Nettverk skal styrke historiefaget

Norsk historieforskning er innadvendt både i språk, tema, samarbeid og publiseringskanaler, ifølge Forskningsrådet. Hanne Hagtvedt Vik og Hilde Henriksen Waage har tatt tak i utfordringen og startet nettverket Oslo Contemporary International History Network.

SER FRAMOVER: – De yngre deltakerne befinner seg i den viktige og formative fasen mellom doktorgrad og fast ansettelse. For disse kan nettverket bety svært mye, sier Hanne Hagtvedt Vik og Hilde Henriksen Waage.

Foto: Ola Sæther

– Norske historikere må publisere mer internasjonalt!

Det er den klare beskjeden fra postdoktor Hanne Hagtvedt Vik og professor Hilde Henriksen Waage.

Sammen er de både initiativtakere og prosjektledere når det internasjonale historienettverket Oslo Contemporary International History Network har sin første samling 23.–25. august.

– Koplingen mellom veletablerte forskere og forskere tidlig i sitt karriereløp er kanskje det viktigste grepet vi gjør, sier Vik.

Forpliktet til å levere

Tre ganger i løpet av tre år skal nettverket av ti etablerte og 22 unge forskere fra Europa og USA møtes. Og i løpet av de tre dagene hver konferanse varer, skal de diskutere både fagets innhold og utvikling, og jobbe i grupper med de yngre forskernes tekster.

Alle de yngre forskerne har nemlig forpliktet seg til å skrive et nesten trykkeklart artikkel- eller bokkapittelutkast til hver konferanse. I tillegg til gruppediskusjonen skal de også få med seg skriftlige innspill på tekst, innhold og språk.

– Dette er ikke en konferanse hvor vi skal komme og få en klapp på skulderen. Her skal bidragene virkelig utsettes for faglig diskusjon, understreker Vik, som også deltar med egen tekst.

På toppen av dette har hver konferanse også sitt eget tema. I år er det internasjonale organisasjoner, neste år økonomisk historie, og det tredje året menneskerettigheter og transnasjonale nettverk i politikken.

Historiefaget i krise?

Forhåpentligvis kan nettverket bidra til å styrke det norske historiefaget. Våren 2008 la Forskningsrådet fram rapporten ”Evaluering av norsk historiefaglig forskning – Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning”.

Denne var ikke bare postiv, forklarer Waage:

– Historiefaget i Norge har en lang og solid tradisjon, men det kom også fram klare svakheter. Det ble påpekt at norsk historieforskning er innadvendt både i språk, tema, samarbeid og publiseringskanaler. Og i tillegg til de fraværende, internasjonale perspektivene, er faget også preget av en mangel på kvinner.

Etter rapporten fulgte Forskningsrådet opp med en utlysning av midler til prosjekter som kunne styrke norske historiemiljøer. Vik og Waage sendte inn en søknad, og fikk napp og midler for tre år.

– Ville skape noe framtidsrettet

– Prosjektet vårt svarer på alle de nevnte utfordringene, sier Vik. At kun tre av de ti etablerte forskerne i prosjektet er kvinner, mener hun bare reflekterer tingenes tilstand i faget i dag.

– I et slikt perspektiv er det nesten mye å ha fått tre kvinner, synes hun og påpeker at halvparten av de yngre forskerne er kvinner.

De etablerte forskerne, hvorav halvparten er norske, er rekruttert inn i nettverket av Waage og Vik. Så har de utenlandske, etablerte forskerne fått ta med seg to yngre forskere hver, mens de resterende plassene ble lyst ut.

– Men hvorfor ikke bare lage et nettverk bestående av etablerte forskere?

– Vi ville skape noe framtidsrettet. De yngre forskerne befinner seg i den viktige og formative fasen mellom doktorgrad og fast ansettelse. For disse kan nettverket bety svært mye, svarer de to.

Ikke forbudt å skrive om Norge

Det skal ikke være forbudt for historikere å skrive om Norge. Men det er likevel ofte mulig å sette forskningen inn i en internasjonal kontekst, poengterer Waage:

– Selv har jeg skrevet artikler i internasjonale tidsskrift om Norges rolle i fredsprosessene i Midtøsten. Dette er et område som også har internasjonal appell.

– Mange tema kan være både norske og allmenne, tilføyer Vik. – Carl Emil Vogt, en av deltakerne i nettverket, skrev for eksempel en avhandling om Fridthjof Nansen. Og Nansen-interessen er stor også i utlandet. Andre skriver om Norges aluminiumsindustri, euroskepsis eller medisinhistorie.

At historikere begrenser seg til å forske på eget land er ikke nødvendigvis typisk norsk.

– Til en viss grad er det også naturlig, spesielt sammenlignet med fag som medisin. Det er for eksempel kun vi som kan norsk som kan forske i norske kilder, påpeker postdoktoren.

Hvordan kontakte et forlag?

I tillegg til å være prosjektleder for de yngre deltakerne, deltar Vik altså også med egen tekst. Planen er at doktoravhandlingen skal bli bok.

– Boken skal være tilpasset et amerikansk publikum, så det er langt fra nok bare å trykke opp avhandlingen, forklarer hun. Her må stoffet bearbeides nøye.

– Selv om jeg allerede reiser en del på internasjonale konferanser, er det sjelden jeg får grundige kommentarer på arbeidene mine. Så nå håper jeg på nyttige og detaljerte tilbakemeldinger. Det kan være ting som går på både kildemateriale, litteratur og perspektiver, eller elementer i teksten som bør framheves eller kuttes ut, sier postdoktoren.

Fremdeles har hun ingen avtale om publisering, og etter hvert må hun presentere boka for et forlag. Også her kan nettverket være til hjelp.

– Mange er usikre på hvordan de skal gå fram for å få utgitt en bok eller publisere en artikkel. Hvilket forlag eller tidsskrift passer best? På hvilket stadium av prosessen passer det å ta kontakt, og hvordan gjør man det? Hvordan sikrer en seg at manuset faktisk blir lest og vurdert? Slike ting blir også tatt opp på konferansen, forklarer Vik.

Viktig mentorfunksjon

Waage mener mentorfunksjonen nettverket gir er veldig viktig:

– Mange tror kanskje at tidsskriftene og forlagene henger for høyt. Så noen må vise veien for de unge forskerne, ellers kan det bli vanskelig.
 

Emneord: Publisering, Internasjonalisering, Forskning Av Helene Lindqvist
Publisert 18. aug. 2010 13:08 - Sist endret 20. aug. 2010 09:23
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere