Med stipend fra velferdsstaten

– Stipendet gir meg en enestående mulighet til å fortsette å forske og gjennomføre prosjekter, uten å måtte søke om penger, sier velferdsstatshistoriker Per Haave. Fra og med 2011 er den tidligere UiO-forskeren statsstipendiat.  

TVETYDIG: Velferdsstatens uttalte mål om å hjelpe de svake, har hatt en pris, påpeker historiker Per Haave: – Noe av problemet lå i at noen mente å vite hva som var best, og at ekspertene fikk et stort handlingsrom, sier han.

Foto: Ola Sæther

– Jeg opplever tildelingen dels som en anerkjennelse av det jeg har gjort til nå, og dels som en forpliktelse til å fortsette i samme spor, sier historiker Per Haave.

Da statsbudsjettet ble lagt fram 5. oktober, dukket kulturminister Anniken Huitfeldt personlig opp på Blindern for å gratulere ham som statsstipendiat fra og med 2011. Med stipendet er innehaveren sikret en garantiinntekt fram til pensjonsalder – i Haaves tilfelle de neste 15 årene.

Nytt blikk på psykiatrien

– Det føles godt, og jeg må innrømme at jeg er stolt, sier historikeren, som i mange år har vært tilknyttet UiO som student, stipendiat, forsker og førsteamanuensisvikar.

– Stipendet gir meg en enestående mulighet til å fortsette å forske og gjennomføre prosjekter, uten å måtte søke om penger. Og det er ingen sovepute, snarere tvert imot, forsikrer han.

For mange vil Haave være kjent som forfatter av boken Ambisjon og handling: Sanderud sykehus og norsk psykiatri i et historisk perspektiv. Her synliggjøres pasientenes og de ansattes vilkår i sykehuspsykiatrien på en ny måte, og boken fikk stor oppmerksomhet da den kom i 2008.

Noen år tidligere gjorde han seg bemerket både i Norge og internasjonalt med rapporten Sterilisering av tatere 1934–1977: en historisk undersøkelse av lov og praksis, som var tilknyttet Forskningsrådets program om tatere. Rapporten hvilte tungt på Helsedirektoratets såkalte steriliseringsarkiv, et arkiv Haave var den første og til nå eneste forskeren som har fått adgang til.

– Paternalisme

Velferdsstaten har alltid vært en viktig del av Haaves forskning. Og da også dens mørkere sider.

– Norge har en sterk velferdsstatsidentitet. Men velferdsstaten er et tvetydig prosjekt, og denne tvetydigheten er det viktig å belyse, mener han.

I forskningen både på psykiatri og sterilisering har han utforsket de negative konsekvensene velferdsstaten har fått for svake grupper den i utgangspunktet skulle bedre vilkårene for. Og han konstaterer at velferdsstatens uttalte mål om å hjelpe de svake, har hatt en pris:

– Noe av problemet lå i at noen mente å vite hva som var best, og at ekspertene fikk et stort handlingsrom. Det var en form for paternalisme i velferdsstatsprosjektet.

– Innen feltet sterilisering ser vi for eksempel at denne i flere tilfeller ble gjennomført i beste hensikt. Blant annet kunne det være en belastning for fattige familier å få for mange barn. Samtidig var det også slik at disse familiene ble sett på som en sosial belastning for samfunnet.

Ikke i opposisjon

At Haave har viet karrieren til helse- og sosialpolitisk historie, bunner både i personlig engasjement og tilfeldigheter.

– Som student på mellomfag og hovedfag i historie kom jeg inn i den historiske forskningen om velferdsstatens ideologi, og måten denne bidro til å forme offentlig politikk på. Gjennom dette arbeidet førte interessen meg videre fra det ideologiske og politiske og til gruppene politikken rettet seg mot, forteller han.

– Generelt har det vært forsket mye på ideologiske grunner til at ulike tiltak er utformet og iverksatt. Men mindre på konsekvensene det har fått for gruppene tiltakene har vært rettet mot, forklarer historikeren. Samtidig understreker han at selv om han har et ønske om å løfte fram tvetydighetene, så mener han likevel at velferdsstaten er et viktig sosialt prosjekt. Og forskningen hans er ikke drevet av en politisk opposisjon til velferdsstaten som idé.

Om den samme tvetydigheten også hefter ved dagens velferdsstat, vil Haave ikke spekulere mye i, siden han ikke har forsket på det.

– Men jeg vil tro at denne tvetydigheten hefter ved mange former for sosialpolitiske tiltak også i dag. Nå som da vurderes nok de ulike tiltakene ikke alltid likt av dem som står bak, og av dem de retter seg mot.

Produktiv fase

Akkurat nå er den kommende statsstipendiaten ifølge seg selv inne i en produktiv fase. Samtidig som han jobber med et bidrag om norsk steriliseringshistorie til en amerikansk bok om europeisk psykiatri under andre verdenskrig, er han også i ferd med å avslutte arbeidet med en bok om utdanning og godkjenning av legespesialister i Norge. Sistnevnte prosjekt er satt i gang i samarbeid mellom Forum for universitetshistorie, Det medisinske fakultet og Legeforeningens forskningsinstitutt.

Han har også begynt å legge planer for framtiden:

– En av tingene jeg er blitt oppfordret til å gjøre, er å bearbeide steriliseringsrapporten fra 2000 til bok, og dermed gjøre den tilgjengelig for et bredere publikum. Mye i rapporten er ikke så kjent i samfunnet som det burde vært, og jeg sitter også på ubrukt materiale.

– Så har jeg et ønske om å skrive en pasientbiografi fra 50-tallet. 50-tallet var en brytningstid i psykiatrien både faglig og ideologisk, og jeg vil gjerne skrive en bok som viser hvordan et opphold i et psykiatrisk sykehus kunne arte seg fra et pasientperspektiv.

– Kan statsstipendet føre til at du også blir mer å se som samfunnsdebattant i disse samme sakene framover?

– Det er vanskelig å si. Jeg er først og fremst forsker, men har selvfølgelig et ønske om at forskningen skal danne et grunnlag for kritisk refleksjon og historisk bevissthet. Samtidig tenker jeg at det får være opp til andre eventuelt å trekke resultatene inn i samfunnsdebatten.

 

Emneord: Forskningsformidling Av Helene Lindqvist
Publisert 20. okt. 2010 09:32 - Sist endret 20. okt. 2010 09:43
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere