Dyptenkeren jubilerer

Lokalene til Senter for utvikling og miljø (SUM) i Sognsveien 68 var overmåte velfylte en mandags ettermiddag sist i januar: filosofer, samfunnsvitere, økologer, miljøvernere, historikere, mediefolk. For å nevne noen av dem som bidro til å skape den rene, skjære trengsel. En UiO-rektor og en miljøvernminister synes vi også å dra kjensel på. Den jevne summingen av stemmer blandet seg med bruset fra champagneglassene. På bordet en gedigen kake med en jordklode i den deiligste, grønne marsipan som høydepunkt, en ekte "Gaia-kake", må vite.

Hvorfor så denne sammenstimlingen av mer eller mindre kloke hoder?
Svaret var ikke umiddelbart til å få øye på.

Men så med ett var løsningen der, mildt tilstedeværende, silkemyk i bevegelsene og et hode eller to lavere enn dem omkring ham. Dem som smilte, gratulerte og klemte. På jubilanten - selve jubelgutten - og filosofen, økologen, tindebestigeren, skyggebokseren, tennisspilleren.
Vi kunne registrere at strikkegenseren var byttet ut med penskjorta, men at sveisen er den samme hvite, himmelvendte. Og i et ansikt furet værbitt over vannene - at øyne er like sjøblå.

- Jeg intervjuet deg en gang om tverrfaglighet, minnes du?
- Tverrfaglighet, ja. Joda. Det høres fint ut med tverrfaglighet, det må vi ha. I USA er de vilt begeistret. Jeg synes det er god grunn til å se bort fra grensene mellom for eksempel humaniora og naturvitenskap. Slik det er nå, driver folk på med sine bitte små spesialiteter. Og det i en verden som endrer seg i rasende fart. Jeg mener studentene bør gis en tverrfaglig utdanning.

- 90 år - hvordan føles det?
- Jeg prøver å tenke over det virkelig vesentlige i livet. Se livet i sin helhet. Jeg spør meg: Hva ville du i livet? Og hva gjorde du i livet? En har ikke mye tid. Det forstod jeg ikke før i 30-40-årsalderen.

- Hva er planene framover?
- Ha, ha. Framover, ja. Jeg er jo gammel, sies det. Statistisk sentralbyrå forteller meeg at jeg har tre år igjen. Men joda, jeg har planer. Det er et ganske stort spenn i det jeg driver med. Akkurat nå holder jeg på med en artikkel om livsanskuelsesmangfoldet. Jeg får ustanselig innfall. Jeg skriver lapper. Masse lapper. De antyder hvilke innfall jeg fikk. Så kan jeg huske og holde orden.

Jubilanten ble for anledningen hedret med premiere på dokumentarfilmen: "Boxing Arne Næss", som etter sigende skulle vise de ukonvensjonelle sidene ved Arne Næss som filosof og som mann.
- Humoristisk, på hans premisser, uttalte Piotr Kuzinski. Han har, sammen med regissør Nina Witoszek, laget filmen. - Arne Næss bokser, som kjent. Og han er ikke enkel å sette i boks, usedvanlig mangesidig som han er, forklarer filmskaperen.

- Hva synes du om filmen, Arne Næss?
- Tullete. Den stemte ikke med originalen.
- Kan du si én ting eller to ting om det du mener er tullete?
- Jeg kan si minimum seks ting om det.
Sa Arne Næss. Før han ble grepet fatt i av nye horder smilende, gratulerende, klemmende.

Noen ubesvarte spørsmål bør man dog kunne leve med.