Kirsten Kjelsberg Osen: Landets første kvinnelige professor i medisin

Hun er den første kvinnen som ble professor i medisin i Norge. Hun har dannet skole innen hjerneforskning. Hun har bygd opp medisinerutdanningen i Tromsø og forsket og undervist ved Anatomisk institutt i mer enn 40 år. Men hvorfor i all verden kjenner vi ikke navnet hennes? Hvorfor har knapt nok noen skrevet om henne før?

FØRSTE KVINNE: For 35 år siden ble Kirsten Kjelsberg Osen Norges første kvinnelige professor i medisin. - Tiden var moden. Andre kvinner hadde banet veien. Jeg hadde bare å gå den, sier hun ydmykt.
Foto: Ståle Skogstad

Vi dyrker våre helter som aldri før, menn og kvinner som ikke har stort annen bragd å vise til enn å ha hatt trynet sitt på TV et visst antall ganger, og med en ubeskjedenhet på egne vegne som nesten ikke er til å holde ut. Og vi vet det, jo: Du er ingenting om du ikke synes i media.

Hver dag, nesten, går en 78 år gammel kvinne opp til Domus Medica på Gaustad, til Anatomisk avdeling, hvor hun finner mening i sitt arbeid. Det har hun gjort lenge, lenger enn universitetsdirektøren har levd. Lenger enn statsministeren har kunnet snakke rent. Og hun har utrettet store ting, men aldri med TV-kameraene på: Kirsten Kjelsberg Osen.

- Jeg er ikke akkurat noen kjendis. Holder meg mest i bakgrunnen. Hun smiler mildt når vi møtes til intervju, lett spørrende til at Uniforum i det hele tatt skulle være interessert i henne.
- Jeg vet ikke riktig hva jeg skulle kunne bidra med av interesse, men hvis dere tror dere kan få noe ut av det, så ...

Vet mest

- Kirsten Kjelsberg Osen er den i verden som vet mest om de innfløkte hørselsbanene i hjernen, slår kollega og professor Jon Storm-Mathisen fast. - Cochleariskjernen, eller den primære hørselskjernen, er bygd slik at den er vanskelig å forstå ut fra vanlige snitt av hjernen. Kirsten har ikke publisert så mange artikler, men de er til gjengjeld helt grunnleggende. Blant forskere som driver med hørselsbaner, er Kirsten en kjent figur i hele verden, sier han, og legger til at hun er ekstremt ordentlig i sitt forskningsarbeid.

Kjelsberg Osen medgir at det var et svært innfløkt system hun, som en de første, ga seg i kast med, og viser fram en doktoravhandling bestående av fire artikler og med en lang tittel på latin, publisert i 1970.
- Det er dette som er mitt hovedbidrag, mitt tredje barn, forteller hun.
- Cochlearis-kjernen ligger der hørselsnerven kommer inn til hjernen. Den var lenge et mysterium. Det jeg gjorde, var rett og slett å sette meg ned og tegne cellene. Da fant jeg ut at cellene kunne klassifiseres i ni grupper. Det systemet jeg kom fram til, ble en nøkkel som åpnet for et skred av nye studier.

Selv om Kjelsberg Osen arbeidet i et nevroanatomisk miljø, var hun alene om temaet i Norge og har derfor hatt flest forskerkontakter i andre land, særlig i USA. Der har hun også hatt flere forskeropphold. I 1995 fikk hun den amerikanske Association of Research in Otolaryngologys pris for kartleggingen av cochleariskjernene. Bare én kvinne hadde til da mottatt denne prisen.
- Av og til kommer norske kolleger tilbake fra forskeropphold i USA og sier til meg, litt forbauset: "Men, Kirsten, der kjenner de deg, jo!"

- Sjalu, jeg?

Det var på ingen måte noen selvfølge at kvinner på femti- og sekstitallet skulle kunne vie seg fullt og helt til forskningen:
- Jeg var gift med en flyger som hadde vært mye ute i verden, og han mente at kvinner også skulle ha et eget liv. Jeg var veldig i tvil om jeg skulle begynne å arbeide etter det første barnet. Men Knut ville ikke ha meg hjemme til å gå og stulle i huset. Det er det verste man kan gjøre, sa han og pusha meg til å jobbe.
- Praktisk var jeg særdeles heldig. Vi hadde nemlig en utdannet barnepleier som bodde hos oss i elleve år. Barna kalte meg "Kirsten", mens de kalte henne "mamma". Mora mi mente jeg burde være sjalu på henne. Men nei, nei. Jeg var bare glad for at jeg kunne gå hjemmefra og føle meg fullstendig trygg på at barna hadde det bra, selv når de var syke, sier hun. I forordet til sitt "tredje barn", takker Kjelsberg Osen barnepleieren for å ha gjort det mulig for henne å forske.
- Da fikk jeg klar beskjed fra universitetet at den slags takksigelser ikke passer seg i vitenskapelige artikler.

Første kvinne

Kjelsberg Osen begynte med patologi på Radiumhospitalet. Det var mye å gjøre, hun var ofte trøtt og tjente heller ikke så godt. Da mannen spøkefullt ba henne finne en bedre betalt jobb, så hun kunne holde ham med en elskerinne, ble løsningen Anatomisk institutt. Året var 1962, og der har hun forsket og undervist siden, med unntak av fem år i Tromsø.

I år er det 35 år siden Norge fikk sin første kvinnelige professor i medisin.
- Jeg søkte en professorstilling på Morfologisk seksjon ved det nye Universitetet i Tromsø, og fikk den. At jeg ble den første kvinnelige professor i medisin, er det ikke noe heroisk over. Tiden var moden. Andre kvinner hadde banet veien. Jeg hadde bare å gå den, sier hun ydmykt.

Til Tromsø kom hun en juninatt i 1972. - Flyet var fullt av folk som skulle være med å etablere det nye universitetet i nord. Vi var radikale politisk og hadde den samme pionerånden, og jeg husker at vi ble tatt imot med måseegg og Mack-øl. Her bygde jeg opp undervisningsenheten i anatomi og ledet planleggingen av den nye organ-sentrerte undervisningen, forteller hun.

Mellom lik og studenter

Kjelsberg Osen er en svært dyktig pedagog. En gave, sies det fra instituttet. Hun er en kløpper til å illustrere teorien, og bygger gjerne modeller for å forklare innfløkte organer.
- Jo, jeg har hatt stor glede av undervisningen og samværet med studentene. Du vet, jeg har et kjærlighetsforhold til dem og til faget mitt, smiler hun varmt, og viser oss et bilde tatt på gamle anatomen, hvor hun sitter med femti røde roser i en krukke foran seg, og sjampanjeflaske med rød sløyfe, en gave fra studentene etter avsluttet eksamenssemester i 1969. - Jeg har levd mitt liv mellom lik og studenter. Det er klart hvem av dem som stod mitt hjerte nærmest.

Fredsaktivist

Ærefrykt for livet har gjort henne til motstander av atomvåpen som den største enkelttrusselen mot livet på jorda. I mer enn 20 år har Kjelsberg Osen gjennom Norske leger mot atomvåpen arbeidet aktivt for en atomvåpenfri verden.
- Jeg synes det er horribelt at det i det hele tatt lages våpen som kan utslette livet på jorda. Det finnes konvensjoner mot kjemiske og biologiske våpen, men ennå ikke noen konvensjon som forbyr atomvåpen, og det er det vi nå prøver å få til. Vi åpnet en kampanje 24. oktober, og meningen er å skape en folkeopinion som vil presse den norske regjeringen til å ta opp arbeidet med en konvensjon i FN og andre organer, forteller hun.
- Jeg er vel egentlig et snilt og lite aggressivt menneske. Barnebarna sier i alle fall at jeg er snill. Da er det kanskje paradoksalt at jeg driver i denne krigsbusinessen!

Kirsten Kjelsberg Osen ble pensjonert i 1993, men er fortsatt på Anatomisk avdeling som professor emeritus.
- Jeg liker så fryktelig godt å arbeide, og dessuten trives jeg svært godt her på avdelingen. Før hadde jeg egne prosjekter, nå holder jeg på med litt forskerveiledning. Men nylig fikk jeg brev fra fakultetet om nye retningslinjer for emeriti. Jeg tror derfor jeg kommer til å slutte snart, sier professoren.
- Livet har gitt meg mye, som kvinne, forsker, pedagog og fredsaktivist. Jeg er ingen eksepsjonell person. Jeg har bare vært så fryktelig heldig med mine omgivelser.


TEXO ERGO VIVO: Bildeveven som henger i Domus Medica, er utført av Nina Gjestland og gitt til Kirsten K. Osen på hennes 65-årsdag for "fremragende forsking og undervisning". Kunstner og forsker har viet sitt liv til "vev" i forskjellig betydning av ordet.

Kirsten Kjelsberg Osen
* Født 20. juli 1928 i Bossekop, Alta
* Enke, to barn og fem barnebarn
* Examen artium, Kristelig Gymnasium, i 1948
* Medisinsk embetseksamen, UiO, i 1954
* Godkjent spesialist i patologi, UiO, i 1963
* Doctor medicinae, UiO, i 1970
* Professor i morfologi, Universitetet i Tromsø, i 1971
* Professor emeritus fra 1993
Emneord: Forskning Av Trine Nickelsen
Publisert 1. nov. 2006 13:19 - Sist endret 10. des. 2008 19:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere