Norsk rektor i Gambia: Nasjonalkjendis og genierklært

Uniforum har møtt rektoren som rapporterer direkte til landets statsoverhode, er nasjonalkjendis og genierklært. Nei, vi snakker ikke om Geir Ellingsrud, men om vesterålingen Andreas Steigen.

NORSK REKTOR I AFRIKA: - Jeg trodde jeg skulle til Gambia for å drive et universitet - men isteden skulle jeg visst bygge det, forteller Andreas Steigen.
Foto: Ola Sæther

Det er ganske nøyaktig ett år siden nordlendingen Andreas Ludvig Steigen inntok rektorstolen ved The University of The Gambia, det nasjonale universitetet i det lille landet i Vest-Afrika.

- Jeg trodde jeg skulle til Gambia for å drive et universitet - men isteden skulle jeg visst bygge det, konstaterer rektoren som har kone og barn i Bergen, men som selv altså har valgt et liv på ganske andre, og betydelig mindre nedbørsrike breddegrader.

Når vi møter Steigen, sitter han og vipper på en høy krakk og ser ut på trafikken som renner forbi hotellet i Grensen, der han for anledningen bor. Han er innom Oslo som snarest, kvelden før holdt han foredrag i Polyteknisk forening, i dag er det videre til nye møter (blant annet med direktøren for Universitetsbiblioteket), og snart settes kursen mot Bergen, hvor han ikke bare har en kone, men også en 20-prosent stilling ved Biologisk institutt.

- Å gå hen og bli rektor for et afrikansk universitet; det er liksom ikke dagligdags for nordlendinger - eller andre. Hvordan gikk det til?

- Jeg har jobbet mange år i flere afrikanske land og har lang erfaring i å lede prosjekter i utviklingsland. I et av prosjektene ved Makerere-universitetet i Uganda, hvor jeg for øvrig har vært engasjert siden 1995, deltok også en gambier. Han ba meg komme til universitetet i Gambia som gjesteforeleser, og etter kort tid ble jeg ganske uventet, for å si det mildt, kalt til jobben som rektor, forteller Steigen, som tidligere var direktør ved Senter for miljø- og ressursstudier (UiB).

Gambias eneste universitet ble etablert i 1999 og Steigen er universitetets vice chancellor, en stilling på linje med en statsrådspost. Han har betydelig makt og rapporterer direkte til presidenten, som er universitetets chancellor.

"Mig er gitt all makt ..."

- Jeg er både rektor og direktør. Jeg kan, om jeg måtte ønske det, ansette og sparke hvem jeg vil, jeg rapporterer bare til styret. Det første jeg gjorde da jeg begynte i stillingen var å innkalle til møte med alle vitenskapelige, administrative og teknisk ansatte. På dette møtet kom det fram at fakultetsstrukturen ikke var spesielt populær, så vi la ned fakultetene og erstattet dem med institutter og valgte styrere, forteller han.

Det er nær forbindelse mellom utdanningsdepartementet i Gambia og landets universitet.
- Vi er i kontakt flere ganger i uka. Statsråden viser stor vilje til å bygge universitetet med de høyst begrensede ressursene vi har til rådighet. Hun har sine meninger, men overlater til meg å bestemme. Jeg opplever stor støtte og har i det hele tatt en svært god arbeidssituasjon, medgir han.

- Vi har satt sammen et strategisk leaderteam på universitetet som har møte minst én gang i uka. Jeg fatter ingen beslutninger uten først å konferere med dem. Og jeg legger mye arbeid i å skaffe all den informasjonen jeg har behov for som leder. Jeg driver sant å si et større utdanningsprosjekt av meg selv! smiler Steigen.

Vil bygge landet

Universitetet i Gambia er lite og tilgangen på kvalifiserte studenter dårlig. Universitetet har hatt flere utenlandsstipendier å tilby sine studenter enn det har hatt gode kandidater. Steigen mener dette er en uheldig situasjon.

- Kravene for å begynne ved universitetet er strenge. For strenge, etter min mening. Resultatene fra videregående, spesielt i engelsk og matematikk, er svake. Bre en liten del av årskullene er kvalifisert. Derfor starter vi i høst opp hjelpekurs i disse fagene for studenter som ønsker å forbedre karakterene. Det var en viss tvil og motstand i senatet om dette var en universitetsoppgave. Det er universitetets oppgave, sa jeg. Og slik ble det. I løpet av ett år håper vi at studenttilgangen skal øke kraftig, sier han.

Den norske rektoren er svært opptatt av å skaffe landet flere utdannede mennesker med relevant fagbakgrunn.
- I et utviklingsland er det viktigste du gjør å sørge for at folk får utdanning. Og utvikling skapes ved å skape arbeidsplasser. Vi ønsker å utdanne våre studenter til å lage jobber, ikke bare ta jobber. I Gambia er det mangel på alle typer arbeidskraft. Jeg er opptatt av å utdanne folk det er behov for. Alle vi uteksaminerte i fjor gikk rett inn i jobber, og mange var sågar sikret jobb før de var ferdige. Og jobbene er, etter gambiske forhold, gode.

Steigen peker på samfunnets behov for jurister som eksempel. - I dag blir det ikke utdannet jurister i Gambia. Men i november starter universitetet undervisningen for det første kullet, forteller han. Lovverket i Gambia er i stor grad en arv fra kolonitiden og lite egnet til å skape utvikling. Mangelen på et eiendomsregister virker likedan. Dette er to områder der vi håper det nye Juridiske institutt skal samarbeide med Justisdepartementet. Målsettingen er å revidere lovverket slik at det blir mer effektivt for å skape utvikling.

- I et så lite land som Gambia, har alt du gjør en virkning - på godt og vondt. Vi vil skape et universitet for utvikling. Våre utdanningsprogrammer skal ha en påvisbar utviklingseffekt, direkte eller indirekte. Fordi vi påtar oss denne rollen, må vi satse på kvalitet og relevans i alt vi gjør. Med så små ressurser som vi har, er det en utfordring. Vi må passe oss så vi ikke blir akademiske kvakksalvere, poengterer Steigen.

Han viser til Medical School, som i mai i år uteksaminerte de første ni legene.
- Vi brukte bare utenlandske sensorer. Det er svært viktig å vise at universitetet jobber for kvalitet. Får du et dårlig rykte, er det forferdelig vanskelig å bygge seg opp igjen.

Steigen vil ha mye gjort. - Jeg er mer opptatt av å handle enn av korrekte strategiplaner. Det viktigste er å ha klare målsettinger som lar seg gjennomføre. Verdensbanken brukte mye penger på å utvikle den siste strategiplanen for universitetet. Den var god, men ganske urealistisk, med en tredobling av budsjettet basert på penger som ikke fantes. Det tok meg vel én uke å se at planen best hørte hjemme i papirkurven. Tankegangen bak var helt feil. Den tok rett og slett ikke utgangspunkt i virkeligheten og ville ikke latt seg gjennomføre uten jevn tilførsel av store ressurser utenfra. Det er ikke en varig løsning. Den ville bare ført til økt frustrasjon og ansvarsfraskrivelse når ressursene ikke kom. En plan for å utrette ingenting.

Steigen trekker fram en prosess som nå pågår for fullt og som han betegner som svært interessant:
- Gambias tre statlige høyskoler skal integreres med universitetet, deriblant lærerutdanningen og landbruksutdanningen. Når alt er slått sammen, vil vi ha 5000 studenter. Vi prøver å være veldig pragmatiske. Ressursene skal kanaliseres mot utdanning og forskning.

Frir til UB

Gambias universitet mangler campus.
- Vi er spredt over hele byen og bruker mye penger på å leie bygninger og laboratorier. Bare ett hus eier vi selv, nemlig administrasjonsbygningen, som er i dårlig forfatning. Vi har desperat behov for en campus - og er vi nå i gang med å realisere! Sier rektoren med antydning til jubel i stemmen.
- Og den nye campusen - den skal bli flott. Vi har masse planer og masse støtte, blant annet fra FN-systemet. Og vi er i gang med å sikre oss forpliktende samarbeid med næringsliv og industri. Om vi greier å realisere halvparten av alt vi vil, skal vi være fornøyd.

Steigen har satt seg fore å få til et samarbeid med Universitetsbiblioteket i Oslo.
- Georg Sverdrups hus på Blindern er en svært flott bygning. Nå vil jeg overbevise UB-direktøren om å stå som fadder for et nytt universitetsbibliotek i Gambia, det eneste praktbygg på universitetets campus. Og nettopp som på Blindern, skal biblioteket bli plassert og utformet slik at det blir universitetets hjerte.

Alt lykkes

Andreas Steigen har ikke bevilget seg mange hvileskjærene det siste året, med arbeidsuker på mellom 60 og 70 timer. ("Hva annet skal jeg ta meg til her, uten familien?"). Han har gjort seg kraftig bemerket i landet. Den norske rektoren er geniforklart og nasjonalkjendis (er på TV nesten hver uke). Og når han passerer, står politi og militære i stram giv akt.
- Jeg møter mye godvilje rundt min person. Men egentlig er det ufortjent, mener Steigen, og viser til at det er flere som drar lasset sammen.

- Men det må da føles godt å utrette så mye, å bygge landet, så å si?
- Jeg må innrømme at vi er inne på en vanvittig god kurs for tiden. Tilbakeslag vil tidsnok komme. Men akkurat nå synes alt å lykkes. Alle støtter oss. Det er klart det er en god følelse.

Gambia
* Den minste staten på Afrikas fastland (11 300 km2)
* Britisk kronkoloni i 1843, selvstendig i 1965
* Største byer: Banjul (hovedstad), Serrekunda
* President og regjeringssjef: Yahya A. J. J. Jammeh
* Befolkning: 1,6 millioner
* Forventet levealder: 54 år
* Religion: 90 % er muslimer (sunnittiske), 9 % er kristne

Kilde: CIA - The World Factbook

Emneord: Internasjonalisering, Gambia Av Trine Nickelsen
Publisert 15. okt. 2006 21:11 - Sist endret 10. des. 2008 15:33
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere