

Så i 1990 ble igjen UiOs kandidater tildelt doktorgradsdiplom i høytidelige former. Til seremonien og den påfølgende mottakelsen kommer doktorene med sine veiledere, folk fra fakultetene og familie. - Det er morsomt at kandidatene gjerne bringer med seg hele familien, synes Bjørnes. I Aulaen denne dagen er det babyer og besteforeldre i skjønn forening med den akademiske eliten.

Seremonien starter med såkalt akademisk prosesjon, der dekanene, Kollegiet, universitetsledelsen bærer kapper. Etter helt faste prosedyrer kommer disse inn under en inntogsmarsj. Rektor ønsker velkommen, og deretter presenterer hvert enkelt fakultets dekan de enkelte kandidaters arbeid. - Av de nåværende dekaner så utmerker dekan ved Det medisinske fakultet seg. Stein A. Evensen har en helt spesiell evne til å formidle og levendegjøre de, for oss legfolk, tunge medisinske avhandlingene, roser Bjørnes.

Så - etter presentasjonen får kandidaten overrakt doktordiplomet.

- Oppslutningen om seremonien er god. 70-80 kandidater blir invitert ved hver kreering, og av disse møter 50-60 opp, forteller Bjørnes. Informasjonskonsulent Unni B. Bjørge fører nøye regnskap over alle universitetets kandidater. - I fjor var det til sammen 269 doktorander ved UiO, forteller hun.

I tillegg til diplomene får doktorene etter seremonien utdelt vitnemålet fra fakultetet og brev om hvor de får kjøpt doktorringen som de selv må bekoste. - Fordi så få akademikere i dag kan latin, får de også med seg en oversettelse av latinen på diplomet, smiler Bjørnes.

"Antropologene kan fortelle oss at intet primitivt samfunn er så primitivt som våre universiteter i dag. For her er et samfunn som har latt sin kultur forfalle slik at det knapt er noen fortryllelse igjen. Her har man nesten ingen symbolske uttrykk for substansen vi skal stå for, og som i seg selv er etterstrebelsesverdige: Markeringer som viser hvilke standarder vi sikter mot og som vi kan glede oss over når andre når dem.

Hvem tar ansvar for det? For ritualene som skaper nærhet og fellesskap, stolthet og sødme?"

Gudmund Hernes

Antropolog droppet seremonien

Odd Are Berkaak er professor i antropologi. Doktorgraden tok han i 1990 og ble invitert til den første høytidelige doktorkreeringssermonien på mer enn 20 år ved UiO. Men kandidaten lot gladelig begivenheten passere. - At jeg lot være å delta på doktorkreeringen, var selvfølgelig helt bevisst. Den type seremoni med dusker og kapper og rasling med gamle formularer - det faller ikke naturlig for meg. Bare ordet "kreering" virker fremmed og rart. Hvilke ord som sies, hvilke formularer som brukes, er jo helt avgjørende for hvordan en seremoni oppleves. Å "kreere doctores" er et tungt signal og inneholder mye gammel maktsymbolikk.

Berkaak mener at det eksisterer en nærmest uhemmet vilje til å modernisere universitetet, både med hensyn til drift og organisering av faglig innhold, kunnskapsformidling og forskning. Denne prosessen har foregått over mange år og akademikerne taper stadig status. - I den samme perioden ser jeg samtidig en manglende vilje til å modernisere universitetets mer eller mindre akademiske ritualer. Det synes jeg i grunnen er et ganske stort, men interessant paradoks.

Nye symbolske uttrykk

Han hevder at hensikten med å kreere doctores, eller universitetets "superruss" som han kaller dem, er å uttrykke eksklusivitet. - Det er bra at vi er oss bevisst at det vi bedriver her ved universitetet, både er nyttig og viktig. Men jeg tror at vi med en slik seremoni sender feil signaler til samfunnet om hvem vi er og hvem vi ønsker å være og skaper enda høyere barrierer mellom oss selv og verden omkring. Jeg opplever doktorkreeringsseremonien som spillfekteri, som gammeldags, ja, bent fram patetisk. Det vi trenger, er symbolske uttrykk for våre identiteter og våre idealer i dag, understreker Berkaak.

Uniforum sender herved utfordringen om å fornye UiOs seremonier til universitetets rituelle eksperter - antropologene.

Fra Japan for å bli kreert

Egentlig skulle Junro Hosaka hatt på seg sin tradisjonelle kimono da han ble kreert til doktor ved UiO.

Marianne Tønnessen

Men uten konas hjelp var det umulig å få kimonoen riktig på seg. Dermed ble det dress i stedet. - Doktorkreeringen her i Oslo er et større arrangement enn jeg er vant med fra Japan. Her er det mer pomp og prakt og moro, sier Hosaka. Han kom ens ærend fra Japan for å bli kreert til doktor ved UiO før jul. Tidligere har han avlagt doktorgraden ved Nippon Medical School i Japan.

- Der tar hele doktorkreeringen bare 15-20 minutter. Rektor leser opp navnene, og så får vi diplomer, forteller Hosaka, som kom til Norge for første gang i 1989. Og 18. og 19. november i fjor kunne Hosaka forsvare sin doktoravhandling ved UiO. Kreeringen foregikk 16. desember.

Kreert i dress

Hvorfor kom du helt fra Japan bare for å være med på doktorkreeringen?

Jeg ville gjerne ta imot diplomen selv. Og dessuten er det lavsesong på flybilletter fra Japan nå, sier han. Men siden de har en liten sønn på to år, ble kona hjemme med barnet. Dermed var det ingen som klarte å få satt kimonoen riktig på doktor Hosaka. Det er nemlig ingen spøk å ta på seg kimono. I Japan finnes det egne kimonoskoler som lærer bort den kunsten, forteller Hosaka, som dermed fikk sin doktorkreasjon i dress.

ENS ÆREND: Junro Hosaka kom helt fra Japan til Universitetets Aula for å bli kreert til doktor. Her mottar han diplomet av rektor Kaare R. Norum.


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 2 2000

Publisert 10. feb. 2000 09:08 - Sist endret 1. sep. 2014 14:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere