Omfordeling er ikke løsningen

Det samfunnsvitenskapelige fakultet la i mai fram sine prioriteringer innen forskning og utdanning for universitetsledelsen. De prioriterte forskningsmiljøene er Kognitiv nevropsykologi, Sosial likhet og økonomisk ytelse: den nordiske modellen, Demokrati og styring, Globalisering og lokalisering, Sosial ulikhet og ARENA - Senter for Europaforskning.

Med litt avstand til samfunnsdebatten

I premissene fra universitetsledelsen heter det at prioriteringene skal foretas ut fra en vurdering av kvalitet, samfunnsbehov og utviklingsmuligheter. På spørmål om hvorvidt det har vært vanskelig å forene disse kravene svarer dekan, Knut Heidar, at fakultetet har lagt større vekt på å prioritere temaer som er knyttet til sterke forskningsmiljøer, enn temaer som betraktes som samfunnsnyttige på kort sikt.

- Det er viktig å være oppmerksomme på samfunnsdebatten, men samtidig ta litt avstand fra den. Temaer det er interesse for i dag, er ikke nødvendigvis representative for det som blir viktig om 20 år, sier han, og trekker fram Unni Wikan som eksempel.
- Da Wikan forsket på fattigfolk i Kairo på 70-tallet, ble dette sett på som litt sært. I dagens samfunnsdebatt er denne forskningen uhyre relevant, påpeker han.

En dynamisk prosess

Rundt 35 prosent av forskerne ved fakultetet arbeider innenfor de prioriterte områdene. I tillegg har fakultetet identifisert noen miljøer som har potensial, men ikke er prioritert nå. Disse miljøene er Vitenskapens endrede rolle; universitet og samfunn, Utviklingsforskning, Natur, miljø og energi og Psykologisk forskning og behandlingsforskning.

- Omtalen av miljøene som potensielle, reflekterer vårt ønske om at faglig prioritering skal være en dynamisk prosess. Det er viktig at vi ikke lukker mulighetene for framtidige forskere av internasjonalt format fordi de arbeider innenfor et område som ikke er prioritert. Vi må hele tiden ha blikk for nye potensielle satsningsområder, understreker Heidar.

Han vil sikre en dynamisk prosess blant annet gjennom faste tidspunkter for reevaluering. Han mener også at det er viktig å holde fast på en organisatorisk forankring i fagdisipliner.
- Vi ønsker å holde mulighetene åpne for nye temaer og originale ideer på et bredt felt, og nettopp derfor er det viktig at vi beholder fagdisiplinene som en ramme for nye muligheter, sier han og legger til at det ikke betyr at fakultetet ikke er åpne for tverrfaglige satsninger.

Vanskelig med nullvekst

- Hva innebærer det å være prioritert?
- Det avhenger av hvor store ressurser som settes inn. Slik jeg oppfatter det, har det hele tiden vært en forutsetning fra universitetsledelsen at prioritering skal skje primært gjennom økte budsjetter og langsiktig rekrutteringspolitikk, ikke gjennom omfordeling. Denne prosessen blir vanskelig å gjennomføre med nullvekst, fastslår han, og understreker at nå er det viktig at universitetet får en debatt om hvordan prioriteringene skal implementeres.

- Prioriteringene må ikke ødelegge gode eksisterende nettverk, for eksempel ved at vi prioriterer noen forskningsgrupper så høyt at andre får magrere vilkår. Vi vet ikke hvem som vil kunne danne sentre for fremragende forskning om 15 år, påpeker han og viser til at mye har endret seg siden han begynte som student ved Institutt for statsvitenskap i 1969.
- Jeg tenker med gru på hvordan situasjonen ville vært om vi hadde frosset forskningsprioriteringene på slutten av 60-tallet. Da ville vi hatt liten forankring i dagens situasjon, og mye mindre å bidra med i samfunnsdebatten.

- I hvilken grad har fakultetets ansatte deltatt i arbeidet med å komme fram til prioriterte miljøer?

- SV-fakultetet er et av fakultetene som etter første fase i prosessen fikk beskjed om å gå grundigere til verks. I den nye gjennomgangen av forskningen ved fakultetet er prosessen blitt mer topptung enn vi ideelt sett ønsket, selv om alle institutter er blitt trukket inn i arbeidet med å velge ut forskningsmiljøer.
- Alle har vært klar over at vi måtte ta harde valg, og det er delte meninger om hvorvidt vi har klart å komme fram til riktige resultater. Blant forskerne er det nok en ulik opplevelse av hvor viktige og relevante disse temaene er.

Begrenser valgfriheten på bachelornivå

Også på utdanningssiden er fakultetene blitt bedt om å gjøre prioriteringer. Det samfunnsvitenskapelige fakultet tilbyr i dag 11 bachelorgrader og 11 mastergrader. Fem av bachelorprogrammene og fem av masterprogrammene ble opprettet i forbindelse med innføringen av Kvalitetsreformen.
- Vi har valgt å prioritere de disiplinære programmene som en basis for virksomheten, men det betyr ikke at fakultetet vil legge ned andre programmer, understreker Heidar. Han forteller at fakultetet vil prioritere å forbedre programmene framfor å endre programtilbudet.
- De nye rammene har ført til at trykket for å bli ferdig er større enn før. Evighetsstudentene er blitt borte, men gjennomstrømningen er fortsatt for dårlig. Vi er ikke overbevist om at bachelorstudentene takler den grad av valgfrihet de har i dag. Derfor vil vi gjøre programmene tydeligere gjennom noe mindre emnevalg og heller åpne for flere valgmuligheter på masternivå, sier han.

- Fakultetet har lagt ned enormt mye arbeid i forbindelse med Prosess faglig prioritering. Er den verdt strevet?

- Det vil jeg vente med å svare på til jeg ser hva som kommer ut av det, men jeg mener uansett at dette er en viktig diskusjon. Forskning styres ikke på kommando, men gjennom kulturendring. Diskusjonene de siste to årene tror jeg har bidratt til større forståelse for at en sterkere tematisk satsing er nødvendig.