Vitnet i Villa Grande

Et av værelsene i Quislings gamle "førerresidens", Villa Grande, var fylt til trengsel en søndag nylig, da den siste gjenlevende fra fangeskipet Donau fortalte sin rystende historie.

UTSTILLING: Utstillingen i Villa Grande er den første som gir en samlet framstilling av de norske jødenes skjebne under krigen.
Foto: Trine Nickelsen

Fra tårnværelset øverst oppe i sitt hus kunne Vidkun Quisling selv skue utover Oslofjorden novemberdagen i 1942, da MS Donau la fra Akershuskaia med kurs mot tilintetgjørelsen. Ombord var 532 norske jøder, blant dem nittenåringen Samuel Leon Steinmann, oppvokst på Nordstrand i Oslo. Bare ni skulle vende tilbake i live. Samuel Steinmann overlevde det mørkeste kapitlet i europeisk historie.

- Jeg ville ikke dø

- Fra vi steg om bord i skipet var vi i hendene på SS. Vi ante ikke hvor vi skulle, men sa til hverandre at det var nok til Nord-Norge kursen gikk, dit norske lærere var blitt sendt. Etter hvert forstod vi at vi var på vei til Tyskland, fortalte Steinmann den alvorlige, lyttende forsamlingen.

I Stettin ble jødene lastet over i lukkede kuvogner som tok dem til Auschwitz i Polen. Der ble de arbeidsdyktige plukket ut. Kvinner, barn og eldre gikk rett i gasskammeret, i alt 346 mennesker. Steinmann ble satt i slavearbeid. Etter fire måneder i leiren var bare mellom 12 og 18 ennå i live. De andre var slått i hjel, skutt, eller de sultet til døde eller frøs i hjel. Blant de drepte var hans bror, Harry.
- Jeg ville overleve. Jeg ville fortelle verden om det forferdelige jeg hadde vært vitne til.

Da de russiske troppene i januar 1945 rykket inn i Polen, tvangsevakuerte nazistene Auschwitz.
- Mellom 80 000 og 100 000 fanger ble sendt ut og dannet kilometerlange kolonner. Det var snøvær og isende kaldt, og vi var kledt i dårlige klær og elendig fottøy. De som ikke orket og satte seg ned, ble skutt. I løpet av den 8 mil lange marsjen, døde halvparten, sa Steinmann. De norske jødene som var med på denne marsjen, var Julius Paltiel, Leo Eitinger og Assor og Pelle Hirsch. Fangene ble så lempet inn i kullvogner og fraktet til konsentrasjonsleiren Buchenwald i Tyskland. På reisen døde tusenvis.

Møter norske studenter

- I Buchenwald var det norske fanger, deriblant 300 studenter. Noen av dem hjalp oss med mat, klær og sko. En dag tidlig i mars kommer noen av studentene til oss og forteller at vi ikke skal på arbeid. Vi skal sendes til Sverige, som en del av en avtale mellom SS-sjefen Heinrich Himmler og grev Folke Bernadotte. "Vi har levert listen over alle oss pluss dere fem. Dere skal hjem sammen med oss!" Vi nektet å tro det. Vi kom fra en tilintetgjørelsesleir. Det var umulig. Men vi lot oss overbevise, og gav bort de beste klærne våre og mat til de andre fangene.

Men da alle de norske og danske fangene var om bord i de hvite bussene, stod fem norske jøder igjen. De hadde mistet sitt statsborgerskap, og SS regnet dem ikke som norske. Med hjelp fra de andre fangene, klarte de å gjemme seg og unngikk så vidt å bli skutt.
Den 11. april befrir de amerikanske styrkene leiren. Den 30. mai 1945 kommer Samuel Steinmann tilbake til Norge.

- Vi gikk inn Oslofjorden i strålende vær. Det var så vakkert, jeg glemmer det aldri. Å se Norge igjen var så herlig, sa Steinmann rørt. På kaia i Oslo møter han en tidligere klassekamerat som går vakter på Akershus festning. Samme ettermiddag får Steinmann se Quisling gjennom ei luke i døra inn til cella.

- Der satt Quisling på brisken med hodet i hendene. Jeg sa ingenting. Han sa ingenting. Jeg kjente etter, men kjente ikke noe hat eller ønske om gjengjeldelse. Jeg var et fritt menneske, et lykkelig menneske, sa Samuel Steinmann og smilte varmt.

- Ikke til å tro

Blant de flere hundre tilhørerne var niendeklassingene Hedvig Tønnesen og Carmen Martine Jongepier, elever ved Torstad ungdomsskole i Asker.
- Vi har om jødedommen fra 1700-tallet og fram til i dag. Da vi leste om den nye utstillingen i pressen og om foredraget som skulle holdes av en som selv har opplevd Holocaust, bestemte vi oss for å dra hit, forteller de.

- Det som skjedde med jødene under krigen, er så grusomt at det er vanskelig å forestille seg det. Det er uvirkelig at mennesker kan være så onde. At nazismen finnes ennå, er ikke til å tro, sier Carmen Martine.

Begge har sett utstillingen, og synes den er god.
- Den er veldig fint satt opp. Men det er mye informasjon, så en må plukke ut noe, sier Hedvig.

- Eksperimentene som nazistene utførte på jødene, var så forferdelige at jeg nesten ikke kunne tro det da jeg så og leste om den på utstillingen. Men nå når Samuel Steinmann har fortalt sin historie, ja da tror jeg det, slår Carmen Martine fast.

Emneord: Villa Grande Av Trine Nickelsen
Publisert 14. sep. 2006 11:09 - Sist endret 10. des. 2008 19:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere