Graver påstår at man ikke finner et krav i anerkjente forskningsetiske retningslinjer om at vi ikke skal påføre andre skade. Dette er feil: prinsippet om «gode konsekvenser» er et av fire generelle forskningsetiske retningslinjer nedsatt av De nasjonale forskningsetiske komiteene. Der står det at «som forsker skal man etterstrebe at ens aktivitet har gode konsekvenser, og at mulige uheldige konsekvenser er akseptable». Dette prinsippet inngår i det som kalles «anerkjente forskningsetiske normer», som det refereres til i UH-loven og forskningsetikkloven. Dette er altså ikke retningslinjer vi kan velge bort. Dette prinsippet har vært internasjonalt etablert siden andre verdenskrig (i kortform kjent som «do no harm»).
Et nøkkelspørsmål er altså hva vi kan definere som «akseptable, uheldige konsekvenser». Vi som støtter akademisk boikott av Israel, mener at samarbeid med institusjoner som medvirker til det FN-domstolen omtaler som et plausibelt folkemord ikke kan anses som «akseptable, uheldige konsekvenser», spesielt ikke når hele universitetssektoren i Gaza er i ferd med å bli utslettet. Vi mener også at institusjonelt samarbeid med institusjoner som i mange tiår har bidratt til at palestinske studenter og akademikere frarøves deres akademiske frihet ikke kan anses som «akseptable, uheldige konsekvenser».
Graver bruker forskning på petroleumsutvinning som et eksempel på at forskningsetiske retningslinjer ikke kan forstås som et krav. Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi kom i juni 2014 med en uttalelse som behandlet nettopp petroleumsforskning. Denne vurderingen belyser en rekke dilemmaer, der komiteen blant annet «anbefaler at universitetene i større grad bidrar til å fremme åpenhet og oversikt over omfang og betydning av petroleumsforskning og omstillingsforskning», «fastslår at føre var-prinsippet må gjøres gjeldende» med tanke på mulige negative konsekvenser for bærekraft, og etterlyser «en grundigere refleksjon fra universitetenes side over sin mulige konserverende rolle gjennom sitt samarbeid med petroleumsnæringen.»
Denne uttalelsen er et eksempel på hvordan prinsippet om å ikke forårsake skade anvendes gjennom konkrete, forskningsetiske vurderinger. Vurderingene reflekterer også mye av det vi mener mangler i debatten om akademisk boikott. I stedet for å fremme mer åpenhet knyttet til de mulige negative konsekvensene av institusjonelt samarbeid med israelske universiteter, har rektor Svein Stølen konsekvent forsøkt å kvele debatten i universitetsstyret. I likhet med uttalelsen fra NENT om petroleumsforskning, etterlyser vi en grundigere og mer empirisk basert refleksjon fra sektorens side om implikasjonene av institusjonelt samarbeid med israelske institusjoner. Dette inkluderer en diskusjon om når vi kommer til en grense der det ikke lenger er akseptabelt at vår akademiske frihet utøves på bekostning av andre.
Graver hevder at det er «langt fra opplagt» at universiteter bidrar til et pågående folkemord. Israelske universiteter har uttrykt støtte til krigføringen i Gaza, samler inn penger til soldater som kriger i Gaza, og bidrar til krigføringen med materiell støtte. Som vi nevnte i vårt forrige innlegg, har den israelske forskere Maya Wind grundig dokumentert at israelske universiteter i mange tiår har medvirket til undertrykkelse, okkupasjon og etnisk rensing av palestinere. Dette inkluderer en lang rekke former for materiell og logistisk støtte til militæret, utvikling av militære doktriner som rettferdiggjør drap på sivile, og strategisk posisjonering av læresteder for å fordrive den palestinske befolkningen. Dersom Graver eller andre er uenig i at dette er tilfelle, må de være eksplisitte på hva de mener er feil i dette saksgrunnlaget.
Graver sier videre at det ikke er «konstatert at Israel begår folkemord». FN-domstolens uttalelse den 26. januar 2024 utløser imidlertid en plikt til å forebygge og forhindre folkemord. At Israel ikke er formelt dømt, er derfor ikke relevant for de forskningsetiske vurderingene vi bør foreta oss nå.
Graver spør om vi også må boikotte Tyskland. Dette peker mot en utbredt misforståelse i denne debatten, der mange ser ut til å behandle boikott som et prinsipp. Boikott er ikke et prinsipp, men et virkemiddel som kan benyttes der det er hensiktsmessig for å ivareta vårt forskningsetiske ansvar.
Noen prosjekter påfører skade (for eksempel gjennom forsøk på dyr), men anses likevel å være akseptable (fordi man kan redde liv gjennom utvikling av nye medisiner). I andre tilfeller vil ikke de uheldige konsekvensene være akseptable. Vi som argumenterer for en akademisk boikott, mener at å inngå i institusjonelt samarbeid med israelske institusjoner vil påføre mer skade enn om vi avstår. Denne konklusjon er basert på forpliktelsene som følger av Folkemordkonvensjonen, forskningsetiske retningslinjer, og at vi bør unngå at andre frarøves deres akademiske frihet. Konklusjonen følger av en konkret realitetsvurdering basert på empiriske forhold.
Det er heller ikke per definisjon «autoritært» at en institusjon vedtar kollektive retningslinjer. På nasjonalt og institusjonelt nivå har vi allerede en rekke lover og retningslinjer som innskrenker vår akademiske frihet, og som gjør at ikke alle avgjørelser legges til individnivå. Mener Graver at disse også er autoritære, og at alle retningslinjer på nasjonalt og institusjonelt nivå som påvirker vår akademiske frihet skal fjernes?
Les tidligere innlegg i debatten mellom artikkelforfatterne og Hans Petter Graver:
Akademisk frihet og forskningsetikk (12. april 2024)
Har Graver glemt våre forskningsetiske forpliktelser? (12. april 2024)
Akademisk boikott er autoritært og prinsippløst (8. april 2024)
.jpg?alt=listing)
Vi som ansatte i UIO er bekymringer rundt samarbeid med israelske institusjoner som støtter krigføringen i Gaza og bidrar til undertrykkelse av palestinerne. Slike handlinger utfordrer ikke bare forskningsetiske prinsipper om å unngå å påføre andre skade, men også fundamentale prinsipper om menneskerettigheter og rettferdighet.
Når vi snakker om akademisk boikott, handler det ikke bare om å signalisere misnøye, men også om å ta ansvar for de konsekvensene vårt samarbeid kan ha. Vi må sette press på regjeringer og institusjoner for å endre politikk og praksis som bryter med internasjonale standarder. Israel har nylig gitt grønt lys til 3500 nye boenheter på den okkuperte Vestbredden. Gjennom 2023 ble 4000 palestinere fordrevet fra sine hjem. Hittil i år er 197 palestinske bygg, inkludert hjemmene til 155 palestinere, revet ned av israelske myndigheter.
For meg ser det ut som selektiv anvendelse av internasjonal lov. Boikotten av Russland var konsekvent og riktig med sterke ord og fordømmelse. Når det gjelder Israels forbrytelser og utallige brudd på internasjonal lov, er vi langt mer tilbakeholdne og bruker langt mildere formuleringer. Her anvender vi ord som "bekymret". Bruken av mildere ord som "bekymret" kan virke utilstrekkelig når det er snakk om alvorlige brudd på internasjonal lov, og det er viktig at våre politikere og ledere uttrykker seg tydelig og sterkt når det gjelder slike spørsmål. En konsekvent og kraftfull respons er avgjørende for å signalisere at vi tar disse bruddene på alvor og at vi er forpliktet til å handle i samsvar med våre verdier og forpliktelser. Dette er avgjørende for hvilken signal vi sender til ansatte og studenter ved UIO.
Logg inn for å kommentere
Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere