Gir akademisk nødhjelp

Tenk at du forsker på barnedødelighet. Og at du kan dokumentere langt høyere dødstall enn statistikkene myndighetene opererer med. Så offentliggjør du dine forskningsresultater. Tenk deg at du så mister tilgangen til e-post, telefonen din stenges av og du blir sagt opp.
Det er slike tilfeller av akademisk forfølgelse, organisasjonen Scholars at Risk Network arbeider med. En organisasjon som også Universitetet i Oslo er medlem av.

En av hovedoppgavene til nettverket er å skaffe de forfulgte et nytt arbeidssted utenfor hjemlandet til arbeidsforholdene der har bedret seg, og nettverket baserer seg på at akademikere skal hjelpe hverandre.

Akademikerhjelp

- SARs grunnpilar og hovedtanke er akademikere som hjelper akademikere, forteller Robert Quinn, direktør for Scholars at Risk Network. Quinn har vært med siden organisasjonen ble etablert ved Universitetet i Chicago i 1999. Vi møtes på hans lille, lett overfylte kontor ved New York City University, ikke langt fra Washington Square. Herfra arbeider han og hans kollega Carla Stuart med å "find a match", som han sier, mellom forfulgte akademikere og institusjoner som kan ta dem imot.

Fremme akademisk frihet

Organisasjonen arbeider også for å skape forståelse for akademisk virke, frihet og verdier.
Derfor er konferanser, dialoger og foredrag som tar opp dette temaet også en viktig del av Scholars at Risk Networks arbeid. Flere av våre kandidater reiser rundt og holder foredrag om blant annet verdien av akademisk frihet, et begrep som i seg selv trenger en egen definisjon, forteller Quinn. De har også nylig satt i gang arbeid med å kartlegge hvor trygge universiteter er rundt om i verden. Dette gjøres via omfattende spørreskjema som sendes ut og senere skal analyseres. Til dette arbeidet har nettverket engasjert frivillige studenter.

Nettverk og atter nettverk

- Vi kommer aldri til å bli bedre enn det nettverket vi har! Målet er at det skal bli større og mer involvert, sier Quinn, og legger til at de regner med å ha etablert nettverk i alle deler av verden i løpet av 2011.

- Vi er helt avhengige av at våre medlemmer leser e-postene vi sender ut og faktisk vurderer listene over forfulgte opp mot det behovet for kompetanse som de ulike institusjonene har.

På weben ligger informasjon om de kandidatene det haster mest med å hjelpe. Informasjon om andre forfulgte forskere og akademikere spres gjennom faste nyhetsbrev på e-post. Her oppgis hvilken faglig bakgrunn den forfulgte har, hvor utsatt vedkommende er og hvilket land hun eller han kommer fra.

- Det er selvsagt et dilemma for oss at informasjonen vi legger ut må være anonym, innrømmer Quinn. Vi vet at dette vanskeliggjør prosessen med å finne en kandidat, men anonymitet er helt nødvendig for å beskytte dem det gjelder. Det ligger mye undersøkelse bak hvert tilfelle som legges inn i databasen. Vi må sjekke at vedkommende faktisk er forfulgt i hjemlandet, noe som kan være vanskelig å dokumentere. Når så er konstatert, må vi gjennomgå vedkommendes faglige kvalifikasjoner. Dette er et ressurskrevende arbeid. Og så kommer jobben med å finne et passende arbeidssted for vedkommende.

Ukloke diktatorer

Quinn synes det er viktig å understreke at man ikke forplikter seg til noe gjennom å være medlem av nettverket.

- Vi er glad for alt som gjøres. Vi hadde ikke kunnet arbeide med dette, hvis målet hadde vært å kunne hjelpe alle. Det hadde vært for frustrerende. Hvis noen kan ta imot en kandidat for en kortere tid, eller motta en foredragsholder, som kan gi en enkel forelesning, er dette også viktig. Det er uansett ikke meningen å finne permanente stillinger til kandidatene våre. Utgangspunktet er at kandidaten skal tilbake til hjemlandet så snart arbeidsvilkårene er bedret, sier Quinn.

- Dette er et krevende arbeid. Vi er glad hvis vi finner en match for 1 eller 2 % av kandidatene våre, sier Quinn, som mener diktatorer gjør en stor feil når de angriper nettopp denne gruppen yrkesutøvere. - Forskere rundt om i verden er ganske like. Det er målbevisste, stae mennesker, som foretrekker å sitte fordypet i materialet sitt. Så snart myndighetene begynner å plage dem, kan det resultere i at de går fra å være helt ufarlige til å bli mektige opposisjonelle. Quinn kan vise til tilfeller der akademikere har gått fra forskning til politikk. Hadde myndighetene latt dem være i fred, hadde de gjort mye mindre "skade" for diktatorene og deres regjeringer enn hva de gjør som opposisjonelle!

Rett match viktig

At det ikke er rett fram å finne en passende kandidat, bekreftes av seniorkonsulent Dag Olav Høgvold i Forskningsadministrativ avdeling på UiO.

- Vi har hittil tatt imot én person via nettverket. Så har vi vurdert et titalls kandidater, men ingen av dem hadde den bakgrunnen fagmiljøene våre var ute etter. Det er ikke meningen at vedkommende skal komme hit for å skaffes bosted, kontor og en pc. Han eller hun skal passe inn både personlig og profesjonelt, slik at det blir en vinn/vinn-situasjon for begge parter. Dette er viktig både for oss og SAR, sier Høgvold, som oppfordrer forskningsmiljøene til å sette seg inn i nettverkets arbeid og besøke nettsidene deres. ─ Det er fagmiljøene som vet hvilken kompetanse de trenger og som kjenner fagfeltet til kandidatene best, sier han.