Vil ha orden på forskerarkivene

- Forskerarkivene er viktige. For det første er de forskningsmessig interessante for andre forskere og allmennheten. For det andre kan de inneholde materiale som er nødvendig for å etterprøve resultatet av forskningen - uavhengig av om det foreligger mistanke om forskningsfusk eller ei. For det tredje er de viktige for å kontrollere om pengene til forskning er blitt brukt på en korrekt måte, sa Einar Noreik, juridisk seniorrådgiver ved UiO.

Han påpekte at forskerarkiv mangler en legal definisjon, og ønsket lovregulering etter svensk mønster.
- I Sverige er slike arkiver et institusjonsanliggende med regler og referanser til jussen. På Umeå universitet har de for eksempel laget en egen arkivhåndbok.

Gillberg-saken

Han trakk fram Gillberg-saken som et aktuelt eksempel på at forskerarkiv i Sverige ikke betraktes som forskerens private eiendom. Den kjente DAMP/ADHD-forskeren Christopher Gillberg ved Göteborg universitet nektet å gi to forskere tilgang til arkivet sitt - under henvisning til taushetsplikten - til tross for flere domstolsbeslutninger om dette. Det endte med at tre av hans medarbeidere destruerte arkivet. Gillberg ble senere dømt av hovretten til betinget fengsel og dagbøter for tjenesteforsømmelse.

- I Norge mangler vi helt regler for oppbevaring av rådata, i motsetning til i USA. Ved amerikanske universiteter betraktes dette som universitetets eiendom, sa Noreik.

Offentlighetsloven

I utgangspunktet gjelder offentlighetsloven også for universitetene, men "opplysninger som er undergitt taushetsplikt i lov eller i medhold av lov er unntatt fra offentlighet" (§ 5a). I praksis er kjernevirksomheten ved universitetene, forskningen, unndratt offentlighet, og det er per i dag ikke lovpålagt å ta vare på grunnlagsmateriale til forskning.

- Unntaket er forskningsprosjekter der EU eller Forskningsrådet er inne med støtte. De krever at forskerne tar vare på alt grunnlagsmateriale i henholdsvis 5 og 10 år i tilfelle etterprøving. Nylenna-utvalget, som leverte sin utredning for snart to år siden, har foreslått at også medisinsk og helsefaglig forskning skal være underlagt samme type regler, fortalte Noreik.

Arkivdilemmaer

Anne Hilde Nagel, historieprofessor ved UiB og leder for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), innrømmet at det er vanskelig å skille mellom offentlige og private forsker- eller forskningsarkiver. Når det gjelder konflikten mellom godt og korrekt personvern på den ene siden og åpenhet på den andre siden, sa hun at her måtte arkivarene bruke skjønn, men tilføyde:

- Man skal ikke bruke arkivet på en måte som kan skade eller krenke mennesker. Dette er et kjernepunkt i all forskningsetikk. Forskningsetiske normer må gjenspeiles i forskerarkivene og bruken av dem, sa hun.

Sudbø-saken

Og med Sudbø-saken in mente tok hun opp følgende problemstilling: - Hva gjør en arkivar som oppdager forskningsfusk i et arkiv, for eksempel oppdiktede data? Han eller hun bør umiddelbart varsle sin overordnede om mistanken, som igjen bør kontakte avleveringsinstitusjonen. Hvis mistanken om fusk viser seg å være berettiget, må materialet merkes med "ikke til gjenbruk", men ikke kastes. Det kan nemlig fortsatt brukes som en kilde når det gjelder fusk i forskningen.

Forskerarkiv som historisk kilde

Universitetshistoriker, UiO-professor John Peter Collett, sa at forskerarkiver, særlig brev, er en veldig viktig kilde til vitenskapshistorie, som som oftest er individfokusert. - Det er forskernes virksomhet som er mest interessant. Instituttarkivene, som mest består av løpende administrasjon, er ikke like interessante, sa han. UiO er nå midt i en prosess, hvor fakultetenes og museenes delarkiver er i ferd med å avleveres til Riksarkivet. Ordnede forskerarkiver finnes så å si ikke på UiO.

- Hvorfor har man tatt vare på forskerarkivene? spurte Collett, som har sett dem, og svarte slik: - Fordi man er stolte av hva forskerne har bidratt med til vitenskapen. Men i dag skal slike arkiv sikre at forskerne ikke har gjort noe galt, de skal tas vare på til eventuell etterprøving, sa han og mente åpenbart at det ikke gir samme grunn til stolthet.

- I praksis private arkiver

Riksarkivar Ivar Fonnes fra Riksarkivet var ikke like sikker som Noreik på om lovveien er veien å gå for å sikre offentlig tilgang til forskerarkiver. Her gjorde han for øvrig et skille mellom enkeltforskernes arkiver, arkivene til forskningsprosjekter og forskningsinstituttenes arkiver.

- Hva er forsker- eller forskningsarkivenes forhold til arkivloven? Er de offentlig arkivmateriale eller forskerens private eiendom? Et offentlig arkiv er et arkiv skapt av et offentlig organ, bestående av dokumenter som blir til som ledd i en virksomhet. Men i praksis betraktes forskerarkivene som private. De kreves ikke avlevert av forskningsinstitusjonen. De gis oftest bort som gave eller depositum. Og giveren kan sette klausul på bruk av arkivet, sa han. Men siden forskerarkiv ikke ble omtalt i forarbeidene til arkivloven, forblir deres status som offentlig eller privat uavklart.