Treffer gjerne norske studenter

- Vi vil leve i frihet og bringe kunnskap hjem til vårt folk. Det er Maiko Yamaguchi fra Japan og Hellia Maufouri fra Iran enige om. De er to av de 850 internasjonale studentene som er kommet til UiO i høst.

FRIHET OG KUNNSKAP: - Vi vil leve i frihet og bringe kunnskap hjem til vårt folk, sier Maiko Yamaguchi og Hellia Maufori.
Foto: Ståle Skogstad

Vi møter hverandre i en stimende full cafè Georg. Vi har aldri truffet hverandre før. Det som fra Uniforum var planlagt som en prat om forholdene for internasjonale studenter på UiO, ble en to timer intens samtale om meningen med livet. Om betydningen av å skape et godt liv gjennom samkvem med andre mennesker. Om respekt og utfordringer. Om de store ting i livet. Mindre om småting som en studieperiode ved Universitetet i Oslo.

- Vi tror ikke at det finnes noen grenser. Alle mennesker er like. Vi er ett folk. Jentene kappes om å utfylle hverandre i sin samstemmighet. - Vi kommer fra forskjellige kulturer og religioner, men som mennesker er vi like.

Menn med barnevogn

Maiko Yamaguchi er utvekslingsstudent og kom fra Osaka i Japan for en måned siden for å studere det norske velferdssystemet og likestilling. Hun er 21 år, men fast bestemt på hva hun vil. Intet mindre enn å skape Japan til et bedre samfunn å leve i. Hun vil bidra til å bygge opp et sosialt nettverk for å ta seg av alle dem som faller utenfor det stressende og krevende livet i hjemlandet.

Maiko vil lære hvordan det er mulig å skape forståelse i samfunnet for at kvinner og menn har samme menneskeverd. Hun snakker begeistret om at hun her i Norge har sett at menn triller barnevogn. Da jeg forteller henne at Norges minister for forskning og høyere utdanning kommer til universitetet neste uke for å forelese om likestilling innen forskning, står øynene nesten bokstavelig talt på stilker. Jeg er usikker på om forelesningen er på engelsk.
- Uansett vil jeg gå for å se henne. Jeg vil se en minister som snakker om likestilling! Sier hun og skriver ned tid og sted.

Steder og "hus" her på UiO har vi en livlig runde på. Det er ikke så lett å huske navnene på de norske nestorene og samtidig plassere deres "hus" geografisk på campus.

"Never stop smiling!"

I motsetning til Maiko som kommer fra en trygg oppvekst i Osaka, en by med 8 millioner mennesker, kommer Hellia Maufouri fra Teheran. Et samfunn preget av frykt og sorg.
Hun bodde i Norge fra hun var 13 til 18 år som asylant. Da valgte hennes mor å ta med døtrene hjem til Iran.

Storesøster er gift med en iraner og bosatt i Norge. Hellia studerte arkitektur og jobbet hardt i Iran i fem år før hun kom tilbake til Norge for to uker siden. Etter obligatorisk norskkurs, tar hun fatt på en bachelorgrad i arkeologi. - Nå er jeg fri og lykkelig. Jeg er stolt av min beinharde innsats i fem år for å nå dette målet. Jeg mistet aldri håpet. Derfor klarte jeg å jobbe så hardt for min drøm om å komme hit som fri og egenfinansiert student. Uten å måtte få av nåde. Det gnistrer i øynene på den stolte jenta. Hun bærer en tung livshistorie og vonde minner, også fra de fem årene som asylant i Norge.

- Jeg forstår ikke hvorfor myndighetene måtte behandle oss så respektløst. De visste jo at vi hadde rett til asyl. Men jeg dømmer ikke nordmenn, bare de som oppførte seg så uforståelig respektløst overfor oss. Vi trengte alt annet enn respektløshet. Hun lærer ivrig bort knepet for ikke å bli trist når livet er trist. - Never stop smiling! Slutter du å smile, mister du din kraft til å tro og kjempe. Maiko og jeg ser på hverandre og Maiko spør med åpen munn: - That simple?

Hellia er overbevisende om at det funker når hun forteller om terrorregimet hjemme i Teheran som hele tiden truer og sprer frykt. De ødelegger menneskene i vårt land og de ødelegger vårt vakre land. Som arkitekt og arkeologistudent er hun opptatt av den iranske kulturarven som regimet ødelegger.
- Hvis jeg er sterk nok vil jeg reise tilbake til Iran og hjelpe de fattige. Folk blir fattige under dette regimet. Jeg vil bruke min kunnskap og redde verdens viktige kulturarv i vårt vakre land. Hun blir trist og fjern i blikket, men er straks tilbake her og nå.

- Men nå vil jeg leve ut min frihet i dette deilige landet, nyte livet og suge til meg kunnskap!

Norske studenter holder avstand

Hellia bringer oss tilbake til samtalen om livet som internasjonal student ved UiO. Begge studentene roser mottakelsen og all praktisk hjelp de har fått fra universitetet. Maiko lurer på hvorfor det er så lange køer over alt. På universitetet, på postkontoret, i butikkene i resepsjonen på studentbyen. Hun har aldri opplevd slike køer. Hellia ler hjertelig. - Da skulle du ha vært i Teheran!

LIKE: - Vi kommer fra forskjellige kulturer og religioner, men som mennesker er vi like, synes Maiko Yamaguchi fra Japan og Hellia Maufori fra Iran. (Foto: Ståle Skogstad)

Samtalen farer videre om alle ulikhetene i verden. Jeg drar samtalen tilbake og spør hva annet som ikke er så bra. De blir alvorlige begge to og er samstemte i at de synes det er vanskelig å bli kjent med norske studenter. Det er lett å komme i kontakt med andre utenlandske, men de norske holder avstand.

Det synes de begge er trist og de forstår ikke hvorfor og de forstår ikke hva de skal gjøre for å få bedre kontakt. Jeg trekker fram fadderordningen for de internasjonale studentene ved UiO og spør om det fungerer. - Nei, ikke i forhold til norske studenter. Det er de begge helt enige om. Maiko bor på Sogn studentby og synes det er fint og akkurat passe med sosiale tilbud og muligheter, men også der er de norske studenter lite sammen med de utenlandske.

- De norske snakker aldri til meg, sier Maiko. Skal jeg snakke med noen norske, må jeg snakke til dem. Det synes jeg er synd og jeg forstår ikke hvorfor det er sånn.

- Er dere redd for å bli ensomme her?

Maiko rekker å nikke og se litt bekymret ut før Hellia tar rundt sin nye japanske venninne og med den største selvfølge og et smil sier; - I will be here for you! Hun får samme replikk til svar og under smil og latter utveksler de aktivitetsplaner for aerobics, frie forelesninger i "Norwegian life and society", utflukter og fester.

De gleder seg til å komme ordentlig i gang med studiene. For begge står norskkurs først på programmet. De synes det er vanskelig å ha noen mening om kvaliteten på fagene når de knapt er kommet i gang.

Dyr mat og frisk luft

Så farer samtalen over til norske matpriser og de livlige jentene overgår hverandre i å forskrekkes og fortelle om sine erfaringer. Tiden min renner ut i vennlig og livlig prat om stjernetegn og menneskelige verdier.

Idet jeg går tar Maiko tak i meg, litt bekymret for at hun har klaget for mye. - Du må skrive at jeg elsker dette landet som er så lite forurenset. Det er fantastisk, jeg nyter hvert sekund! Hun forteller overstrømmende om Sognsvann som bare ligger en kort tur unna. Og på høflig japansk vis ramser hun opp Vigelandsparken, Nationaltheatret og Operaen. Hellia istemmer med et dypt gledessukk. - Du må også skrive at livet har lært meg å være positiv. Livet er ikke tøft. Livet er livet!

Emneord: Studentsaker, Internasjonalisering Av Bitte Vatvedt
Publisert 9. sep. 2008 11:09 - Sist endret 10. des. 2008 19:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere