«Fakultetsprofessor» og «professor emeritus»

Enkelte ledere ved UiO bruker titler for å tildele og frata kolleger og seg selv etterrettelighet og kvalitet. Noen ganger gjøres det på en diskutabel måte.

ORDMAGI: På 1800-tallet var det et ordtak som sa «Den Gud gir embete gir han også forstand». Dersom byråkrater fratar en professor tittelen, vil han også miste kunnskaper. Dette er ordmagi, skriver Arnved Nedkvitne, som kritiseres av flere for å bruke tittelen professor emeritus.

Foto: Ola Sæther

I 2018 begynte professor Nils Stenseth å titulere seg «fakultetsprofessor». Samtidig fikk han forlenget sin funksjonstid ved UiO med to år ut over sin pensjonsalder til 2021 (Uniforum 28.06.2018, jf. 5., 9., og 16. oktober).

Både tittelen og forlengelsen var en enestående særordning for Stenseth. Hensikten var åpenbart å markere at Stenseth har en annerledes og høyere status enn andre professorer som når pensjonsalderen. I vedtak av kompetente myndigheter finnes ingen hjemmel for stillingskategorien. En komité ledet av pensjonert professor Underdal foreslo tittelen, men den er aldri blitt vedtatt.

«Fakultetsprofessor» impliserer at dette er en formell tittel brukt ved norske universitet med fakulteter. Jeg mottok kopi av et brev til rektor om saken, og brevskriveren foreslo der som alternativ «brilliant-professor». «Selvutnevnt brilliant-professor» vil i alle fall gjøre det klart hva dette er for noe. Stølen, forrige rektor Ottersen og Stenseth har felles interesse av å framheve miljøet de selv tilhører i «livsvitenskap» som bedre enn andre miljø på UiO, slik at departement, NFR og stortingspolitikere overbevises om at det er verd pengene når fagfeltet nå skal få en bygning til 6,8 milliarder.

Frata personer og fagfelt etterrettelighet ved å fjerne titler

I en debatt i Klassekampen som ikke gjaldt ham, brøt styrer ved institutt for historie og arkeologi Tor Egil Førland uinvitert inn 27.01.2018 og skrev at «Nedkvitne forsøker å tilrane seg professortittelen… fordi professor er en verdifull tittel». «Professortittelen gir de som har rett til å bruke den, autoritet fordi den er et tegn på at brukeren oppfyller høye krav til grundighet og etterrettelighet. Det gjør ikke Arnved Nedkvitne.» På 1800-tallet var det et ordtak som sa «Den Gud gir embete gir han også forstand». Dersom byråkrater fratar en professor tittelen, vil han også miste kunnskaper. Dette er ordmagi. Undertegnede fikk professorat først ved NTNU og deretter ved UiO etter åpen konkurranse med sterke konkurrenter.

Da Røe Isaksen overtok som kunnskapsminister, ble Historie-seksjonen på UiO oppfattet som et problem. Han gjorde da en masterkandidat fra seksjonen og som sto instituttledelsen nær, til sin sekretær i departementet. Rektor Stølen gjentok i et brev til undertegnede 02.05.2018 Førlands påstand om at jeg ikke har lov til å undertegne mine debattinnlegg i media «professor emeritus», en påstand Stenseth gjentok i Uniforum 16.10.2018. Men det hindret dem ikke i å utstyre Stenseth med en ikke-eksisterende tittel.

Hva sier kildene om «professor emeritus»?

Universitets og høyskolelovens § 6-7 sier:

Stillingsbetegnelsen professor kan bare benyttes om stillinger på høyeste vitenskapelige eller kunstneriske nivå ved universiteter og høyskoler som har akkreditering som institusjon eller for enkeltstudier etter denne lov.

Undertegnede har vært professor i historie ved landets to største universiteter, NTNU og UiO.

Den som har hatt stilling med vernet tittel etter første ledd i minst ti år, eller som etter kortere tjenestetid blir pensjonert fra slik stilling, har rett til å bruke tittelen.

Jeg har 2 ½ års tjenestetid ved NTNU og 14 år ved UiO.

Den som er avskjediget eller fradømt sin stilling, har ikke rett til å bruke vernet tittel.

Stenseths og Stølens anklager gjelder ikke bruken av tittelen «professor» som i følge UH-loven er vernet tittel. Den gjelder «professor emeritus» som ikke er nevnt i UH-loven eller noen annen lov. Hvor har Stenseth og Stølen det fra at det er en vernet tittel?

 «Professor emeritus» betyr ordrett «en som ikke lenger har som yrke eller tjener penger på å være professor». Det gjør ikke jeg. Den beskriver at jeg var professor i fortida. Selv en rektor kan ikke forandre fortida. «Professor emeritus» er ikke er noen tittel som tildeles og tilbakekalles, men en historisk faktaopplysning som i praksis brukes for å opplyse lesere om forfatterens kompetanse til å uttale seg om et visst emne fordi han har en fortid som professor. Det har offentlig interesse, og hjelper lesere til å vurdere pålitelighet og kvalitet på innlegg i seriøse medier. Når dette er et spørsmål om språkbruk, er ordbokredaktører de rette ekspertene og ikke jurister.

Kunnskapsforlagets Store Norske Ordbok (red. Tor Guttu, Oslo 2017, 1272 sider) definerer «professor emeritus» som «avgått professor». Cappelens Norsk Ordbok (red. Helene Karlsen, Oslo 2018, 1040 sider) «person som har sluttet i en bestemt stilling». Eksempler: «pastor emeritus og professor emeritus».

Noen innhentet en uttalelse fra tidligere jusprofessor Jan Fridthjof Bernt. Han svarte først unnvikende, men da han ble presset til å presisere, skrev han at «slik jeg ser det» er «professor emeritus» en tittel der bruken reguleres av loven mens «tidligere professor» er konstatering av et «historisk faktum og ikke noen tittel». Men for sikkerhets skyld føyer han til «etter min mening…vil jeg tro». Begge betyr det samme og går på et historisk, avsluttet faktum og gir ingen retter (mail fra Bernt 26.10.2018). Bernt begrunner ikke sin «tro».

Emeriti er blant de mest aktive i universitetsdebatter, delvis fordi de kan bygge på lange erfaringer som får dem til å se alternativer, delvis fordi de hittil ikke har trengt å frykte represalier og delvis fordi de har tida til det. Flere er også mer opptatt av vitenskap enn professorer som bruker tida på å administrere. Undertegnede utga sist oktober en monografi om den norrøne befolkninga på Grønland på 430 sider på det engelske akademiske forlaget Routledge (Norse Greenland. Viking Peasants in the Arctic AD 985-1410).

Har forskningsministeren planer om å endre UH-lova for å gjøre «professor emeritus» til en tittel departementet kan utdele og tilbakekalle? Det vil i så fall gi en innfallsport for byråkratisk kontroll med vitenskapelig ansatte også etter at de er gått av med pensjon. Men det vil også undergrave deres ytringsfrihet og derved redusere kvaliteten på debatter om flere emner i seriøse media.


Arnved Nedkvitne

Professor emeritus

(Les også svar fra dekan Morten Dæhlen: Om tittelbruk for professorer)

Av Arnved Nedkvitne
Publisert 29. jan. 2019 14:18 - Sist endra 29. jan. 2019 17:30

 

Uttalelsene fra styreleder Tor Egil Førland og rektor Stølen   vedr. bruken av tittelen "Professor Emeritus", kunne i beste fall betraktes som smålig. Men er det i virkeligheten så enkelt?

 Kanskje det ikke kun dreier seg om en form, en krise i bruk av en tittel, men rett og slett om fremmedgjorthet overfor det vi kan kalle universitetets sanne ånd? Kunne det muligens også ligge en erkjennelse av utrygghet i Førlands og Stølens egne stillinger, og at tittelen de selv bærer er blitt litt plagsom for dem? Tyngende?

Da kan det være en løsning å begynne å styrte ned andre 

 

Heidi Thorp Stakset, Trondheim

Heist@webid.uio.no - 31. jan. 2019 17:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere