- Karriereplan kan hindre forskerflukt

Stipendiater tilbys usikkerhet, stort arbeidspress og dårlig lønnsutvikling. Nesten halvparten av de vitenskapelige er midlertid ansatt. Faren er at de beste forsvinner fra UiO. Mangel på forutsigbarhet og karriereplaner er dessuten dårlig likestillingspolitikk, sier Jon W. Iddeng i Forskerforbundet, midlertidig ved UiO i ti år.

USIKKER FRAMTID: Ingen dans på roser for Jon Iddeng og mange andre unge forskere ved UiO, som tilbys usikkerhet, hardt arbeid og dårlig lønnsutvikling.
Foto: Ola Sæther

- Kvinner ser seg enda mindre enn menn tjent med slike arbeidsforhold, sier Iddeng. Statsbudsjettet vil trolig prioritere unge, kvinnelige forskere, men personalpolitikken ved UiO legger snubletråder i veien for å gjennomføre en slik politisk prioritering.

Det er Tjenestemannsloven som er årsaken til den innviklede floken som er skapt og som hindrer best mulig rekruttering til universitetet. Det er ganske enkelt slik at loven gir stipendiater rettigheter dersom de søker vikariater eller andre stillinger etter at stipendiattiden er over.

Fortrinnsrett

UiOs egne stipendiater får fortrinnsrett til stillingene her foran søkere fra andre universiteter. Dette er grunnen til at UiOs ledelse har brutt forhandlingene om nytt personalreglement fordi de vil be om unntak fra Tjenestemannsloven på dette punktet. "Fortrinnsrett har den konsekvens at kravet til fri konkurranse om stillingene og kvalifikasjonsprinsippet settes ut av kraft. UiOs strategiske hovedmål er å få flere forskere, forskergrupper og fagmiljøer på høyt internasjonalt nivå, og realisering av slike mål krever handlingsrom i forhold til rekruttering av best mulig kompetanse", skriver UiO i protokollen etter bruddet med tjenestemannsorganisasjonene.

Trenering

Både Forskerforbundet og stipendiatforeningen UiOdoc hevder at denne personalpolitikken ikke fører til at UiO blir mer attraktive internasjonalt. - Det skaper frykt og skremmer bort egne stipendiater, sier Dag Einar Thorsen i UiOdoc. - Usikkerheten skaper ikke lojale medarbeidere, og de beste forsvinner, mener Iddeng i Forskerforbundet ved UiO.

Iddeng vet godt hva dette handler om. Han har vandret rundt i midlertidighet her ved UiO i snart ti år. I april i fjor ble det utlyst en førsteamanuensisstilling som han søkte på. Bedømmelseskomiteen var ferdig i april i år, i august ble han innkalt til intervju og prøveforelesning. Siden har han ikke hørt noe. I instituttstyrets protokoll står det at prosessen pågår. - Det burde heller stått at trenering pågår, legger han tørt til.

Da Iddeng på 90-tallet, valgte antikk historie var det under forutsetning av at man skulle satse videre på dette ved UiO og faktisk trengte rekruttering. - Universitetet må ta mer ansvar for oppfølging av doktorander. Det er særlig viktig når man velger en spisskompetanse som det er liten bruk for utenfor universitetet, påpeker han og etterlyser karriereplan for vitenskapelige baner. - Et godt universitet bør være en trafikkmaskin på unge forskeres karrierevei. Ikke en parkeringsplass.

Tidligere karrierevurdering

HR-direktør Anita Sandberg erkjenner at dette er en kompleks problemstilling som har positive og negative konsekvenser for begge parter. - Ideelt sett skulle UiO gjort mer for å legge til rette for en bedre karriereplanlegging for stipendiatene, innrømmer Sandberg.

- Men uansett hva som skjer med 4-årsregelen i Tjenestemannsloven, ønsker vi å begynne karrierevurderingene mye tidligere enn det vi har gjort.
Ved realfagsinstituttene uttrykker forskningsledere uro over 4-årsregelen. De ønsker størst mulig konkurranse for å få tak i de beste unge, men klager samtidig på at det kan være vanskelig å få de beste til å bli. De opplever konkurransen fra næringslivet, som lokker de unge, lovende forskerne med både lønnsutvikling og karriereplaner man bare kan drømme om dersom man velger en vitenskapelig forskerkarriere.

Tyst i ledelsens handlingsrom

Innen disse fagområdene er kvinnefrafallet enda større enn innenfor de humanistiske fagene. Det er da heller ikke vanskelig å forstå at det er lettere å være småbarnsmor med høy lønn og fast stilling, enn med lav lønn i usikker posisjon, hvor kun en utrettelig innsats kan bedre tilsettingsforholdene. Men det kan synes langt fram. Gjennomsnittsalderen for fast ansettelse i vitenskapelig stilling ved UiO er 54 år. Gjennomsnittsalderen på professorer er 57 år.

Det kan være grunnen til at den som har valgt et fag det er liten etterspørsel etter i samfunnet, ikke tør å slå hardt i bordet og kreve sine rettigheter. Trolig derfor har 4-årsreglen fått sove i ro og ikke trengt seg inn i ledelsens handlingsrom. - Hva vil samfunnet med dem som utdannes, spør Iddeng, han som valgte antikk historie. Nå uttrykker han uro over at mye forskningskompetanse kanskje går til spille.

Meglingen om det nye personalreglementet er utsatt til november, men lite tyder på at det vil føre til tryggere vilkår for stipendiatene. - Fornyingsdepartementet (FAD) vil ikke kunne gi UiO unntak fra Tjenestemannsloven på dette punktet, opplyser seniorrådgiver Espen Gard i FAD til Uniforum.

Emneord: Universitetspolitikk, Arbeidsforhold Av Bitte Vatvedt
Publisert 25. sep. 2008 13:10 - Sist endret 10. des. 2008 15:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere