Ubegrunnede anklager fra OUS’ advokat i varslersaken

Innlegget til OUS-advokat Arne Moland inneholder en rekke ubegrunnede anklager. Det skriver professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk i tilsvaret til kritikken mot ham og forskningsombud Peter Kierulf.

TILBAKEVISER: Professor Jan Helge Solbakk tilbakeviser kritikken mot ham og forskningsombud Peter Kierulf fra Oslo universitetssykehus' advokat Arne Moland.

Foto: Ola Sæther

Advokat Arne Moland kommer i et leserinnlegg i UNIFORUM 24.03 med en voldsom skyllebøtte mot undertegnedes og forskningsombud Peter Kierulfs engasjement i saken om en ung, kvinnelig syrisk forsker som gikk til rettssak mot sin tidligere arbeidsgiver OUS.

 

Les også: Om Jan Helge Solbakk og Peter Kierulf og om Uniforum som mikrofonstativ for de to

 

Innlegget inneholder en hel rekke ubegrunnede påstander. Det påstås for det første at undertegnede og Kierulf utelukkende har basert oss på den unge forskerens ‘fortelling’, og at vi dertil har avvist «alle anmodninger fra OUS om møte der sykehuset ønsket å redegjøre for sitt syn på saken for disse to». Dette medfører ikke riktighet.

I et leserinnlegg i UNIFORUM 28.02.17 skriver forskningsombudet følgende om sine møter med partene: «På vanlig måte, slik jeg arbeider som forskningsombud, inviterte jeg begge parter til samtaler; først PhD-kandidaten til separat møte, og kort tid etter hennes veileder til separat møte. Jeg mottok dokumentasjon fra begge sider. Endelig inviterte jeg begge parter til et fellesmøte med meg». I det sistnevnte møtet ombudet nevner, deltok også undertegnede.

I sin vitneforklaring ble ombudet stilt følgende spørsmål av advokat Moland: «Hva er det som gjør at du har forkastet hans synspunkter [forskerens tidligere veileder] og festet lit til [forskeren]? Hvorfor hører du ikke på det han har å si om anklagene om såkalte gjengjeldelser, kasting av cellekulturer og forskningsjuks?». På det svarte ombudet: «Godt spørsmål. Min vurdering av ham, er at han i mange saker har opptrådt med forklaringer jeg ikke har festet lit til, sa Kierulf» (UNIFORUM, 9.03.17).

I sin vitneforklaring hevdet lederen for laboratoriet (som hadde vært stipendiatens biveileder) at han «flere ganger» hadde bedt om et møte med forskningsombudet, men hadde blitt avvist. Om dette skriver ombudet følgende: «Jeg oppfatter påstanden som konstruert, tilpasset den situasjonen lederen var i under saken. Jeg har ikke på noe tidspunkt mottatt slike henvendelser, og har selvsagt ingen grunn til å avvise det om det skulle komme.

Jeg har i ettertid sett gjennom mine mailer, og registrerer at jeg heller ikke har fått en eneste skriftlig henvendelse om dette» (UNIFORUM, 28.02). Dersom Moland sitter på dokumentasjon som viser at ombudet taler mot bedre vitende, bør han framlegge denne dokumentasjon.

Moland påstår videre at vi har avvist «alle anmodninger fra OUS om møte der sykehuset ønsket å redegjøre for sitt syn på saken for disse to». Både ombudet og jeg har deltatt i flere møter med OUS og stipendiatens tidligere veiledere om saken. Håndfast dokumentasjon på at vi har vært avvisende til slike anmodninger imøtesees.

Moland hevder videre at våre uttalelser «illustrerer et totalt fravær av kontradiksjon». Hvordan kan han påstå noe slikt når det vitterlig eksisterer referater som viser at møter med begge parter er blitt avholdt?

Han viser til et intervju med meg i UNIFORUM 20.02, og hevder med utgangspunkt i intervjuet at jeg skal ha sagt «at OUS’ vitner har løyet i sine vitneforklaringer». I min vitneforklaring og i intervjuet brukte jeg ordet ‘diktning’, ikke ‘løgn’. Og i vitneforklaringen nevnte jeg flere eksempler på slik ‘diktning’: At tidligere hovedveileder hadde sendt inn flere forskingsrapporter stipendiaten hadde utarbeidet i eget navn og fjernet hennes navn, og påstanden fra OUS om at det tema stipendiaten ble tvunget til å ta sin doktorgrad på utgjorde del 1 av det opprinnelige prosjektet hun hadde blitt tildelt stipend i.

Det siste eksempel på diktning har blitt blankt avvist av Helse-Sør-Øst som bevilget midler til prosjektet. Dertil nevnte jeg tidligere hovedveileders forsøk på å tvinge seg inn som sisteforfatter på det største arbeidet i stipendiatens avhandling, noe som ble avvist av hennes nye hovedveileder og forskningsombudet da vedkommende ikke kunne dokumentere bidrag som tilsa at han kunne stå som sisteforfatter.

Da han ikke fikk viljen sin på dette punkt trakk han seg som medforfatter og beskyldte stipendiaten for å ha brutt de forskningsetiske spillereglene for bruk av pasientmateriale i artikkelen. Disse beskyldninger ble ikke akseptert av fakultetsledelsen og OUS’ forskningsdirektør.

I min vitneforklaring kommenterte jeg også uttalelsen fra lederen i laboratoriet til UNIFORUM 15.12.16 om arbeidsmiljøet: «Det er riktig at vi gjennom en periode har hatt vesentlige utfordringer, men vi er nå i en god prosess med å reetablere det gode medarbeiderklima vi hadde tidligere».

Uttalelsen skurrer sterkt i forhold til en arbeidsmiljøundersøkelse ved OUS fra 2016 som dokumenterer at vedkommende lab fortsatt scorer blant de 15% dårligste enhetene ved OUS når det gjelder en hel rekke parametre for et godt og trygt arbeidsmiljø.

I intervjuet nevnt ovenfor ble jeg bedt om å kommentere at forskningsdirektøren ved OUS i sin vitneforklaring hadde sagt at han ikke hadde fått dokumentasjon som tilsier at saken handler om forskningsuredelighet. Til det svarte jeg. «Det stemmer ikke», og jeg la retorisk til et generelt spørsmål: «Hvorfor tror dere at maktpersoner snakker sannere enn andre?».

Selve svaret mitt refererer seg til at ombudet i sin årsmelding for 2015 til Det medisinske fakultet/OUS og AHUS hadde definert saken som «Forskningsuredelighet», et syn jeg deler, men som forskningsdirektøren i sitt brev til ombudet av 30.01.17 mente «ikke stemmer».

Det betyr selvsagt ikke at jeg mener forskningsdirektøren har løyet i sin vitneforklaring, men at det her foreligger en tolkningsuenighet mellom ombudet og undertegnede på den ene side og forskningsdirektøren ved OUS.

Til sist, Moland forsøker å så tvil om min redelighet i offentlig sammenheng ved å vise til mitt engasjement i bl.a. Sudbø-saken og Kristina-saken. Det medfører riktighet at jeg i begge saker ble innklaget til Rådet for legetikk, og at jeg i Sudbø-saken ble kritisert for å ha brukt uttrykket «også medforfatterne har møkk på hendene». I den samme saken uttalte daværende dekanus ved Det medisinske fakultet, Stein Evensen, følgende, «Dersom du omfavner en feier, blir du skitten», uten å bli klaget inn til det samme Rådet.

Det hører for øvrig med til denne ulykksalige historien at også Granskningsutvalget mente at medforfatterne hadde et ansvar, men at de på grunn av knapp tid og ressurser ikke hadde kapasitet til å granske de ulike medforfatternes rolle.

I Kristina-saken ble jeg innklaget til Rådet fordi jeg hadde kritisert at legene ville avslutte behandlingen av Kristina dagen før moren skulle begraves. Det var i den forbindelse jeg brukte formuleringen ‘Hodeløst av Haukeland’. Rådet mente jeg ikke hadde annet grunnlag for mine uttalelser enn medias fremstilling av saken, men at jeg likevel hadde greid å gi mine uttalelser en generell karakter.

Noen måneder senere kom for øvrig Helsetilsynet med sin andre rapport om saken hvor sykehuset fikk kritikk for nettopp tidspunktet de hadde valgt for å avslutte behandlingen. Jeg velger å tro at det bare er i Molands hode at mitt engasjement i disse to sakene kvalifiserer til betegnelsen uredelig offentlig opptreden.

______________________________________________________________________________________________________________________________________________

Uniforums dekning av saken:

Forsker tapte varslersak mot OUS

  • En 35 år gammel kvinnelig forsker har saksøkt Oslo universitetssykehus for gjengjeldelser etter at hun varslet om dårlig arbeidsmiljø.
  • Dom i saken ble avsagt 6. mars.
  • OUS frifinnes og forskeren må innen to uker ut med motpartens sakskostnader på 477 726 kroner.
  • Rettens flertall finner det ikke sannsynliggjort at forskeren den 8.januar 2014 varslet sin leder om kritikkverdige forhold ved enheten. Derfor foreligger det heller ingen gjengjeldelser i arbeidsmiljølovens forstand, som kan gi rett til oppreisningserstatning.Rettens mindretall, den ene av de to meddommerne, er av den oppfatning at ingen av partene har vunnet saken, og at hver part bør bære egne sakskostnader.
  • Rettens mindretall, en av de to meddommerne, fant det derimot sannsynliggjort at forskeren hadde varslet denne datoen på en slik måte at det omfattes av arbeidsmiljølovens bestemmelser.
  • Rettens mindretall finner også at det er grunn til å tro at kastingen av forskerens cellekulturer i 2014 var en gjengjeldelseshandling. Flertallet karakteriserer denne kastingen som «kritikkverdig», men avviser at det var en gjengjeldelse. De ser hendelsen snarere som et utslag av irritasjon over at forskeren generelt ikke hadde ryddet godt nok etter seg da hun fraflyttet laboratoriet før påsken.
  • Listen over påståtte gjengjeldelser teller åtte punkter. Rettens mindretall hevder kun at det ene, nemlig kastingen av cellekulturer, kan betegnes som en gjengjeldelse.
  • Mindretallet mener forskeren har krav på erstatning for lønnstap i perioden 30. oktober 2016 til 1.mars 2017.
  • Ankefristen er én måned.
Emneord: Medisin, Etikk, Arbeidsforhold Av professor i medisinsk etikk, UiO, Jan Helge Solbakk
Publisert 25. mars 2017 10:49 - Sist endra 25. mars 2017 12:15
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere