Norsk kvalitet i et EU-organisert forskningsmiljø

DNA-metoden er utvilsomt lovende, og jeg vil ønske biologene lykke til med å finne historiske spørsmål der de har mulighet for å si noe vi ikke visste fra før. For å ha hell med seg ville det være lurt å inkludere norske historikere og arkeologer i prosjektet, skriver Arnved Nedkvitne, professor emeritus i historie.

BRUKTE DNA: – CEES' undersøkelse klarte ikke å vise at norsk fiskeeksport startet i vikingtida. Det nye ved deres undersøkelse var at de brukte DNA til geografisk opphavsbestemmelse av utgravd fisk, men det brakte ingen ny realhistorisk viten, skriver professor emeritus i historie, Arnved Nedkvitne i dette innlegget.

Foto: Ola Sæther

Kvaliteten på nye vitenskapelige artikler og bøker er tradisjonelt blitt kontrollert ved at andre forskere som kjente kildematerialet, metodene og forskningstradisjonen, ga sin vurdering. En kunne ikke skaffe seg kreditt ved å gjenta noe som var gjort tidligere. Høyest status hadde skriving av monografier, det ga best muligheter for å sette emnet inn i en større sosial sammenheng. Det har vært en forskningstradisjon som produserte kvalitet, originalitet og oppmuntret forskeren til å ha hele samfunnet for øynene. Under tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen foregikk en omfattende ansettelse av utenlandske forskere ved norske universitet. Har dette forbedret kvaliteten ytterligere, slik ministeren forespeilte også i humanistiske fag?

Undertegnede utga i 2014 en monografi om tørrfiskhandelen fra Bergen, The German Hansa and Bergen 1100-1600 og i 2018 en monografi om den norrøne bosetninga på Grønland, Norse Greenland. Viking Peasants in the Arctic. Innen begge emnefelt er det seinere publisert forskningsartikler skrevet av utenlandske forskere tilknyttet CEES, som er et "Senter for fremragende forskning" ledet av Nils Chr. Stenseth.

 

Tørrfiskeksport fra Norge allerede i vikingtida?

Det eldste skriftlige belegget for fiskeeksport fra Norge kan dateres til AD 1095. 07.08.2017 sto en artikkel på UiOs hjemmeside under Titan.uio.no der målet var å vise at begynnelsen på norsk fiskeeksport startet tidligere, allerede i vikingtida ca. 800-1050. Det er funnet fem bein av torsk i vikingtidsbyen Hedeby i Schleswig-Holstein. To nederlandske biologer ved CEES brukte DNA til å opphavsbestemme beina, og kunne si med høy grad av sikkerhet at de kom fra norsk-arktisk torsk som ble fanget utenfor Nord-Norge. Beina ble datert ut fra funnlag. Siste mulige år de kan ha funnet veien ned i kulturlagene er 1066, men det er like sannsynlig at de er fra 800–900-tallet.

            Den engelske arkeologen James Barrett kontaktet undertegnede om hvordan funnet burde tolkes. Dersom en så fiskebeina i sammenheng med det skriftlige materialet og satte det inn i en større sosial kontekst, var det mest sannsynlig at de stammet fra tørrfisk som var brakt fra Nord-Norge som proviant. Den ble så spist underveis eller mens skipet lå i Hedeby. Fiskebeina kan enten ha blitt kastet som fiskeavfall i strandkanten, eller de kan ha gått gjennom et menneske og kommet ut den naturlige veien. Forskerne fra CEES synes å ha akseptert dette når de gjentatte ganger skriver i sin artikkel at tørrfisken kan ha blitt tatt med som niste. På denne tida var ikke tørrfisk viktigste eksportvare fra Nord-Norge, kjøpmannen Ottar reiste utenlands derfra med pelsverk, skinn og hvalrosstenner AD ca. 890.

CEES' undersøkelse klarte ikke å vise at norsk fiskeeksport startet i vikingtida. Det nye ved deres undersøkelse var at de brukte DNA til geografisk opphavsbestemmelse av utgravd fisk, men det brakte ingen ny realhistorisk viten. Fra CEES deltok to personer med nederlandske navn. Pengene kom fra tre NFR-prosjekt og ett engelsk (Leverhulme Trust).

 

Norrøn hvalrossfangst på Grønland

Det har i snart 200 år vært drevet ei omfattende forskning om norrøne bønder som bosatte seg på Grønland i AD 985. Der holdt de til i over 400 år. Forskninga har først og fremst vært drevet av danske arkeologer, men også av forskere fra Norge og andre land. De har skrevet flere monografier og tallrike artikler om emnet. Spesiell oppmerksomhet har vært viet deres hvalrossfangst. Skriftlige og arkeologiske kilder har i over 100 år klargjort at hvalrosstenner var det norrøne Grønlands viktigste eksportvare. Siste bidrag er en monografi på 440 sider av undertegnede og som ble publisert på det engelsk-amerikanske forlaget Routledge i september 2018. Dette er på ingen måte noe forsømt forskningsfelt.

            Titan.uio.no har publisert en artikkel på UiOs hjemmeside også om dette emnet (13.08.2018). Den er basert på intervjuer med de samme personene med hollandsk navn som ga opplysningene til artikkelen om norsk tørrfikseksport, Bastiaan Star og Sanne Boessenkool, i samarbeid med James Barrett i Cambridge. Star er oppført under UiO med tittelen "Forsker", Boessenkool som "Førsteamanuensis". Den norske delen av også dette prosjektet ble finansiert av Norges forskningsråd.

            Det nye er igjen at de bruker DNA. Det kan hjelpe med å bestemme hvor i geografien den undersøkte hvalrossen hadde levd. Men en ny metode vil ikke alltid gi ny viten, den kan også bekrefte gammel kunnskap. Sitatene nedenfor er fra UiOs hjemmeside.

 

Vi visste da vi begynte at analyser av gammelt DNA åpnet store muligheter for ny historisk kunnskap. Men resultatene av disse analysene er spektakulære og enda mer interessante enn vi hadde ventet… Det har ikke eksistert kvantitative data som kunne støtte teorien om at det ble eksport store mengder hvalross-produkter fra Grønland. Det var jo også mulig å jakte på hvalross i nordlige deler av Russland, og kanskje til og med i Finnmark, på den tiden. Det kan også ha blitt jaktet på hvalross med utgangspunkt fra Island. Men vår forskning viser nå at en stor del av det hvalross-elfenbenet som ble omsatt i Europa under middelalderen virkelig kom fra Grønland.

 

Forfatterne hevder at de for første gang har produsert "kvantitative data" som viser hvor hvalrosstann til det europeiske markedet kom fra. Realiteten er at de har datert 23 arkeologisk utgravde hvalrosstenner, og det ser ut til at alle prøvene datert 1125–1400 kom fra Grønland.

Tidligere har skandinaviske historikere samlet skriftlige kilder om hvalrosstann fra ulike land og på den måten fått et større kvantitativt materiale. Skandinavisk tradisjon har på dette grunnlaget alltid ment at størstedelen av hvalrosstennene som ble solgt på nordeuropeiske markeder på 1100–1200-tallet, kom fra Grønland via Bergen. Biologene sier det samme som vi alltid har sagt.

DNA-metoden er utvilsomt lovende, og jeg vil ønske biologene lykke til med å finne historiske spørsmål der de har mulighet for å si noe vi ikke visste fra før. For å ha hell med seg ville det være lurt å inkludere norske historikere og arkeologer i prosjektet. Forskning på det norske samfunnet forutsetter at en leser kilder skrevet på skandinaviske språk. Prosjektene om tørrfisk og hvalrosstann er deler av samme satsing finansiert av NFR med tittelen Tracking Viking-assisted dispersal of biodiversity using ancient DNA. Har dette prosjektet "nok en gang vist hvordan tverrfaglighet fører til god forskning"? Jeg har utvekslet mail med Barrett om de norrønes hvalrossfangst. Likevel har de latt som den omfattende tidligere forskninga på feltet ikke eksisterer. De konsentrerer seg om én kilde der de behersker metoden, de unnlater å kombinere kilder, metoder og tidligere forskningsresultater for å sette sitt emne inn i en større sammenheng. Neste gang NFR gir store pengesummer til eldre norsk fiskeri- og fangsthistorie, bør de fremste norske ekspertene på området, professor Alf Ragnar Nielsen i Bodø eller undertegnede kontaktes om valg av fruktbare problemstillinger.

 

Svartedauden

CEES har også gitt historikerne revolusjonerende ny kunnskap om svartedauden, i følge Titan.uio.no 29.08.2018. Det finnes ved UiO internasjonalt anerkjent spesialkompetanse også på dette området, professor emeritus i historie Ole Jørgen Benedichtow. Stenseth nevner heller ikke ham. Stenseths selvskryt i Titan.uio har eksplisitt som mål å gi CEES en ny periode hos NFR og overbevise om at det kommende senteret for livsvitenskap er verd milliardene. CEES vet at politikerne ønsker å få tilbakemelding om at flere utlendinger blant forskerne gir høyere kvalitet.

Realiteten er at livsvitenskap ved UiO scorer lavt på internasjonale komparative rangeringer fra det europeiske forskningsrådet (ERC). Men UiO har gode resultater i fagområdet realfag og teknologi og «i særdeleshet» gode innenfor humaniora og samfunnsfag (Uniforum 21.06.2016). Disse to beste fagområdene på UiO har til felles at de hovedsakelig har Norge som undersøkelsesområde, forskerne er hovedsakelig norske, kan bygge på solide forskningstradisjoner, og forskerne kjenner natur, samfunn og kilder i landet de analyserer.

Likevel gir NFR økonomisk støtte til forskning på norsk historie drevet av utlendinger også når norske forskere har dypere innsikt. Norske politikere bruker forskning som et middel til å knytte sterkere bånd mellom Norge og EU. Norske forskningstradisjoner marginaliseres. "Horisont Europa" vil gi et enda tettere forskningssamarbeid med EU. Dersom det fører til flere utenlandske ansatte ved norske universitet, kan det senke kvaliteten på humanistisk forskning og i neste omgang høyere undervisning. Men dersom det fører til at flere norske studenter og forskere skaffer seg utenlandserfaring, vil det bedre kvaliteten også innen humaniora. Dette er altfor viktig til å overlates politikere som ikke alltid forstår følgene av sine prioriteringer.

 • Les også svaret fra Nils Chr. Stenseth: Internasjonalisering er viktig for norsk akademia

 • Les også svaret fra tre utenlandske forskere: A response to Arnved Nedkvitne

 

 

 

Emneord: Arkeologi, Norrønt, Forskningspolitikk Av Arnved Nedkvitne, professor emeritus i historie
Publisert 5. okt. 2018 15:36 - Sist endra 10. okt. 2018 13:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere