DEBATT: Akademisk frihet og forskningsetikk

Nei, jeg hopper ikke bukk over forskningsetikken, slik Iyad Abualrub, Hege Hermansen, Davina Kaur Patel, Maja Janmyr og Maja van der Velden påstår i et innlegg i Uniforum. Men skal en bestemt oppfatning om hva som er etisk riktig begrense den akademiske friheten til dem som ikke er enig? Det er det spørsmålet om boikott handler om.

De som går inn for boikott av Israel, argumenterer ut fra et prinsipp om at vi ikke skal påføre andre skade. Dette er det selvsagt riktig at vi bør unngå, men det er alt for vagt til å danne grunnlag for konkrete begrensninger og forpliktelser. Derfor finner man heller ikke dette som noe krav i anerkjente forskningsetiske retningslinjer.

Det retningslinjene sier, er at forskningen skal være forsvarlig. Særlig har forskere et ansvar overfor alle personer som inngår i eller deltar i forskning, ved å respektere deres menneskeverd og ta hensyn til deres personlige integritet, sikkerhet og velferd. Men de sier også at forskerne må forsvare vitenskapens grunnleggende normer når de settes under press. Samarbeid med forskere i andre land er en del av disse grunnleggende normene.

Et generelt krav om ikke å påføre andre skade gjennom forskningen er ikke noe forskningsetisk krav. Et slikt krav ville bety at det var i strid med forskningsetikken å forske på våpenutvikling og petroleumsutvinning. Mange vegrer seg for å delta i slik forskning av politiske eller moralske grunner, men det er neppe holdbart å si at det bryter med alminnelig anerkjente forskningsetiske prinsipper å forske på disse og andre områder.

Det er uansett ikke opplagt hvordan forskningssamarbeid eller utveksling med kolleger ved israelske institusjoner skader palestinske kolleger eller bidrar til undertrykkelse, krigføring og folkemord. Rent bortsett fra at det ikke er konstatert at Israel begår folkemord, er det langt fra opplagt at israelske universiteter kan sies å ha noe medvirkningsansvar for det som foregår. Det er sikkert riktig at et flertall av israelske kolleger støtter krigføringen på Gaza, men det er det mange andre som gjør. Skal vi slutte å samarbeide for eksempel med tyske universiteter som nekter å ta avstand fra Israels brutalitet?

Jeg mener ikke at de som går inn for boikott, bruker udemokratiske eller autoritære midler. Det er selvsagt helt legitimt å gå inn for et standpunkt og argumentere for det. Mitt poeng er imidlertid at det resultatet som de ønsker, er autoritært. Hvis universitetet vedtar boikott, blir det ikke lenger opp til den enkelte å velge samarbeidspartner.

Det er dette som er autoritært, og en direkte innskrenkning av den individuelle akademiske friheten. Ut over kontakt på det rene personlige plan, krever forskningssamarbeid støtte og tilslutning fra forskernes institusjoner dersom man skal ha eksterne midler. Derfor er det meningsløst å skille mellom institusjonell boikott og individuell akademisk frihet. Vedtar universitetet boikott av spesielle land, blir forskerne dermed nektet å samarbeide om forskningsprosjekter med forskere fra vedkommende land. Retten til å samarbeide med kolleger etter eget valg er en viktig del av den akademiske friheten.

Den akademiske friheten er truet fra mange kanter, og graden av akademisk frihet varierer svært mellom ulike land. De norske institusjonene har først og fremst et ansvar for den akademiske friheten i Norge. Dette er en forpliktelse som følger direkte av loven. Dette betyr ikke at man ikke skal vise solidaritet med kolleger i andre land der deres akademiske frihet er truet. Derfor er det fint at det er del av UiOs egne etiske retningslinjer å støtte forskere og studenter i andre land. Men det må ikke skje ved å innskrenke den akademiske friheten hos oss.