DEBATT: Gravers prinsipprytteri

Hans Petter Graver har i to nylige kronikker (som begge har vært publisert av Uniforum) uttalt seg temmelig krast om kolleger som arbeider for akademisk boikott av Israel.

Hans sentrale poeng er at akademisk boikott er et autoritært virkemiddel og dermed noe man bør unngå. Hans standpunkt er prinsipielt, og ikke et resultat av en avveining eller en konkret vurdering. Etter hans mening ville en akademisk boikott av Israel bryte med vitenskapens grunnleggende normer og krenke den akademiske friheten til norske forskere. Han finner det derfor beklagelig at den fløyen som støtter boikott nå «forsøker å tvinge gjennom sitt syn», og legger til at det er «bekymringsfylt at ikke universitetssamfunnet står samlet om å beskytte den akademiske friheten».

Graver er for frihet, men finner det altså bekymringsfullt at ikke alle hans kolleger deler hans syn. Sine meningsmotstandere kaller han «prinsippløse».

Jeg går ut fra at Graver dermed også fant den norske regjeringen «prinsippløs» da den i mars 2022 erklærte at Russlands angrep på Ukraina måtte «få konsekvenser for forsknings- og utdanningssamarbeidet», og krevde at «alle institusjonsavtaler mellom norske og russiske forsknings- og utdanningsinstitusjoner» ble lagt på is. Jeg kan ikke huske at Graver den gang fant grunn til å protestere mot et «autoritært» tiltak fra regjeringens side.

Tilhengere av akademisk boikott mot Israel har ellers pekt på at en boikott ikke vil forhindre enkeltforskere i å samarbeide med israelske kolleger. Graver finner for sin del skillet mellom institusjonell boikott og individuelt samarbeid «meningsløs». Men i tilfellet Russland var det nettopp et slikt skille som ble trukket da daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe, til tross for den generelle boikotten, åpnet for at norske forskere kunne «fortsette samarbeid som det er faglig grunnlag for å ha». Ifølge Graver vil en institusjonell boikott gjøre personlig samarbeid mellom enkeltforskere umulig, fordi et slikt samarbeid krever eksterne midler og aktiv støtte fra institusjonen. Dette er et argument det er vanskelig å ta alvorlig. Samarbeid mellom enkeltforskere er selvsagt fullt mulig også uten eksterne midler, og kan innledes også av forskere som er blitt tildelt eksterne midler.

Jeg vet ikke hva Graver mener om boikotten av russiske universiteter. Men jeg går ut fra at også han vil medgi at prinsippet om akademisk frihet på ett eller annet punkt vil måtte vike for et mer grunnleggende prinsipp om moralsk anstendighet. Hvor lenge skulle man for eksempel ha fortsatt å samarbeide med tyske universiteter på 1930-tallet? Ville krystallnatten vært tilstrekkelig? Eller måtte man ha ventet til angrepet på Polen, på Norge, eller på Frankrike? Ville det vært best å vente til det var «konstatert» at Holocaust hadde funnet sted? Og hva med samarbeid med utdanningsinstitusjoner i den Sørafrikanske apartheidstaten? Dette er moralske avveininger som ikke kan avfeies med å henvise til prinsippet om akademisk frihet.

Graver synes å mene at det finnes rettslige hindringer for å avvikle samarbeidsavtaler med utdanningsinstitusjoner i andre land, særlig hvis det skjer av politiske grunner. Dette står ikke til troende. Samarbeidsavtaler både inngås og avvikles hele tiden uten at det utgjør noen inngripen i norske forskeres akademiske frihet. For øvrig hører det med til den akademiske friheten at institusjonene skal stå fritt til å fatte beslutninger som angår egen virksomhet, hvilket var det som skjedde da Det juridiske fakultet i Bergen besluttet å avvikle utvekslingsavtalen med Universitetet i Tel Aviv.

For meg ser det ut som om Graver i sin argumentasjon forsøker å opphøye sine egne synspunkter til rettslige realiteter.

Rettslige spørsmål kan ikke forstås uavhengig av moralske og politiske hensyn. Israels angrep på Gaza utgjør de verste krigsforbrytelsene jeg har sett i min levetid, og de foregår for åpen scene overfor et urovekkende passivt Europa. Israelerne har vist at de ikke går av veien for å fremprovosere en storkrig i Midtøsten, og all kritikk preller av på dem som vann på gåsa. I min vurdering må Norge og andre land derfor bruke alle de fredelige midlene de har til rådighet for å signalisere at de fordømmer den israelske krigføringen. Graver har rett i at akademisk boikott ikke er et virkemiddel som bør brukes i utrengsmål. Men det skal godt gjøres å finne en mer ekstrem situasjon enn den som utspiller seg i Gaza nå. Hvis en akademisk boikott noen gang skal være aktuelt, så må det vel være her?

Det er bekymringsfullt at Graver synes å se bort fra det forbryterske ved Israels aggresjon i sin enøyde pukking på idealet om vitenskapens frihet. Heldigvis finnes det andre jurister og eksperter på folkerett som er av motsatt oppfatning, for eksempel Terje Einarsen ved UiB. Jeg tror hans vurdering vil stå seg langt bedre for ettertiden enn Gravers.

Les tidligere innlegg i debatten:

Refleksjon og diskusjon, ja. Boikott, nei (15. april 2024)

Jo, det er et krav at forskningen vår ikke skal påføre andre skade  (15. april 2024)

Akademisk frihet og forskningsetikk   (12. april 2024)

Har Graver glemt våre forskningsetiske forpliktelser?  (12. april 2024)

Akademisk boikott er autoritært og prinsippløst  (8. april 2024)