-Ingen arbeidsplass for framtiden

Uniforum nr. 1 2000

Lønnsvilkårene for dårlige ved UiO:

- Unge, dyktige forskere ser ikke på UiO som en arbeidsplass for framtiden. Til det er lønnsutsiktene rett og slett for dårlige. Jeg tror ikke universitetsledelsen skjønner alvoret i situasjonen, sier bestyrer ved Farmasøytisk institutt, professor Knut Rasmussen.

Trine Nickelsen
Ståle Skogstad (foto)

- Jeg registrerer at unge forskere ved vårt institutt, for eksempel amanuenser, tenker på en ny måte omkring det å være ansatt ved UiO. De gir uttrykk for at de synes det er greit å ha sin arbeidsplass ved universitetet noen år, det gir erfaring og de betrakter miljøet som godt. Men etter tre-fire års tid ser de seg om etter andre stillinger - utenfor universitetet. En lang karriere ved UiO er rett og slett uinteressant for mange av våre unge, dyktige kolleger, sier Rasmussen.

Han mener at lønnen for denne gruppen er for dårlig og at utsiktene til høyere lønn i en professorstilling ikke motiverer til å fortsette. Til det er professorlønningene for lave.

- Det er svært lett å få jobb utenfor universitetet, hvor arbeidsinnsatsen belønnes med opptil flere ganger lønnen ved vårt institutt. Det er forståelig at våre folk søker seg bort etter noen år. Men for instituttet er dette selvfølgelig en beklagelig utvikling.

Symbol på å være verdsatt

Rasmussen peker på at penger i form av lønn er et viktig symbol på å være verdsatt. - De lønnsbetingelsene som mange har, gir imidlertid signal om at det arbeidet en utfører ikke er godt nok. Jeg jobber med meget dyktige folk, og min oppgave som nytilsatt instituttbestyrer blir å mobilisere disse til å bli i universitetssystemet.

Han peker på at mange av hans kolleger legger ned et betydelig arbeid i komiteer og innehar viktige verv. - Resultatene fra de lokale lønnsforhandlingene gir imidlertid signaler om at arbeid av vital betydning for driften av Farmasøytisk instituttet, som tunge administrative verv, utadrettet virksomhet, arbeid for å tilføre instituttet midler og ekstraordinær undervisningsinnsats, ikke er verd å belønne. Mange jobber svært mye, også i fritiden. De fleste ansatte ved Universitetet i Oslo har for lengst innsett at en ikke får kompensert for det en jobber på kveldene og i helgene. Finnes det noen egentlig lønns- og personalpolitikk ved UiO? spør Rasmussen.

Økende frustrasjon

- Vi har fått svært mange reaksjoner fra ansatte på UiO i kjølvannet av de lokale lønnsforhandlingene før jul. Frustrasjonene omkring disse lønnsforhandlingene er økende for hvert år. Det bør universitetet som arbeidsgiver ta alvorlig.

Det sier leder for Forskerforbundet ved Universitetet i Oslo, Jens Jahren. - I de lokale lønnsforhandlingene skal 5- 6 millioner kroner fordeles på 4000 ansatte. Det er nærmest en vits, mener lederen for UiOs største fagforening. Han peker på at den innkomne kravmengden er mange ganger større enn det som fordeles. - På denne måten bidrar de lokale lønnsforhandlingene til å øke frustrasjonene blant de ansatte. De fleste vet at muligheten for lønnsforhøyelse er til stede. Mange mener seg berettiget til lønnsopprykk, ikke minst fordi en føler seg underbetalt. Og så opplever en år etter år ikke å komme igjennom med sine lønnskrav fordi potten er så liten.

Langt unna

Han peker på at det likevel bare er et fåtall av universitetets vitenskapelig ansatte som "melder seg på" i kampen om de lokale lønnsmidlene. - Lønnsforhandlinger er noe "fjernt" for mange av universitetets ansatte - det er noe som foregår langt unna og som den enkelte har liten eller ingen innflytelse over. Det eksisterer en masse myter om hva som foregår under disse forhandlingene omkring på instituttene, forteller Jahren.

Han mener at det for mange av UiOs forskere er "fremmedartet" å betrakte seg selv i en arbeidstakerrolle. - Disse lar være å gi signaler til instituttbestyrer om at de er misfornøyd med sine lønnsvilkår. Andre grupper aksjonerer for sine krav. Men det er ikke en del av vokabularet til sindige professorer på 60. En kommer ikke langt med det akademiske språk i den sammenhengen.

Legge mer i potten

- Om UiO skal sikre nødvendig rekruttering av vitenskapelig personale og beholde dem man allerede har, er det nødvendig med en aktiv lønnspolitikk. Det ser imidlertid ut til at arbeidsgiver ikke makter å prioritere i de lokale lønnsforhandlingene, sier Jahren.

Vår lokale arbeidsgiver, universitetet, kan legge til i potten, men gjør det ikke. Beløpet som det skal forhandles om, bør mangedobles, i hvert fall i den nærmeste strategiske planperioden.

Det er liten tro blant de ansatte i hele systemet på at UiO er i stand til å løse sine lønnsproblemer. Det viser erfaringene fra de årene vi har hatt lokale lønnsforhandlinger, konstaterer Jahren.

Foto: Ståle Skogstad - På tide med mer fokus på lønn - Jeg synes det er synd at interessen for lønn blant de ansatte først er kommet nå når vi har trangere økonomiske rammer for UiOe, sier personaldirektør Grethe Fjeld Heltne. - Lønnssystemet som ble innført på begynnelsen av 1990-tallet, åpnet opp for større fleksibilitet. Men det gikk lang tid før vi tok i bruk de mulighetene vi hadde for fleksibilitet i lønnssystemet. Likeverdsprinsippet har stått sterkt, og en har ikke vært ikke villig til å gå ut og differensiere. Heltne peker på at det i Ny langtidsplan for UiO 2000-2004 legges opp til at også lønnspolitiske tiltal skal tas i bruk som virkemiddel for å stimulere til faglig kvalitet. - Det er ønskelig at universitetet også prioriterer lønnsmessige tiltak for å beholde gode medarbeidere. Mer i potten? De senere år er det gitt restriksjoner fra sentrale myndigheter om å sette av midler på budsjettene til de lokale lønnsforhandlingene. Begrunnelsen er at lønnsglidningen i staten har vært for stor. - Å legge til midler av noen størrelse i potten har heller ikke vært prioritert av universitetspolitikere tidligere. Etter min mening er det for lite penger til fordeling i de lokale lønnsforhandlingene. Vi har langt igjen før vi har et ordentlig lønnsnivå for våre vitenskapelig ansatte. Det er viktig at vi tar i bruk alle de virkemidlene vi har for å påvirke sentrale myndigheter til å gi oss økte midler til lokale forhandlinger, understreker Heltne. - Jeg tror det er viktig å innse at personalpolitiske tiltak koster penger og må gis en prioritering i budsjettene.

Uniforum nr. 1 2000