Fra kvinne- til kjønnsforskning

I Sognsveien 70, tvers overfor Ullevål Stadion ligger Senter for kvinne- og kjønnsforskning. Det ble etablert som Senter for kvinneforskning i 1986, og målsettingen var å synliggjøre kvinner i forskningen og som forskere.
- Det historiske utgangspunktet var at kvinner ikke har de samme rettigheter som menn. Fortsatt et det et stykke igjen før norske kvinner er likestilte med menn, men samtidig er det blitt en større forståelse for at menn også betaler en pris i kjønnssystemet, påpeker senterets leder Harriet Bjerrum Nielsen.

Hun ble ansatt som faglig leder i 1993. Siden den gang er antallet fast vitenskapelige ansatte økt fra én til tre. Virksomheten er utvidet til å omfatte undervisning, og høsten 2003 fikk senteret sitt eget bachelorprogram, Kjønn, feminisme og likestilling. Dette programmet er ifølge senterlederen det mest tverrfaglige ved UiO, med deltakelse fra seks av universitetets åtte fakulteter.

Senterets tverrfaglige ambisjoner gjenspeiler seg også i organiseringen av senteret hvor mye av forskningen er organisert som paraplyprosjekter med enkeltprosjekter fra ulike fagområder. SKK har dessuten en særegen profil ved at det har svært få faste stillinger i forhold til midlertidige.
- Senteret har hatt stor gevinst av denne organiseringen, fordi gjennomstrømmingen hindrer oss i å gro fast i bestemte oppfatninger og konfliktmønstre, men samtidig blir slitasjen stor på de faste ansatte som har ansvaret for kontinuiteten, mener senterlederen, som gjerne skulle sett at senteret fikk noen flere faste vitenskapelige stillinger.

I tillegg til de tre faste vitenskapelige stillingene, har senteret tre professor-II-stillinger finansiert av Det medisinske, Det humanistiske og Det samfunnsvitenskapelige fakultet og én førsteamanuensis-II-stilling. To andre forskere, seks doktorgradsstipendiater, fem postdoc.-stipendiater og fem masterstudenter arbeider for tiden ved SKK.

Nye forskningsområder

Da senteret ble etablert stod kvinneforskning i fokus. Siden er forskningsfeltet blitt utvidet til å omfatte kjønnsforskning, maskulinitetsforskning, seksualitets- og queerforskning. Som et resultat av dette skiftet senteret i 2001 navn til Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK).

Etter formålsparagrafen skal SKK fremme kvinne- og kjønnsforskning gjennom egen forskning og ved å initiere og stimulere kvinne- og kjønnsforskning ved universitetets grunnenheter. Harriet Bjerrum Nielsen trekker også fram formidling som en sentral oppgave. I forhold til størrelsen er SKK den enhet ved UiO som er mest i mediene. Senteret har dessuten et omfattende seminarprogram som er åpent for alle interesserte.

Interessen fra omverdenen skyldes ifølge Bjerrum Nielsen at senteret kombinerer en samfunnsorientert grunnforskning med formidling.
- Vi forsker på ting som er viktige i samfunnet og som folk flest er opptatt av, sier hun.

Kjønnsforskning i periferien

Senteret er i dag Norges største forskningsmiljø innenfor kvinne- og kjønnsforskning. En av utfordringene de neste årene blir ifølge Harriet Bjerrum Nielsen å bevare denne posisjonen. Ikke minst frykter hun en utvikling mot et system hvor alt skal rapporteres og måles.
- Vårt koordinerings- og formidlingsarbeid, vårt arbeid for å skape tverrfaglig kontakt og vår gjestfrihet er vanskelig å synliggjøre innenfor et strengt tellesystem. Blir systemet for firkantet kan mye gå tapt, mener hun.

En annen utfordring blir etter senterlederens mening å få universitetet til å ta senteret alvorlig når det gjelder plassering.
- Hvorfor skal vi plasseres i periferien bare fordi vi er interessert i kjønn? Det er uheldig for vårt samarbeid med andre enheter og har en symbolsk effekt. Vi har et godt forhold til UiOs ledelse, men de har igjen å gå den siste biten for å avvikle marginaliseringen av kjønnsforskningen, hevder hun.
- Å vise at senteret ikke utelukkende er et sted for kvinner, blir også en viktig oppgave de neste årene, legger hun til og viser til at kun to av forskerne og mindre enn ti prosent av studentene er menn.

På tide med et nytt navneskifte

Førsteamanuensis og litteraturviter Jørgen Lorentzen mener en navneendring vil være et viktig skritt på veien for å trekke flere menn til senteret.
- Tiden er overmoden for å endre navnet til Senter for kjønnsforskning. Vi må også gå kritisk gjennom pensum, og vi må se på hvordan vi presenterer oss utad. Flere mannlige forskere og studenter vil styrke både vår forskningsbredde og vår posisjon i offentligheten, hevder han.

Han mener de akademiske miljøene ikke fullt ut har forstått betydningen av kjønn.
- Universitetet har en tradisjon for å analysere relasjoner mellom klasser, men jeg vil påstå at kjønn, klasse og etnisitet i dag er like viktige for å forstå sosiale og kulturelle prosesser, uttaler han.

Jørgen Lorentzen leder prosjektet Menn og maskuliniteter. Han har også ansvaret for et delprosjekt om utviklingen og endringen av farskapet i Norge fra 1850.
- Går du til norsk familiehistorie, finner du lite om far som en omsorgsperson i familien. Far omtales som patriark, samfunnsaktør og som ivaretaker av familiens økonomiske situasjon, påpeker han.

Den omsorgsfulle far erstatter patriarken

Lorentzen har blant annet sett på omtalen av far hos norske forfattere som Ibsen og Kielland.
- Felles for Ibsen og Kielland er at de problematiserer den gammeldagse farsskikkelsen. Fars naturgitte makt utfordres i denne perioden både av kvinnebevegelsen og de intellektuelle, sier han.

Den omsorgsfulle far er likevel ikke et nytt fenomen, ifølge Lorentzen.
- Materiale, blant annet brev, viser at mange fedre på 1800-tallet hadde kjære og nære relasjoner til sine barn. Fedrene har alltid vært viktige for barna, men samfunnsmessig sett var ikke dette et tema. Det, det er først på 70-tallet at den omsorgsfulle far trer fram i offentligheten, påpeker Jørgen Lorentzen.sier han.

Seksualitet i fokus

Medieviter Wencke Mühleisen leder det tverrfaglige prosjektet Den skeive vendingen: Destabiliserende trender og praksiser relatert til kjønn og seksualitet i kultur og forskning. Mühleisen definerer det skeive som det som på en eller annen måte bryter med det normative, eller det såkalt normale. I kjønnsterminologien omtales denne forskningen som queerforskning.

- Queerforskningen har blant annet bidratt til å trekke inn seksualitet som en vesentlig komponent i det å forstå kjønn. De senere årene har vi fått en forståelse for at vår kultur ikke bare er androsentrisk eller mannssentrert, men også heteronormativ. Samfunnsinstitusjonene, lovgivningen, kulturinstitusjonene og samlivsformene gjenspeiler alle en heteronormativ virkelighetsoppfatning, påpeker Mühleisen.

Hun arbeider også med et delprosjekt om iscenesettelse av kjønn og seksualitet i fjernsyn og samtidskunst.
- Noen av de endringene som har skjedd i mediene, har hatt stor betydning for kjønn og seksualitet. Det har de siste årene kommet mange nye medieformat, for eksempel ulike magasinprogram, talkshows og realityserier. Sammen med de tradisjonelle medieformatene har disse i større grad åpnet for kvinner og andre tidligere marginaliserte grupper og for temaer som før var ekskludert fra offentligheten. For tretti år siden omtalte man for eksempel ikke incest og seksualisert vold offentlig, sier hun.

Wencke Mühleisen har også forsket på nyfeminisme og diskursiv makt.
- På 70-tallet satte kvinnebevegelsen kvinnekamp på det politiske kartet. 80-tallets nyliberalistiske trend førte til at kjønnskampen ble latterliggjort og stigmatisert. På 90-tallet skapte unge feminister en ny offensiv form for feminisme som startet i Sverige med boken Fittstim og spredte seg til de andre nordiske landene. Denne feminismen er interessant fordi den har en debatterende form, og fordi den står særlig sterkt i mediene, hevder hun.
- For nyfeminismen har mediene som arena vært en produktiv strategi. Vi har fått dyktige redaktører med feministisk engasjement, og kjønn og makt i norsk kultur- og samfunnsliv er et aktuelt tema. Feminismen har fått en ny status, konstaterer hun.