Jahre-prisvinnerne 2006: Par i hjerner

- Kjempestas! sier Jon Storm-Mathisen, professor i medisin ved Universitetet i Oslo om at Anders Jahres store medisinske pris for 2006 på én million kroner, er hans. Og når vi spør "hva følte du i det øyeblikk du fikk vite", får vi gleden beskrevet slik:

- Det var langt ut på ettermiddagen at telefonen ringte. Jeg var opptatt, men da det øyeblikket etter ringte på mobilen, tenkte jeg det var kona, og tok den likevel. "Du må være klar til å trekke i snippkjole i oktober," sa en stemme. Og det var ikke konas. Da skjønte jeg det: Jahre-prisen! Farrukh og jeg har fått Jahre-prisen, begge to! Lørdag morgen kjørte jeg til Rena, slengte meg på sykkelen og suste over fjellet til Lillehammer i pur glede. Jeg persa, gitt: Birkebeinerrittet et kvarter kjappere enn i fjor! Og tre kvarter bedre enn merkekravet. Jeg var så "high" at jeg like godt sykla tilbake over fjellet for å hente bilen.

Storm-Mathisen har gitt sine kraftige bidrag til å sette hjerneforskningen i Oslo på verdenskartet. Han står bak over 200 vitenskapelige artikler og er en av verdens mest siterte i internasjonale forskningstidsskrifter.

Samarbeid belønnes

- Jeg er jo litt stolt da, sier professor Farrukh A. Chaudhry beskjedent. Han er tildelt Anders Jahres medisinske pris for yngre forskere, sammen med Poul Nissen ved Universitetet i Århus.
- Jeg har studert lista over tidligere prisvinnere og konstaterer at her er det personer jeg alltid har beundret arbeidene til. Det er fire år siden prisen for yngre forskere sist gikk til Norge. Svenskene har flere Jahre-priser enn oss. Prisene er en påskjønnelse til hele det forskningsmiljøet vi er en del av. Tildelingen betyr noe for vår anseelse og vil fremme interessen for samarbeid med forskningsmiljøet vårt, tror Chaudhry.

At Chaudhry mottar Jahre-prisen, er ikke egnet til å forundre forskerkollegene. Han har lenge utmerket seg som en sjeldent dyktig forsker. I tre år arbeidet Chaudhry ved University of California San Francisco, hvor han gjorde oppsiktsvekkende funn. I 2002 fikk han Kongens gullmedalje for beste doktorgradsarbeid. Han har publisert artikler i prestisjetunge tidsskrifter som Cell og Science.

Skapt gjennombrudd

Pristildelingen til Storm-Mathisen begrunnes i at han har vist at nerveceller i hjernen kommuniserer med hverandre ved bruk av aminosyren glutamat som signalstoff. Fordi aminosyrer i sin tid først og fremst ble sett på som byggesteiner for alle proteiner og som mellomprodukt i stoffskiftet, var dette overraskende. Seinere har han vist hvordan glutamat sirkulerer mellom ulike celletyper i hjernen og brukes om igjen som signalstoff. Mange av de viktigste transportproteinene som besørger denne "sirkulasjonen" av glutamat, har Storm-Mathisen bidratt til å karakterisere.

De nyskapende metodene hans har ført til et gjennombrudd i forståelsen av hvordan funksjonelle nettverk i hjernen er bygd opp.
- Vi har levert bidrag angående dette fra 1970-tallet og til nå, blant annet flere ganger i Nature. Men mange andre forskergrupper har vært med på å slå fast at glutamat, med sine tallrike biologiske roller, også er det viktigste signalstoffet for formidling av informasjon mellom nervecellene i hjernen.

Chaudhry får prisen for å ha bidratt sterkt til at flere transportproteiner for glutamin er identifisert. Vi ber forskeren utdype dette:

Kan kvele kreftcellene

- Aminosyren glutamin er utgangsstoff for mange metabolske substrater, deriblant de to viktigste signalstoffene, nemlig glutamat og GABA. Jeg har klonet proteiner som sitter på cellemembranen og som transporterer glutamin inn eller ut av cellene. Jeg har forsøkt å kartlegge deres funksjonelle egenskaper. Hvis transportegenskapene endres, vil det føre til endring av alle prosesser som glutamin er en del av. Det kan framkalle sykdom. Om vi klarer å finne metoder eller medisiner som kan styre disse transportørene, så kan vi styre ganske mange prosesser i kroppen.

For eksempel: Om man får dannet for mye av signalstoffet glutamat i hjernen, kan dette føre til ukontrollert økt hjerneaktivitet, det vil si epileptiske anfall. Om vi kan redusere glutaminopptaket som gir glutamtproduksjon, kan vi kanskje minske eller fjerne anfallene. For schizofreni er det motsatt: Glutamataktiviteten er for liten og vi ønsker å øke denne. Videre er kreftceller helt avhengige av glutamin for sin vekst, og om vi kan hindre glutaminopptaket i dem, kan vi kvele kreftcellenes vekst.

- Hvor langt unna dette er du og kollegene dine?
- Med dagens teknologi er det snakk om tiår. Men ting viser seg noen ganger å skje raskere enn vi aner.

- Aldri krangla

Det er gått femten år siden unge Chaudhry tok mot til seg og banket på døra til professor Storm-Mathisen:
Chaudhry: - Har du tid noen minutter ..?
Storm-Mathisen: - Nei, jeg har aldri tid. Så kom inn!

- Det beste er at vi bestandig har jobbet så godt i sammen. Vi har aldri krangla, sier Chaudhry, smiler mot sin tidligere lærer, og fortsetter:
- Jon har alltid vært en støttende person. Han er et godt menneske. Det er den egenskapen jeg setter høyest. Han kan få folk til å vokse.

Chaudhry er tilbudt professorat og attraktive stillinger annetsteds. Storm-Mathisen priser seg lykkelig over at han takket nei.
- Det ville vært svært uheldig for meg og senteret vårt om vi mistet Farrukh. Han representerer et helt segment av det vi forsker på. Om han forsvant, ville det være som om en vegg falt ut. Nå har han fått sin egen forskergruppe på Bioteknologisenteret og sin professortittel. Samtidig har hele vårt miljø ved Institutt for medisinske basalfag og senteret vårt (CMBN) nytte av Farrukh.

Storm-Mathisen ble tildelt Universitetets forskningspris i 2004, og året etter mottok han, sammen med kollega Ole Petter Ottersen, den prestisjefylte Lundbeck-prisen på halvannen millioner danske kroner. Og i år altså Jahre-prisen.

- Det kjennes godt. Jeg har holdt på seint og tidlig selv når det ikke lyktes. Men suksessen må jeg i stor grad takke andre for - mors og fars gener og "memer", og strålende kone og barn, og jeg gjør Isaac Newtons ord til mine: "Om jeg har sett lenger, er det fordi jeg har stått på kjempers skuldre."

Han nevner "kjempene" og tidligere samarbeidspartnere, framfor alle den verdenskjente hjerneforskeren Per Andersen, foruten Theodor Blackstad, Fred Walberg, Frode Fonnum, Kirsten K. Osen, Ole Petter Ottersen og Niels Christian Danbolt.
- Ja, det er en sterk tradisjon. Det blir meget vanskelig for oss unge å fylle deres plasser, tror Chaudhry. - Jeg for min del skal gjøre mitt ytterste for å greie det.

- Det er et fabelaktig privilegium å ha unge, dyktige samarbeidspartnere, fortsetter Storm-Mathisen. - I tillegg til Farrukh har jeg to fullbefarne forskere som medarbeidere, Vidar Gundersen og Linda H. Bergersen. Vi har til sammen mange forskerrekrutter, så det lover godt for framtida.