Etikkprofessor: – Det haster å få på plass ombudene

I skyggen av #metoo lever en annen form for trakassering i beste velgående. I mangel på vitenskapsombud henvender fortvilte forskere seg til Jan Helge Solbakk.

IKKE IMPONERT: – At UiO nå har brukt over to år på å få på plass vitenskapsombudene som universitetsstyret vedtok i desember 2015, det er ikke godt nok. Det er kritikkverdig, sier professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk.   

Foto: Ola Sæther

De to vitenskapsombudene som UiOs styre vedtok å opprette for over to år siden, har så langt ikke blitt noe av. Forskningsombudet som Det medisinske fakultet hadde sammen med OUS og Ahus i nesten ti år, gikk av i mai 2017 og er foreløpig ikke blitt erstattet.

Konfliktene ombudene skulle bidra til å løse, er likevel ikke borte, konstaterer professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk.

– En slags ventil

I mangel av et ombud å gå til, er det nemlig Solbakk mange henvender seg til, både doktorgradsstipendiater og toppforskere i midlertidige stillinger på Det medisinske fakultet. Gjengangere er uoverensstemmelser med veileder eller nærmeste leder og konflikter om medforfatterskap.

Vitenskapsombud
* UiO vedtok i desember 2015 å opprette to vitenskapsombud. Ett for humsam-fag og ett for mednat-fag. Mandatet for ombudene ble vedtatt i UiOs styre i juni 2016. Hovedformålet med vitenskapsombudet er ifølge mandatet å «gi veiledning og råd til en vitenskapelig ansatt i forskningsetiske spørsmål. Vitenskapsombudet skal være lett tilgjengelig og et sted en ansatt kan ta kontakt for en uforpliktende og uformell samtale.»
* Begge stillingene ble lyst ut i starten av 2017 (humsam-ombudet i flere omganger), men UiO valgte ikke å intervjue de to professorene som søkte stillingene.

Forskningsombud
* Mellom 2008 og mai 2017 hadde Det medisinske fakultet, Oslo universitetssykehus og Akershus universitetssykehus et felles forskningsombud.
* Forskningsombudet var et kontaktpunkt for ansatte i saker hvor man mistenkte brudd på anerkjente, vitenskapelige redelighetsnormer i forskning, så som forfalskning, fabrikkering og plagiering. Også mindre alvorlige tilfeller, som uberettiget forfatterskap, publiseringsskjevhet (bias) og andre former for brudd på fullstendighetsprinsippet, var omfattet av forskningsombudsordningen.
* Professor emeritus Peter Kierulf hadde stillingen fra den ble opprettet og fram til mai 2017.

Kilde: OUS og Uniforum
 

– Siden Peter Kierulf gikk av som forskningsombud i mai, har jeg fått mange henvendelser fra unge, fortvilte forskere. Jeg sier ja til å møte dem, men gjør det samtidig helt klart at jeg har ingen, verken formell eller reell, rolle i å følge opp sånne saker. Jeg presiserer også at «jeg har nå bare hørt din versjon». Sånn sett blir jeg en slags ventil, forklarer etikkprofessoren.

– Du er det uformelle ombudet der borte nå?

– Nei, jeg er ikke det. Jeg er nøye med å presisere overfor dem som tar kontakt, at jeg gjerne tar et møte med dem slik at de får snakket med noen, men at jeg ikke kan påta meg oppgaven å følge opp sakene.

– Hvem andre kan disse personene gå til?

– Det er jo det. De kommer til meg fortvilet, sier «jeg tør ikke å snakke med lederen min. Jeg tør ikke snakke med den som er over lederen min». Og det var nettopp her forskningsombudet gjorde en fantastisk jobb. Han sto utenfor lederlinjene, både på fakultetet og på OUS, og folk følte seg trygge på å gå til ham. Det var et lavterskeltilbud som fungerte.

– Ikke godt nok

Solbakk undrer seg over at verken UiO eller OUS har fått ombudene på plass enda. Han er ikke i tvil om at det haster.

– I løpet av årene forskningsombudet fungerte, klarte han å løse veldig mange konflikter på en måte som tilfredsstilte begge parter. Nå finnes det ikke noen slik ordning, verken ved Det medisinske fakultet, på OUS og Ahus eller ved universitetet for øvrig. Det synes jeg er bekymringsfullt, og jeg skjønner ikke hvorfor verken universitetsledelsen eller fakultetsledelsen tar tak i dette og får det på plass. Dette haster. Det står om den akademiske framtiden og det står om helsen til ganske mange fortvilte midlertidig ansatte, hardtarbeidende forskere, appellerer professoren.

– Har den intellektuelle trakasseringen havnet litt i skyggen av seksuell trakassering?

– Jeg synes det er veldig bra at universitetsledelsen tar #metoo-bevegelsen på alvor. Seksuell trakassering er alvorlig, og oppstår lett her på universitetet hvor vi finner asymmetriske arbeids- og veiledningsforhold. Men intellektuell trakassering av unge, hardtarbeidende, midlertidig ansatte forskere er også et veldig alvorlig problem. Og at UiO nå har brukt over to år på å få på plass vitenskapsombudene som universitetsstyret vedtok i desember 2015, det er ikke godt nok. Det er kritikkverdig, synes Solbakk.   

– Forsinkelsen gir grunn til å spørre… hva er det som gjør at dette trekker ut? fortsetter han. Og spekulerer gjerne selv:

– Dekan Frode Vartdal ga jo et intervju i Uniforum i februar i fjor, hvor han nevnte noe om at man skulle endre på mandatet for forskningsombudet før stillingen blir lyst ut på nytt. Men hva er grunnlaget for å endre mandatet til en ombudsmannsordning som har fungert veldig bra? Jeg håper inderlig at det ikke er et forsøk på å gjøre ombudsordningen til en ordning som ikke lenger er uavhengig av fakultets- eller universitetsledelse. I så fall blir den en vits og ingenting annet, frykter professoren.

Spørsmål ble fjernet

Det er også en annen ting som uroer Solbakk. I mange år har han undervist i forskningsetikk og publiseringsetikk på det obligatoriske introduksjonskurset i medisinsk forskning for Ph.D.-stipendiater på Det medisinske fakultet. Før kurset starter opp må stipendiatene lage en slags kort selvangivelse, basert på forhåndsdefinerte spørsmål. Men det siste året har ett av spørsmålene blitt fjernet:

– Fortsatt blir stipendiatene bedt om å gjøre rede for etiske utfordringer i eget prosjekt. Men inntil i fjor fikk de også et annet spørsmål, nemlig «Angi inntil tre utfordringer/problemer du har erfart som doktorgradskandidat». Og her var det mange som snakket rett fra hjertet om hva de slet med. De skrev om problemer med veileder, utfordringer knyttet til medforfatterskap og om usikkerhet og utrygghet. Så var jeg sykmeldt i seks måneder, og da jeg kom tilbake og holdt mitt første introkurs igjen nå sist høst, hadde fakultetsledelsen fjernet spørsmålet, forteller Solbakk.

– Jeg spurte fakultetsledelsen om hvorfor de hadde tatt vekk spørsmålet som ga oss innsikt i hva mange av stipendiatene slet med. Svaret jeg fikk, var at ettersom fakultetet ikke hadde noe system for å følge opp svarene, kunne ikke spørsmålet stå der, gjengir professoren.

– De mener at å stille spørsmålet innebærer en slags forpliktelse til å følge opp, ved behov?

– Ja. Og det mener jeg blir en veldig defensiv holdning: Ved å fjerne spørsmålet, blir problemet på en måte ikke-eksisterende. I stedet kunne de jo tenkt: Her kommer det masse informasjon til oss om hvilke problemer stipendiatene står overfor, vi må sørge for å etablere systemer som gjør at vi kan ta tak i dem.

Av Helene Lindqvist
Publisert 14. feb. 2018 05:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere