1700-tallet gjenskapt på Tøyen

Siden januar i fjor er Tøyen hovedgård blitt plukket fra hverandre - og satt sammen igjen. Forfallets og forråtnelsens tid er endelig forbi og 1700-tallet har fått en ny vår i Botanisk hage.

FESTSALEN PÅ TØYEN: Jernovnen er fra 1781 og kjøpt på auksjon av Synnøve Haugen (bildet). Det sjakkrutete gulvet glinser som marmor, men er av furu.
Foto: Ståle Skogstad

Det er en av disse glassklare dagene i september at vi går bakken opp til det store, okerfargede huset midt inne i Botanisk hage. Østfløyen glinser nymalt imot oss og de smårutede vinduene speiler trærne omkring. Inne i gårdsrommet står noen kafebord og midt på hovedfløyen er en stor og lys dør. Ut av den kommer seniorarkitekt ved Universitetet i Oslo, Synnøve Haugen. Det er hun som er ansvarlig for restaureringsarbeidet - det største universitetet noen gang har gjennomført helt i egen regi.

- For seks måneder siden så det ikke ut her. Takstein og undertak var borte, panelet tatt av og vinduene fjernet. Det var bare en stor byggeplass. Vi har undersøkt, reparert og satt tilbake på plass. Vi har gjort noe med alt. Uten unntak. Nå gjenstår det bare småting, og i slutten av neste måned kommer møblene og lysekronene som vi har bestilt til festsalen, sier hun.

Skakt og skjevt

Arkitekten viser oss inn i huset og til rommet der trappen går opp til annen etasje. På en av veggene er en såkalt fargetrapp, en liten rute som viser hvert lag av maling som har vært påført i årenes løp. Et av de innerste er grått. Den samme gråfargen går igjen på de nymalte veggene.
- Bygningen er en av Oslos eldste og den er fredet. Fargene vi har valgt er fra slutten av 1700-tallet. Det har vært viktig for oss å bevare følelsen av å komme inn i et virkelig gammelt hus. Vi har aldri ønsket å gjøre bygningen perfekt. Når snekkerne kommer med vateret sitt og sier at "her er det jammen skakt", da svarer jeg: "Her skal det være skakt!"

Haugen peker på bindingsverket som igjen vises i veggene, og på trappegelenderet som er malt i en mørk brun farge. Gelenderet skal ådres slik at det ser ut som mahogny.

- For to hundre år siden var malerne eksperter i å skape illusjoner.

I hovedfløyen er dørene etter tidens skikk plassert "en filade", på rekke i samme akse, slik at huset synes uendelig. Haugen stanser i et av rommene mot vest, i finstua. Taket har stukkatur i rokokkostil og på veggene er det tapet. - Med utgangspunkt i en liten taptrest, har vi fått lagd et nytt. Brystningspanelene er malt i den samme grågrønne fargen som tapetet. Lysekronene er tatt ned, vasket og tredd om, og lampettene på veggene er stilkopier, kjøpt nye fra England, forteller Haugen. Vår tids teknikk er innført så diskret som mulig. En liten firkant i gulvet i et hjørne av rommet skjuler en såkalt gulvbrønn med kontaker og pc-uttak. Slike er det i nesten alle rommene.

Marmorgulv - av tre

- For litt over to hundre år siden hadde dette rommet sjakkrutet gulv som skulle illudere mørk og lys marmor, fortsetter hun. Vi står i festsalen, i hjørnet mot vest. Nå er tregulvet igjen slik det var på 1700-tallet etter at en italiensk dekorasjonsmaler har marmorert det.

- Og se på ovnen der, da, et praktstykke av en norsk jernovn i rokokko fra 1781. I fjor hørte jeg nyss om en auksjon i Danmark, kastet meg på flyet og sikret hovedgården to ovner, forteller arkitekten. Ovnsnisjen er rekonstruert.

- Vi fant litt av pilastrene med riller og akantusmotivet øverst på kapitelet, og ut fra dette gjenskapte vi nisjen.
I dette rommet møter den gamle tid den nye. Rommet er audiovisuelt. På en av veggene er en hvit, moderne seksjon med et lerret som kan heves og senkes og en spesialtegnet talestol og prosjektortralle. Rommet skal være åpent for publikum og her kan det arrangeres middager, konferanser og prisoverrekkelser.
Hovedfløyen har mange rom, alle er malt i lyse farger. Noen har riktignok furugulv som ikke er malt.

- Riksantikvaren ville ha det slik. Tradisjonelt var slike gulv såpevaskede, men vi makter ikke å holde dem slik, derfor er de oljede, framholder Haugen. I rommet som skal være garderobe, er et stykke av et barokktapet rammet inn.

- Vi kaller det Tøyentapetet; det er i velur og laget tidlig på 1700-tall. Så vidt jeg kjenner til, fins det bare ett til av denne typen i Norge, nemlig på Bryggen i Bergen.
I bygningens østfløy er alt malt opp på nytt. På de smårutede 1700-tallsvinduene har folk gjennom tidene risset inn navnene sine.
- Vi har vært veldig forsiktig med å skifte ruter, selv om det er krakkeleringer i dem, sier hun. I et rom skal teknisk avdeling ha kontor, og i det neste, der grua delvis er tilbakeført, skal det være spiserom for Naturhistorisk museum. To rom skal brukes til utadrettet virksomhet.


Den perfekte illusjon
På vestfløyen er kafedriften for lengst i gang og folk sitter ute rundt bordene med kaffe og avis. På ytterveggen inn mot hovedfløyen ser vi noe rart. Haugen forklarer:

- Sidefløyene har helt siden 1700-tallet hatt såkalt rapping utenpå de laftede tømmerveggene; en kalkmørtel armert med strå eller halm og biter av teglstein. Den pussede flaten er blitt malt grå. Slik skapte man den perfekte illusjon på et murhus, forteller hun. For å illustrere dette, er det satt av et område på veggen som viser lagene.

Snart åpner dørene

Bortsett fra kafeen, er resten av bygningen ennå stengt for publikum. Men nå varer det ikke lenge før dørene åpnes.
- Som sagt, snart kommer møblene og i desember vil vi gjennomføre noen prøvearrangementer. Fra januar håper jeg bygningen i full bruk. Å, det er så deilig at vi nesten er ferdige. Og at vi attpåtil har klart den store jobben innenfor budsjettet på 45 millioner kroner. Det har vært en fryktelig morsom oppgave å være sjef for, sier hun.

- Heretter blir det vel mer kontorbygg på meg. Men det bli liksom ikke helt det samme, sukker arkitekten.

Emneord: Museene, Tøyen Av Trine Nickelsen
Publisert 6. sep. 2007 11:31 - Sist endret 10. des. 2008 19:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere