Etikkprofessor: – Sabetrasekh fortjener en beklagelse fra UiO

Å redusere den nylig avsluttede patentsaken til kun en juridisk problemstilling, blir å se vekk fra hovedsaken i konflikten, hevder etikkprofessor Jan Helge Solbakk.

ETIKKENS ROM ER STØRRE: – Mye av den type oppførsel som er svært kritikkverdig sett ut fra et forskningsetisk perspektiv, eller ut fra perspektivet om integritet i forskningen, er ikke lovbrudd, konstaterer etikkprofessor Jan Helge Solbakk.

Ti år etter at den tidligere stipendiaten Roya Sabetrasekh varslet UiO om at hun hadde funnet forskningsarbeidene sine i en patentsøknad på internett, ble den mangeårige patentstriden nylig rundet av i Høyesterett.

Med Høyesterettsdommen har Sabetrasekh tapt kampen mot Universitetet i Oslo i alle rettsinstanser.

Men var det egentlig noen som vant?

UiO i patentstrid

* Uten hennes viten ble tidligere UiO-stipendiat Roya Sabetrasekhs upubliserte forskningsarbeider brukt i en patentsøknad fra et svensk firma. Patentet er innvilget i Japan, Europa og USA. Sabetrasekhs doktorgradsveileder på UiO var kjent med bruken og bisto det svenske firmaet i forbindelse med patentsøknaden. Både UiO og veilederen har imidlertid avvist at Sabetrasekh er medoppfinner.
* For tingretten fremsatte Sabetrasekh påstand mot universitetet om at hun har krav på godtgjøring etter arbeidstakeroppfinnelsesloven, krav på erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap etter åndsverkloven § 55 og krav på erstatning etter skadeserstatningsloven § 2-1 og § 3-5.

* Sabetrasekh tapte i alle rettsinstanser. Lagmannsretten ga imidlertid Sabetrasekh medhold i at hun som ansatt på UiO deltok i en oppfinnelse. Retten kom også til at universitetet ville vært erstatningsansvarlig etter åndsverkloven (1961) §55, hadde Sabetrasekh hatt et «relevant økonomisk tap».
* Derimot fikk hun i lagmannsretten ikke medhold i kravet om godtgjørelse etter lov om arbeidstakeroppfinnelser § 7. Dette fordi lagmannsretten ikke fant at UiO hadde overtatt (ervervet) oppfinnelsen hennes i forkant av at den ble søkt patent på fra Sverige. Det er dette Høyesterett har tatt stilling til. Høyesterett avklarte om universitetet hadde ervervet Sabetrasekhs oppfinnelse «på annet grunnlag», slik det heter i arbeidstakeroppfinnelsesloven §7. Konklusjonen ble at universitetet ikke hadde ervervet oppfinnelsen.

Sakskomplekset er tidligere kjent fra NRK Brennpunkt-dokumentaren Patentjegerne (2014) Gjennom behandlingen i rettssystemet er det dukket opp nye faktaopplysninger som ikke kom fram i dokumentaren.
* Uniforum 2018:  Brennpunktredaktør håper rettssak kan gi nye svar

– Slår tilbake på universitetet

– Hvis universitetet reduserer denne saken til at de vant, og ikke ser noe kritikkverdig i sin egen framferd i å forsøke å løse konflikten – ja da har institusjonen et stort problem, sier professor i medisinsk etikk og ekspert i forskningsetikk Jan Helge Solbakk.

Rettssakene Sabetrasekh anla mot sin tidligere arbeidsgiver har eksponert en del «ukultur» både lokalt på Det odontologiske fakultet og ved UiO sentralt.

Både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett har rettet kritikk mot Sabetrasekhs doktorgradsveileder. Den mannlige professoren var veileder for Sabetrasekh samtidig som han – uten å informere henne – bisto et privat, svensk firma som brukte Sabetrasekhs forskning i en patentsøknad. Patentet er senere innvilget i både Japan, Europa og USA.

Via rettssakene er det også blitt kjent at det i hovedsak var mer og mindre riktige opplysninger fra denne veilederen som gjorde at universitetsdirektørens saksbehandling av Sabetrasekhs varsel i 2010, konkluderte med at det ikke var gjort noen oppfinnelse på UiO – og dermed heller ikke av Sabetrasekh. Her kom Borgarting lagmannsrett til en annen konklusjon, nemlig at Sabetrasekh var medoppfinner til det aktuelle patentet. Likevel tapte hun altså rettssaken.

Solbakk mener selve eksistensen av denne rettsprosessen slår tilbake på universitetet:

– Søksmålet kan sees som et symptom på at institusjonen har ikke gjort godt nok arbeid i forkant for å forsøke å løse konflikten på et lavere nivå, argumenterer han.

– Fortjener beklagelse fra UiO

Etikkprofessoren understreker at han ikke er jurist, og dermed ikke er kompetent til å uttale seg om de juridiske sidene ved Sabetrasekhs sak. Han konstaterer likevel at universitetet har sluppet billig unna det han vurderer som hovedsaken i konflikten.

– Altså, her har en professor gått bak ryggen på sin stipendiat for å assistere en tredjepart i utvikling av patentsøknad basert på arbeid fra stipendiatens avhandling. Sannsynligvis er det riktig at denne framferden ikke er i strid med noe eksisterende lovverk. Men den er i sterk strid med alt som har å gjøre med god forskning i etisk forstand. Det er brudd på grunnverdiene når det gjelder å bevare integritet i forskningen, slår Solbakk fast.

Problemet er at rettssystemet befatter seg med lovbrudd, poengterer professoren:

– Mye av den type oppførsel som er svært kritikkverdig sett ut fra et forskningsetisk perspektiv, eller ut fra perspektivet om integritet i forskningen, er ikke lovbrudd. Men da må man finne andre måter å sanksjonere slike brudd på, enn det lovverket åpner for. Etikkens rom er mye større enn det lover kan regulere. Men det betyr ikke at dersom man ikke finner lovbrudd, så er det ingen problemer.

– Jeg mener at Sabetrasekh i hvert fall fortjener en beklagelse fra universitetet, oppfordrer etikkprofessoren.

Uoffisiell rådgiver

Solbakk har hovedansvar for forskningsetikkutdanningen på Det medisinske fakultet. I mange år har han også hatt en uoffisiell rolle, særlig i medisinskfaglige miljø, som rådgiver for unge forskere som har havnet i konflikt med sine overordnede. Ikke ulikt et forskningsombud, men altså uten mandat.

Rådgivningsarbeidet har gitt professoren et grundig innblikk i ulike typer konflikter universitetets midlertidige ansatte til enhver tid står i. Og det han har sett, gjør at tilliten til universitetets konflikthåndtering ikke er helt på topp.

– Gang på gang ser man at universitetet ikke følger sine egne spilleregler og prosedyrer for å undersøke en sak og finne ut hva som har skjedd. Snarere er tendensen at det lyttes mer til overordnedes framstilling av en konflikt enn til den som befinner seg nederst i hierarkiet, beskriver Solbakk.

En mulig forklaring på dette, mener professoren kan være at institusjonen knytter større tillit til sine faste ansatte enn til unge forskere og stipendiater som bare er i en midlertidig stilling:

– På en måte er det forståelig. En person som har fått en fast ansettelse har dokumentert at vedkommende er kompetent til å inneha en fast stilling, og har med sin kompetanse også etablert et tillitsforhold. Korttidsansatte står i en mye mer sårbar stilling når det gjelder dette å etablere tillit. Men et minstekrav burde være at institusjonen følger sine egne prosedyrer for å undersøke en sak som har blitt til en konflikt. Når det ikke skjer, eskalerer konflikten. Tragisk nok ender noen av disse konfliktene i rettssystemet, og det går sjelden bra.

Ser flere positive tegn

Men alt er ikke bare mørkt. Solbakk ser flere tegn til at universitetsledelsen begynner å ta forskningsetikk mer på alvor. Dels parallelt med at krav til forskningsetikk og integritet også «påtvinges» universitetene utenfra, fra de store, tunge finansieringskildene.

– Fra i fjor av har UiO heldigvis fått et vitenskapsombud. Vitenskapsombudets viktigste rolle er å forsøke å løse forskningsetiske konflikter på et så lavt nivå som mulig, og før saken eskalerer. Nå ser vi at det endelig også kommer en stilling som forskningsombud for kliniskmedisinske fag, sier Solbakk.

– Initiativet med etableringen av et eget forum for forskningsetikk er også flott, roser professoren.

Les videre:

Universitetsdirektør Arne Benjaminsen svarer Solbakk i et eget intervju

 



 

Av Helene Lindqvist
Publisert 13. nov. 2020 05:42 - Sist endra 13. nov. 2020 09:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere