– Forskere har ikke forrang

– Ekspert- og forskerutvalg kan lett settes til side når det de finner ut ikke blir likt. Jeg har selv fått beskjed om at jeg ikke er viktig, jeg er bare forsker, sa Helga Hernes på debattmøtet ”Forskere i utvalg” denne uken.

VENTER IKKE PÅ UTVALGET: – Politikerne sitter ikke og venter til vi er ferdig med utredningen. Andre ting skjer parallelt, poengterte professor Hege Skjeie i panelet. På bildet fra venstre: Sissel Østberg, Helga Hernes, Hege Skjeie, Knut Kjeldstadli, Per Botolf Maurseth.

Foto: Helene Lindqvist

Har forskere for mye innflytelse på politikken?

Spørsmålet løftes fram med jevne mellomrom. Denne uken ble det gjort på et debattmøte i regi av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK).

Under overskriften ”Forskere i utvalg” inviterte STK fem forskere med erfaring fra offentlige utvalg til å diskutere sammenkoplingen mellom forskningsbasert kunnskap og politikkutforming.

Forskere eier ikke sannheten

Ingen i panelet mente selv de hadde for mye makt over politiske beslutninger.

– Ekspert- og forskerutvalg kan lett settes til side når det de finner ut ikke blir likt. Jeg har selv fått beskjed om at jeg ikke er viktig, jeg er bare forsker, sa Helga Hernes. Men selv om et utvalgs forslag blir satt til side av beslutningstakerne, mente hun likevel at gruppens arbeid ikke er gjort forgjeves.

– Det vil likevel bedre politikernes beslutningsgrunnlag, påpekte hun.

I panelet:

* Hege Skjeie, professor i statsvitenskap, UiO (Leder av Skjeie-utvalget: Likestillingspolitikk med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse)
* Knut Kjeldstadli, professor i historie, UiO (Medlem av Kaldheim-utvalget: Offentlig utvalg for integrerings- og inkluderingspolitikken (Integreringsutvalget))
* Per Botolf Maurseth, forsker II, NUPI, har sittet i utvalget ”Globale miljøutfordringer – norsk politikk” (NOU 2009:16) og i et offentlig utvalg som skal vurdere barnehagesektoren).
* Sissel Østberg, rektor, Høgskolen i Oslo (Leder av Østberg-utvalget: Opplæringstilbudet til minoritetsspråklige barn, unge og voksne)
* Helga Hernes, seniorrådgiver PRIO (Leder av EOS-utvalget, Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste; Regjeringens handlingsplan for gjennomføring av FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet)

Kilde: STK

I tilegg til at forskere kan oppleve at utvalget de sitter i ikke blir lyttet til, er det heller ikke gitt at forskere har noen spesiell rolle innad i utvalgene, understrekte Knut Kjeldstadli.

– Vi forskere har ikke forrang, og må ikke kreve en særegen plass. Praktikere fra organisasjoner, forvaltningen og partiene er også kyndige, poengterte historieprofessoren.
Både han og andre i panelet innrømte gladelig at forskere ikke alltid sitter på sannheten.

– Noen ting er det rimelig sikkerhet om, mens det i andre tilfeller kan være snakk om grader av sannhet, eller ulike fortolkninger sa Kjeldstadli.

Politikerne venter ikke

Selv om det settes ned et utvalg, er det heller ikke slik at ingen andre ting skjer på feltet mens utvalget jobber.

– Politikerne sitter ikke og venter til vi er ferdig med utredningen. Andre ting skjer parallelt, poengterte Hege Skjeie.

Sissel Østberg var godt kjent med problemstillingen:

– Mens vi jobbet kom plutselig Brenna-utvalget. Og så skulle de også innom felt jeg trodde det var vi som skulle jobbe med.

Det var forvirrende, syntes HiO-rektoren.

Skille mellom sak og vurdering

At de offentlige utvalgene ofte beveger seg inn i politiske minefelt så Kjeldstadli ikke på som noen grunn til at forskere skal holde seg unna temaene:

– Det er en tendens blant forskere til å vise avholdenhet i politiske spørsmål. Det kan være de er redde for hva kollegaer vil si, eller for beskyldninger om at de er politiserte. Men jeg mener det er en forskers plikt å formidle dersom han eller hun har innsikter. Samtidig plikter forskeren også å være sannferdig, kritisk og presis.

Per Botolf Maurseth var enig med Kjeldstadli i at forskere for sjelden deltar i den offentlige debatten.

– Man kan ikke forske seg fram til alle svar. Men når sannheten skal søkes har fagfolk og forskere en rolle å spille. Da skal de sørge både for argumenter med faglig hold og for balanserte standpunkt, framhevet NUPI-forskeren, som også trakk fram det positive i at ulike fagfelt møtes og brynes mot hverandre i utvalgene.

Med henvisning til økonomen Ragnar Frisch argumenterte han videre for at oppgaven til forskere i offentlige utvalg er å gi bakgrunn for politikeres beslutninger:

– Frisch sa at fagfolk må skille mellom sak og vurdering. Idealet er å framstille ting nøytralt og objektivt og overlate til andre å ta en vurdering. Men siden fagfolk også har verdier, mener jeg dette idealet er litt for optimistisk, medga Maurseth.

Videre er det viktig at fagfolk også peker på sitt fags begrensninger, fortsatte han:

– Ekspertutvalg kommer ofte med forslag med politisk bias. Da er det avgjørende for innflytelsen og troverdigheten til de faglige konklusjonene at man også lar motargumentene komme til orde.

Må godta kompromisser

Hege Skjeie opplevde at sammensetningen til utvalget hun leder ble kritisert på lederplass i Klassekampen for nettopp å være forskertungt.

– Statsråd Audun Lysbakken plasserte bare forskere i utvalget, mens Klassekampen argumenterte for at man trengte å lytte mer til vanlige folks erfaringer, fortalte hun. Selv svarte Skjeie et klart nei på om forskere generelt har hatt for mye innflytelse på Skjeie-utvalgets felt. Snarere har temaet for utvalget, likestillingspolitikk med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse, en kort utredningstradisjon, hevdet hun.

I Østberg-utvalget var situasjonen en annen, fortalte utvalgslederen:

– Det var et mer forvaltningstungt enn forskningstungt utvalg. Jeg tror det var bevisst fra departementets side fordi man ønsket en implementering, resultatet skulle være politisk gjennomførbart.

– Jeg sa likevel fra om at det var viktig for meg at arbeidet var forskningsbasert, fortsatte Østberg, som verken deltok i mandatutformingen eller sammensetningen av gruppen.

– Men for å oppnå resultater må nok vi forskere godta noen kompromisser, reflekterte hun.

 


 

Emneord: Politikk, Forskningsformidling Av Helene Lindqvist
Publisert 28. okt. 2010 14:56 - Sist endret 28. okt. 2010 16:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere