Et lite stykke Sovjet i Norge

- Her er gruvedirektøren allmektig. Nå ryktes det at han har sagt nei til mer vodka. Samfunnet er lukket, få tør si noe. Og spør man, får man ikke svar. Når Trond Gunnar Nordenstam (36) holder sin tiltredelsesforelesning denne uka, er det til Barentsburg på 78° nord han vil ta oss med. Byen der Lenin fremdeles vokter over arbeidernes boliger.

- Å komme til Barentsburg er som å komme til en annen verden, sier Trond Gunnar Nordenstam.
Foto: Ståle Skogstad

Svalbard - "landet med de kalde kyster". Den nest største bosetningen på ishavsøyene er Barentsburg, en liten russisk by på norsk jord. Her bor det om lag 950 russere og ukrainere som arbeider for det statseide gruveselskapet Trust Arktikugol. Riktignok er byen er bygd for langt flere mennesker. Så sent som i 1985 var det dobbelt så mange russere som nordmenn som overvintret på Svalbard. Men den russiske kulldriften i Barentsburg er ikke økonomisk lønnsom og er, som den norske kulldriften, avhengig av statlige subsidier. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har det vært nedgangstider for det russiske gruvesamfunnet. Det har til dels vært problemer med å opprettholde vitale behov som matforsyninger og samferdsel.

- Det som har fascinert meg sånn under mine opphold i Barentsburg, er det faktum at jeg på én og samme tid befinner meg på norsk territorium og likevel er midt i et russisk samfunn. Mellom Longyearbyen, der alt minner om det norske velferdssamfunnet, og Barentsburg, skiller bare en helikoptertur på ti minutter. Å komme til Barentsburg er som å komme til en annen verden, sier Trond Gunnar Nordenstam.

Tolk i Barentsburg

Den 1. august ble Nordenstam tilsatt som universitetslektor i russisk ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier. I februar utgav han, i samarbeid med to andre, det første norske originalskrevne læreverket i russisk på omkring 60 år.

Nordenstam tok sitt hovedfag i russisk i 1993 og underviste ved instituttet i ett år. Så drog han til Finnmark og arbeidet som tolk for russisk-norsk næringsliv. Deretter begynte han å undervise i merkantil-russisk ved Høgskolen i Alta. - I den forbindelse var jeg flere ganger på Svalbard. Da gruveulykken rammet Barentsburg høsten 1997, der 23 arbeidere omkom, var det stort behov for tolker. Jeg arbeidet som tolk for Sysselmannen på Svalbard under ulykken, men har også arbeidet der under "normale" forhold, og har dermed fått et innblikk i de sosiale forholdene i Barentsburg, forteller han.

- Når jeg nå skal holde min tiltredelsesforelesning, har jeg lyst til å si noe om bakgrunnen for den russiske bosetningen på norsk territorium på Svalbard. Og så vil jeg bruke litt tid på å fortelle hvordan folk har det i Barentsburg, fordi tilværelsen der er så forskjellig fra den de norske svalbardbeboerne opplever. Det vil bli en liten fortelling blant annet basert på egne erfaringer som ikke nødvendigvis vil være så veldig vitenskapelig, smiler Nordenstam.

Gruvedrift i 100 år

Barentsburg er oppkalt etter Willem Barentsz, nederlenderen som har fått æren av å ha "oppdaget" Svalbard i 1596, øygruppen der to tredjedeler er dekket av evig snø og is. Den regulære gruvedriften på Svalbard tok til for om lag 100 år siden. Mange land hadde interesser i gruvedriften, men Norge innløste etter hvert traktateiendommer som har vært på andres hender. Store Norske Spitsbergen Kullkompani ble etablert i 1916. Den russiske kulldriften kom i gang på 1930-tallet, etter at det statlige selskapet kjøpte rettighetene fra en nederlandsk bedrift i 1932. Det er bare Norge og Russland som har opprettholdt sine gruveinteresser på Svalbard.

Isolert samfunn

Etter den store flyulykken på Operafjellet i 1996 har ikke et eneste regulært russisk fly landet på Svalbard. På grunn av den vanskelige økonomien har russerne måttet nedlegge skolen og barnehagen, og kvinner og barn forlot byen, forteller Nordenstam. Dårlig lønn og høy arbeidsledighet hjemme gjør likevel gruvearbeid på Svalbard til et ettertraktet alternativ for russiske og ukrainske arbeidere. De fleste inngår i toårskontrakter.
- I løpet av de to årene gruvearbeiderne tilbringer på Svalbard, har de ikke ferie og ingen kontakt med fastlandet. Det finnes riktignok en telefonboks med en norsk linje. Men å ringe derfra er kjempedyrt for de russiske og ukrainske arbeiderne. Båten komme bare når kullet skal hentes. Folk i Barentsburg er mildt sagt isolerte. Da jeg arbeider som tolk etter ulykken, hadde jeg også ansvar for at alle som ønsket det, fikk anledning til å ringe hjem. Da fortalte mange meg at de ikke hadde ringt hjem på flere år, sier Nordenstam.

Sovjetiske tilstander

Nylig hadde Barentsburg besøk av Konstantin I. Kosachev som sitter i det russiske parlamentet. - Han hevdet at det man ser i Barentsburg, rett og slett er Sovjetunionen. Og det tror jeg alle som har vært i denne lille byen kan skrive under på. Samfunnet er hierarkisk, ja, nesten føydalt. Bedriften eier alt, fra barnehage til messa. Gruvedirektøren er konge, han er allmektig. Og han bestemmer alt mulig. Nå går det rykter om at direktøren har besluttet at fra nå av blir det ikke vodka å få i Barentsburg. Men samfunnet er så lukket. Få tør si noe. Og om du spør folk om noe, får du ikke svar. Det er bare ledelsen som skal uttale seg, påpeker Nordenstam.

Han forteller at Kosachev i forbindelse med sitt besøk sa at det kanskje blir nødvendig å legge ned den russiske gruvedriften. - Men den russiske konsulen på Svalbard sier nei, nå skal vi satse. Det er vanskelig å tolke dette på annen måte enn at det innad på russisk side er uenighet om hva man egentlig vil, og for utenforstående kan påstandene synes temmelig uforståelige, sier Nordenstam.

Barentsburg er et pengeløst samfunn. Arbeiderne får ikke lønn mens de er på Svalbard. - Det finnes riktignok en bitte liten butikk som selger vodka, - enn så lenge.

Nybrottsarbeid

- Det er til nå ikke blitt ikke gjort noen sosiologisk eller samfunnsvitenskapelig undersøkelse av dette samfunnet. Jeg tror man kunne avdekke mye interessant. Men temaet er nok følsomt, det ville utvilsomt komme fram en del negative ting. Mye er politikk her, mener Nordenstam.
- Man kunne se på hvordan en russisk bedrift fungerer som befinner seg i utlandet og som på sett og vis likevel er i Russland. Bedriften har erfaring med nære kontakter til norske myndigheter, og her kan det kanskje være noe å lære når det gjelder bedriftssamarbeid Norge - Russland, især med tanke på det etablerte samarbeidet i Barentsregionen.

Svalbardtraktaten 75 år

Den 17. juli i år var det nøyaktig 75 år siden Norge offisielt overtok suvereniteten over Svalbard. Øyriket hadde fram til da vært et ingenmannsland, terra nullius, hvor folk fra alle nasjoner kunne høste av de rike naturressursene på noenlunde like fot. Men tidlig på 1900-tallet ble behovet for regulerende myndighet påtrengende. Det oppstod konflikter om retten til funn og kullfelt. Problemene ikke løst av internasjonale konferanser. Disse ønsket å etablere et russisk-svensk-norsk samstyre eller en felles internasjonal kommisjon til å stå for tilsynet med øyene. Først etter 1. verdenskrig ble saken ordnet, og ved Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 ble Norge tilkjent suverenitet over hele øygruppa, suvereniteten formelt overtatt 14. august 1925, da Svalbard ble innlemmet i Kongeriket Norge. Det ble satt som vilkår at andre nasjoner var likestilt når det gjaldt retten til å utnytte området økonomisk.

Trond Gunnar Nordenstam holder sin tiltredelsesforelsening onsdag 1. november kl. 18.00 i Niels Treschows hus, HF.

Emneord: Svalbard Av Trine Nickelsen
Publisert 31. okt. 2000 08:52 - Sist endret 10. des. 2008 14:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere