DEBATT: Goldschmidt-markering og realfags kulturarv

Det går an å forske på utviklingen av den dårlige holdningen mellom Goldschmidt og noen fagkolleger ved UiO. Det som ble en dramatisk siste akt i dette triste dramaet, skjedde etter andre verdenskrig, da nesten hele Mat.nat.-professorkollegiet, unntatt Odd Hassel, ville nekte ham å komme tilbake fra Storbritannia til UiO, skriver professor emeritus Robert Marc Friedman. 

En mann er fotografert rett foran noen trestammer

GLAD I HAM: Om det fantes de som mislikte og hatet ham, fantes det andre som ble meget glad i ham og kjempet for å få fram andre perspektiv på Goldschmidt, skriver Robert Marc Friedman i dette innlegget. (Arkivfoto)

Foto: Ola Sæther

Det var meget hyggelig å lese i Uniforum (11.12.20) at UiO og NHM vil minne geokjemiker og krystallkjemiker Victor Moritz Goldschmidt.

All heder til ny museumsdirektør Brit Lisa Skjelkvåle som setter på NHMs agenda for 2021 en markering av Goldschmidt og hans betydelige innsatser.  Allikevel gir Bjørn Jamtveits korte kommentar i innlegget grunn for bekymring over hva slags minne som kommer til å presenteres i november 2021. 

Med overskriften «En splittende figur» gjentar Jamtveit myter om Goldschmidt som dessverre er feil eller som glatter over en mye mer kompleks historie. Jeg vil ikke bli anklaget for å være en hissigpropp selv, men det grenser til respektløst i en slik kunngjøring å gi Goldschmidt skyld alene for ting som gikk galt ved å peke på hans personlighet som eneste årsak.

Ja da, Goldschmidt hadde en sammensatt og til dels vanskelig personlighet. Han manglet sosiale antenner.  Men hans skjebne ved UiO og måten han er blitt minnet på, var et resultat av et samspill mellom VMG og visse sider  ved UiOs akademisk kultur.  Jantelovholdninger, misunnelige og ondsinnete kolleger var en vesentlig del av denne problematiske historien.  Det er ikke et spørsmål om å anklage eller beskytte Goldschmidt og de kollegene som lenge motarbeidet ham, målet er å forstå hva som skjedde og hvorfor.

Faktisk fikk Goldschmidt til et aktivt internasjonalt nettverk også på Tøyen

Det er verdt å huske at i de årene Goldschmidt var i Göttingen (1929-1935), fantes ikke slike beskyldninger som at hans personlighet var splittende.  Da var han sammen med andre verdensledende forskere som respekterte ham og hans fagekspertise. Jamtveit tar feil ved å koble hva han mener var Goldschmidts personlighet som årsak til ubetydelig nettverksbygging. Goldschmidts institutt i Göttingen var en betydningsfull møteplass for internasjonale forskere. Faktisk fikk Goldschmidt til et aktivt internasjonalt nettverk også på Tøyen. Om det fantes de som mislikte og hatet ham, fantes det andre som ble meget glad i ham og kjempet for å få fram andre perspektiv på Goldschmidt.  

På en liknende måte vil det være ønskelig at istedenfor å nevne at han var en briljant forsker som ‘forklaringen’ for alt han fikk til i vitenskap, burde vi forstå hvordan det var mulig for ham i de vanskelige 1920-årene å opprette og lede på Tøyen et banebrytende tverrfaglig internasjonalt-orientert forskningsmiljø som kombinerte jakten etter ny grunnleggende kunnskap med behovet til å bistå norsk industri?

Mange vil helst ikke ta opp slike pinlige episoder, men det har vi et ansvar for å gjøre

Det går an å forske på utviklingen av den dårlige holdningen mellom Goldschmidt og noen fagkolleger ved UiO. Det som ble en dramatisk siste akt i dette triste dramaet, skjedde etter andre verdenskrig, da nesten hele Mat.nat.-professorkollegiet ville nekte ham å komme tilbake fra Storbritannia til UiO (unntaket var Odd Hassel).  Det er vanskelig å unngå å stille spørsmålet, ville en etnisk norsk professor blitt utsatt for en slik behandling, d.v.s, krav for straff for alvorlige handlinger på grunnlag av anklagelser uten bevis (som senere viste seg å være falske)?  Mange vil helst ikke ta opp slike pinlige episoder, men det har vi et ansvar for å gjøre.

Kulturarv blir redusert til en kilde for merkevarebygging og overdrevet heltedyrking

Institusjoner som er viet forskningsbaserte sannheter har altfor ofte en lettsindig holdning til historisk kunnskap om nettopp vitenskap. Kulturarv blir redusert til en kilde for merkevarebygging og overdrevet heltedyrking. Når vitenskapsfortid er sett bare som ressurs for institusjonell promotering, er det på bekostning for dens verdi som en ressurs for innsikt og refleksjon. Vi alle trenger helter, også i naturfag, men for hva slags gjerninger og hvilke verdier? Dette problemet er blitt enda mer aktuelt i det siste når «alternative fakta» og fornekting av etablert kunnskap er blitt en trussel mot demokratiske verdier.  Universiteter skulle stå foran om å forsvare forskningsbasert historisk kunnskap og unngå, det som skjer litt for ofte, misbruk og forfalskning av historie.

Om UiO skal minne Goldschmidt, blir det ønskelig å formidle forskningsbasert historie om Goldschmidt liv og mange betydningsfulle bidrag. Forhåpentligvis blir det tilstrekkelig mot til å konfrontere de forskjellige ubehagelige sidene av den historien. Universitetet og vårt akademiske samfunn skulle velge å vise respekt for ham ved å tilby en markering som inviterer til refleksjon og forståelse. Jeg regner med det finnes vilje blant de som skal arrangere begivenheten til å oppnå et slikt mål.  

 

Emneord: Vitenskapshistorie, Realfag, Naturhistorisk museum, Geologisk museum Av Robert Marc Friedman, professor emeritus (vitenskapshistorie) IAKH; Tetelman Fellow (realfagformidling) Jonathan Edwards College, Yale University
Publisert 15. des. 2020 04:30 - Sist endra 6. jan. 2021 09:25
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere