- Mangel på kommunikasjon kan drepe

At han selv var lege, hjalp fint lite da han for noen år siden svevde mellom liv og død noen døgn på sykehuset, uten at helsearbeidere og sykehus tok ham og bekymringene hans på alvor. Det resulterte i et lengre sykeleie. I dag er Hjortdahl i høyeste grad i live. Men det motsatte utfallet kunne ha vært like sannsynlig. Sykehuslegen har han for lengst skværet opp med, men erfaringen har ikke gjort ham mindre interessert enn tidligere i pasientkommunikasjon.

Hjortdahl mener at mye av svaret på problemene han møtte, ligger i at ansvar, pleie og behandling ved moderne "produksjonssykehus" er så fragmentert. Ansvaret delegeres ikke tydelig nok. Som forsker og lege er det imidlertid allmennpraksisen som er Hjortdahls anliggende. I tillegg til å skjøtte professoratet, arbeider han fast én dag i uken for Den norske lægeforening med kvalitetssikring av primærhelsetjenesten.

Å være maksimalt tilgjengelig som lege innebærer en stor personlig omkostning, det har han selv erfart etter å ha jobbet fire år i kontinuerlig vakt på Værøy og Røst i Lofoten. På slutten nærmet han seg den fullstendige utbrenthet.

- Det måtte finnes en mellomting mellom absolutt tilgjengelighet og det motsatte, mente han, og skrev en doktoravhandling om temaet.
Kontinuitet er et de av nøkkelordene Hjortdahl gjerne bruker når han skal svare på hva som skal til for å få til en god kommunikasjon mellom lege og pasient.

- Det kan dreie seg om en kontinuitet på godt og vondt. Det som er viktig, er at lege og pasient får kunnskap om hverandre. Kunnskap gir som regel trygghet, understreker han. En større pasientundersøkelse Hjortdahl har utført sammen med professor Ole Berg, viser at leger føler seg langt mer ansvarlige overfor en pasient de har opparbeidet et forhold til, enn til en slenger som bare er innom én gang. Graden av engasjement hos legen øker med antall besøk fra pasientens side.

Mange "7-eleven"-pasienter

- Dersom pasienten er opptatt av å bli sett av legen, synes jeg man må kreve at de finner seg en fast lege, i stedet for stadig å oppsøke nye. Dessverre ser vi altfor mye tendens til at pasienter som oppfører seg som 7-eleven-kunder og bedriver det jeg kaller legeshopping eller legehopping, sukker Hjortdahl.

- De fem prosentene som ifølge vår undersøkelse er misfornøyde, har ganske sikkert grunn til å være det, men jeg synes ikke antallet i seg selv er alarmerende, sier Hjortdahl. Likevel mener han at mange leger kunne vært flinkere til å kommunisere. Konsultasjonen er allmennpraktikerens viktigste arbeidsredskap. En enkelt allmennpraktiker møter i løpet av sin yrkeskarriere mellom 20000 og 250 000 pasienter. I Norge bruker legen i gjennomsnitt 15 minutter på hver pasient, mens man i England gjerne bruker sju til ni, forteller Hjortdahl. Han understreker at konsultasjonen handler om fortettede møter, der man ofte tar opp spørsmål om liv og død. Selv synes han at 15 minutter ofte er tilstrekkelig dersom tiden utnyttes riktig. Men dette er selvsagt avhengig av pasientens problem.

- Noen trenger kortere, andre langt mer tid. Det er ikke selve tiden man har til rådighet, men hvordan denne disponeres og brukes, som er det viktigste. Utfordringen for legen blir å lytte til det pasienten kommer med, og å gi pasienten en behandling som gjør ham eller henne tilfreds i møtet med legen, og dermed kanskje også påvirke senere helseatferd, sier Hjortdahl.

I en doktoravhandling av Anders Grimsmo kom det fram at av 1000 vanlige norske personer som ble fulgt med helsedagbøker i en måned, opplevde hele 750 symptomer på plager eller skader.
Så vanlig er altså helseplager i befolkningen, understreker Hjortdahl. 250 av de 750 oppsøkte lege. - Nøkkelspørsmålet er om det er de som virkelig trenger å besøke en lege, som kommer.

Feil folk går til legen

- Min erfaring er nemlig at mange av dem som burde ha kommet, ikke kommer, mens mange som ikke burde komme, kommer. Mye av svaret på pasientens helseatferd ligger i deres tidligere opplevelser med helsevesenet, hevder Hjortdahl.
- Det som er virkelig alvorlig, er når en kreftsyk pasient unngår å oppsøke lege, fordi hun eller han tidligere har hatt en dårlig konsultasjonsopplevelse. Mange som velger ikke å komme, gjør det nettopp fordi de tidligere har følt at legen ikke tok dem på alvor. Atter andre kommer med banaliteter, samlivssykdommer eller livsfaseproblemer som mange leger føler de kan gjøre lite med, og hvor de føler seg maktesløse, sier han.

Ifølge Hjortdahl engster hver sjuende pasient som har symptomer og plager seg for om det er kreft.
- Dersom du som lege ikke forstår og svarer på den frykten pasientene kommer med, føler de seg ikke ivaretatt, og besøket anses ofte som mislykket fra pasientens side, selv om legen teknisk sett kan ha gjort en god jobb. De pasientene som føler at de blir sett, blir fortere friske, hevder Hjortdahl.
- Hva kan gjøres for å få til en vellykket konsultasjon hos legen?
- Ideelt sett bør møtet mellom lege og pasient være som et møte mellom to eksperter: Legen som ekspert for det medisinskfaglige, pasienten som ekspert på seg selv. Legens oppgave er å samle all denne ekspertisen til en diagnose og et behandlingsopplegg i samråd med pasienten.

Uniform legerolle

En typisk feil mange leger gjør, er å ta på seg den samme legerollen uansett hva slags pasient som kommer inn på kontoret. Dette må, ifølge Hjortdahl, nødvendigvis skjære seg på et tidspunkt.

Litt humoristisk deler han selv pasienttypene inn i fire kategorier:
1.Den komatøse pasient - bokstavelig talt eller bare rett og slett veldig passiv.
2. Den tålmodige og underdanige pasient, tidligere den vanligste pasienttypen, representert ved dem som satt på venteværelset i timevis uten å kny.
3. Konsumenten eller Fremskrittsparti-pasienten, som vil ha raske løsninger her og nå: « Fiks kneet»
4. Internett-pasienten eller SV-pasienten, som vil være fullt orientert om alle aspekter ved sykdommen, og som vil delta i alle avgjørelser og som stiller de samme spørsmålene igjen og igjen.

- Det er klart du som lege ikke kan kjøre samme stil overfor disse ulike pasienttypene. Det er legens profesjonelle oppgave å se pasienten - og ikke omvendt, understreker han. Selv fikk han seg en vekker som lege da han kjørte SV-stilen overfor en Fremskrittsparti-pasient, som ville ha antibiotika mot ørebetennelse « og det her og nå!» Det ble bråk, men endte imidlertid med oppskværing - det óg.

Alle kan lære

Hjortdahls hovedtese er at alle leger kan lære å bli gode til å kommunisere, bare det tas på alvor under studiene og i videre- og etterutdanningen.
Noe av hovedutfordringen i fremtiden blir, ifølge Hjortdahl, å tette gapet mellom pasientenes forventninger til hva legene kan utrette og hva medisinen faktisk er i stand til å bidra med.

- Legen sliter med et troverdighetsproblem, understreker han. Her får han også følge av kollega, professor Per Brodal: « Det er for store og diffuse forventninger til legene. Legestanden må ta mye av skylden for dette. Den har vært med på å bygge opp forventningene om at legen nærmest skal være en allmektig allvitende person, som ser inn i hodene til folk. Legestanden som profesjon må ta et selvstendig ansvar for dette.»
- Hva kan så pasientene gjøre for å bedre på situasjonen?
- Være ærlige. Ha realistiske forventninger og sett realistiske krav. Pasientene må kunne si ifra til legen. De trenger ikke å være så underdanige. Samarbeid med legen. De er vanlige mennesker, de også. Det er lenge siden helgenglorien falt ned rundt halsen på legene, humrer Hjortdahl.