Psykolog-par: Deler lab og liv

To må man være?
Om det er slik at det å drive forskning er det aller mest spennende, det uovertruffent morsomste og desidert mest givende i livet - og man faktisk er blitt akkurat det - nemlig forsker - og attpåtil ved landets største og beste universitet - hva mer kan man da forlange?

Vel. Det kunne være en ting til. Bare én: Å få gjøre dette sammen med sitt hjertes utkårede (kjæresten, kona, ektemannen, samboeren, partneren). Være sammen med ham eller henne 24 timer i døgnet! En våt drøm - eller noe nærmere et mareritt?

Førsteamanuensene og ektefellene Kristine B. Walhovd (29) og Anders M. Fjell (32) vet hvordan det er. De har nemlig gjort det i årevis, ja, helt siden de tråkket sine "barnesko" på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, har de holdt sammen. "Radarparet", sier folk. "De er veldig samstemte", sier folk også. "Og så himla dyktige!"

Kongen og Fridtjof Nansen

Og i fjerde etasje i det nybygde Harald Schjelderups hus i Forskningsveien 3 får vi bekreftet våre mistanker: de er virkelig et radarpar, de er virkelig samstemte (når den ene begynner en setning, så fullfører gjerne den andre), og de er himla dyktige. Det siste synes åpenbart Kongen og Nansen også å mene: For den felles doktorgradsavhandlingen sin fikk de H.M. Kongens Gullmedalje 1. september i år, og noen måneder tidligere: Fridtjof Nansens belønning for yngre forskere.

- Vi møtte hverandre på profesjonsstudiet. Det første året ble vi kjent og samarbeidet faglig. Året etter ble vi kjærester. Men det var altså det faglige som brakte oss sammen, betror de oss.

Det ble tidlig klart at det unge paret hadde ambisjonene i orden. "De var unikt flinke som studenter", blir vi fortalt. Allerede som andreårsstudenter begynte de på forskerkarrieren sin.

- Kristine var et semester i USA og kom hjem med masse ideer, og så begynte vi så smått med forskning. I 2000 søkte vi studentstipend hos Norges forskningsråd og fikk 40 000 kroner, akkurat nok til å sette i gang for fullt - to år før vi var ferdige med profesjonsstudiet. Vi fikk god hjelp av veilederen vår, professor Ivar Reinvang. Dessuten satt vi i laben for oss selv og lærte oss ting på egen hånd, forteller de.

Moderne hjerneforskning

Walhovd og Fjell tilhører forskergruppen på instituttet som driver med kognitiv psykologi og nevropsykologi. Kognitiv psykologi er studiet av menneskelig informasjonsbehandling: persepsjon, læring, språk, oppmerksomhet, problemløsing og hukommelse. Dette kobles til moderne hjerneforskning.
- Vi startet med å studere endringer i det voksne livsløpet, og har etter hvert også begynt å studere hjerneaktiviteten til barn, forteller Walhovd.
- Et av de store spørsmål i moderne nevrovitenskap er om vi bruker de samme delene av hjernen når vi er, la oss si 25 år som når vi er 75 år, fortsetter hun.

- Utgangspunktet vårt er den såkalte ERP-metoden. ERP står for "event-related potentials" og betegner de endringene av hjerneaktiviteten vi ser når en person presenteres for ulike typer kognitive oppgaver, utdyper Fjell.

Tøffe damer på 85

Instituttet har et eget ERP-laboratorium. De to unge forskerne har hatt 250 mennesker til undersøkelser i laboratoriet, mange ganger de siste årene. Og undersøkelsene tar mange timer for hver person.
- Utvalget vårt består av friske mennesker i alderen 20 til 95 år. De får plassert elektroder på hodet og blir satt til å løse oppgaver mens vi måler hjerneaktiviteten. Tøffe damer på 85 år har fått ødelagt frisyren, men uten å beklage seg, konstaterer Walhovd.

Undersøkelsene har vært krevende og tatt svært mye tid.
- Vi har hatt mange lange dager med masse jobbing. Til å begynne med hadde vi ikke penger til å annonsere etter folk. Det ble isteden mye lapper omkring på eldresentrene, minnes de.

Og hva fant de så?

- Hjernen endrer seg mye med alderen, blant annet blir hjernens volum mindre. Rent hjerneutviklingsmessig er det ikke noe å strebe etter å bli mer enn 28 år, sier Fjell og smiler, men legger hurtig og fortrøstningsfullt til:
- Det vi ser er at eldre mennesker i stor grad bruker andre områder av hjernen for å løse samme oppgaver som de yngre. På den måten kompenserer hjernen for aldring. Et interessant trekk er at den verbale kapasiteten øker med økende alder. Det er hele tiden snakk om et uhyre komplekst samspill.

Walhovd understreker at den normale variasjonen blant friske mennesker er stor, både hva angår hjernens størrelse og funksjon.
- Blant eldre mennesker ser vi at enkelte områder av hjernen kan være dobbelt så store som hos andre på samme alder. Forskjellene blir større med alderen. Å studere unge folks hjerner er egentlig litt kjedelig, for hjernene er ennå så like, sier hun.

Forskerne er opptatt av å finne ut hva som er normalt - for å kunne si noe om hva som ikke er det. Hva er normale aldersendringer? Hva skal til for å si at en har hjernesvinn? Det er kliniske utfordringer, påpeker Walhovd.

Det beste fra alle verdener

- Det fine med nevrovitenskap er at det ikke er noe tradisjonelt fag, poengterer Fjell. Han viser til at forskningsområdet kombinerer metoder og innsikter fra ulike fag som psykologi, biologi, fysikk, statistikk, matematikk og medisin.
- For å finne svar på problemstillingene våre, bruker vi flere forskjellige metoder og tilnærmingsmåter. Vi har et bredere metodetilfang nå enn tidligere. Den metodekombinasjonen som Kristine og jeg bruker, er ganske unik. Men alle metoder vi benytter, er i prinsippet tilgjengelige på alle større sykehus. Den potensielle bruken av det vi finner er dermed stor.

Walhovd & Fjell. Fjell & Walhovd

"De holder et uvanlig høyt faglig nivå og engasjement" sier en eks-veileder. Ingen grunn til å tro han tar munnen for full. De to fikk publisert artikler i flere internasjonale tidsskrifter lenge før de var ferdige med doktoravhandlingen. Går vi til nettsidene deres og ser under overskriften "Utvalgte arbeider", er lista lang, og alltid er det Walhovd & Fjell, Fjell & Walhovd. Navnene synes uløselig knyttet sammen.

- Er hemmeligheten bak suksessen at dere samarbeider med hjerne og hjerte, så å si?

- Hehe. Ja, kanskje det. Vi har knapt prøvd noe annet. Men vi samarbeider ikke bare med hverandre - men med mange andre, også: forskere på Rikshospitalet, Ullevål universitetssykehus og med forskningsmiljøer i Bergen, Boston og San Diego. Vi har for eksempel et nært samarbeid med informatikere og matematikere ved Harvard. Det vi gjør er så krevende metodologisk at vi er helt avhengige av aktive samarbeidspartnere, som MR-fysikere, matematikere og statistikere. Vi må bare ikke innbille oss at vi kan beherske alle feltene, sier Walhovd.

- Vi må sørge for å kunne nok til å se hva vi trenger og kunne forstå de løsningene vi blir presentert for, fortsetter Fjell. - Vi lærer noe hele tiden. Og når vi lærer mer, så ser vi stadig nye problemstillinger. Jeg tror vi er flinke til å finne problemstillinger som andre synes er spennende å jobbe med, sier han.

Begge roser Psykologisk institutt: - Vi har fått svært gode arbeidsbetingelser her. Da vi var studenter, fikk vi for eksempel eget kontor. Nå underviser vi mye og på de fleste nivåer. Det er morsomt, men kan til tider bli litt mye. Det tar tid, og vi skulle gjerne rekke å forske enda mer. Vi er nødt til å trekke inn assistenter, som blant annet samler inn data, sier de to.
- Vi prøver å bygge opp et miljø som er yngre enn oss. Vi har nå sju studenter som er med i alle deler av forskningsprosessen. De er rett og slett kjempeflinke!

Kornelius på tre

Sammen har forskerparet en sønn som er tre år. - Etter at vi fikk ham, har vi skrudd ned tempoet. Tidligere jobba vi masse, til langt utpå kveldene. Nå går vi litt over fire for å hente Kornelius i barnehagen. Men vi sitter bestandig en time om kvelden etter at "Tassen" er lagt og mailer med kolleger i USA, forteller de.

I magen er nummer to som ventes i slutten av neste måned.
- Det er morsomt å få en til. Men jeg skal komme rimelig kjapt tilbake igjen, lover Walhovd.

- Det vil si at vi ser deg her på instituttet rett inn på nyåret?
- Før jul, tenker jeg.
- Litt barnegråt tåles godt her, forsikrer pappa'n. - Laben er lydisolert, nemlig. Tåler hundre desibel.

Slipper krangling

På spørsmål om det ikke fins ulemper med det tette livet de lever, svarer Walhovd:
- Nei, egentlig ikke. Vi får gjort veldig mye. Det er jo en fordel. Vi har stort sett de samme målene og prioriteringene og slipper nok unna ganske mye krangling. Dessuten får vi kvalifisert støtte på hjemmebane. Jeg opplever at det egentlig bare er fordeler. Det er jo morsomt å få de samme opp- og nedturene samtidig. Riktignok kan nedturene bli ekstra tunge, da, sier hun - og ler.

- Så dere vil fortsette det intime forskningssamarbeidet?
- Ja. Vi har ikke planer om noe annet, i hvert fall. Sier de to nærmest i kor og sender hverandre blikk det ikke er til å ta feil av.