Russlands smertefulle vei til nasjonal frelse

- Krigen mot Tsjetsjenia var viktig for å bygge opp bildet av Vladimir Putin som en handlekraftig leder før presidentvalget i mars 2000. Men i dag er krigen bare et verkende sår, sier Sven Gunnar Simonsen ved Institutt for fredsforskning i Oslo. Han har skrevet doktoravhandling om hvor vondt det var for mange russere å se Sovjetunionen gå i oppløsning. Og mest smertefullt var det for de militære.

TILBAKE TIL FORTIDEN: Kommunister protesterer mot samfunnsutviklingen i Russland.
Foto: Ståle Skogstad

"Pains of Partition. Nationalism, National Identity, and the Military in Post-Soviet Russia", eller "Delingens smerter" på norsk, er tittelen på Sven Gunnar Simonsens doktoravhandling. Den består av en samling artikler som tar for seg arven fra sovjettiden, russisk nasjonalisme og de militær-sivile relasjoner i dagens Russland. Simonsen er utdannet statsviter ved Universitetet i Oslo hvor han disputerte for dr.philos-graden i april i år.

- Mitt ønske om å trekke inn de militære i avhandlingen var blant annet for å finne ut hvordan de tenker om slike spørsmål som: Hvem er russere nå? Hvilke grenser er det vi skal forsvare? Utgangspunktet var en uro over om man kunne forvente militær innblanding på høyere politisk plan hvis det militære ble utilfredse med utviklingen. Men dette kan jeg ikke se har skjedd, sier Simonsen.

Den spesielle sovjetiske erfaringen

- I innledningen utvikler jeg en modell for russisk nasjonalisme med en etnisk og en territoriell dimensjon, inspirert av den spesielle sovjetiske erfaringen: At russerne fram til 1991 levde i en stat som var betydelig større og etnisk mer heterogen enn dagens Russland, forteller Simonsen.

I Sovjetunionen var kun halvparten av befolkningen etniske russere, mens de i dagens Russland utgjør over 80 prosent. Russland overtok den etno-føderale strukturen fra sovjet-tiden og består i dag av 21 republikker og flere enheter på lavere nivå, mange av dem etnisk definert. - Sovjetunionen raknet langs de daværende republikkgrensene. På 90-tallet opplevde Russland selv at dets regioner ble mer selvhevdende. Man snakket om en ny "suverenitetsparade", sier Simonsen.

- Under det såkalte "punkt 5" i de gamle sovjetiske passene var alltid innehaverens etniske tilhørighet angitt. Det interne passystemet tjente åpenbart til å opprettholde den etniske bevisstheten blant sovjetborgerne og hindre assimilasjon. Russiske myndigheter møter nå motstand, særlig blant de etniske minoritetene, når de vil fjerne dette punktet i passet.

Etnifisering av russisk politikk?

- På begynnelsen av 90-tallet var det flere konflikter i det tidligere Sovjet som kunne tyde på at russisk utenrikspolitikk var i ferd med å bli "etnifisert", med det russiske militæret som spydspiss. Jeg har foretatt to "case studier" hvor det militære var part i konflikter som hadde en etnisk betoning, i Baltikum og på Krim-halvøya, forteller Simonsen.

Russland hadde forpliktet seg til å trekke ut de tidligere sovjetiske styrkene fra de nye baltiske statene, men stanset etter hvert tilbaketrekningen med den offisielle begrunnelsen om at de etniske russerne her først måtte få sine borgerrettigheter bedre ivaretatt. Den russiske hæren trakk seg helt ut av Litauen i 1993 og ut av Latvia og Estland først i 1994.

- I virkeligheten var dette Kremls måte å få kontroll over en situasjon der de lokale militære hadde sagt at de ikke ønsket å bli hentet tilbake til ytterst kummerlige forhold hjemme i Russland, hevder Simonsen.

I 1991 ble Krim en del av Ukraina, og den sovjetiske Svartehavsflåten befant seg dermed på ukrainsk territorium. Ukrainske myndigheter forlangte nå at alle soldater i flåten, som hadde stor overvekt av etniske russere, avla ed til Ukraina. Dette ble vanskelig spesielt for offiserene som hadde avlagt ed til Sovjet, en stat hvis lederskap alltid hadde understreket statens etniske mangfold. Først i 1995 ble Ukraina og Russland enige om å dele flåten likt, og Russland kjøpte siden det meste av Ukrainas andel.

- Da Sovjetunionen falt sammen, var det bare én av dens etterfølgerstater, nemlig Den russiske føderasjon, som ikke erklærte seg som hjemlandet for en spesifikk etnisk gruppe. Russerne hadde vært det "statsbærende" folk i det multietniske Sovjetunionen og fortsatte også etter oppløsningen av staten i stor grad å føle seg "sovjetiske". Men etter hvert startet en prosess der de mer og mer identifiserte seg med det nye Russland, forteller Simonsen.

Krigen i Tsjetsjenia

- Vladimir Putin var i en tidlig fase mer villig til å spille på russisk nasjonalisme enn hva Boris Jeltsin hadde vært. Putins manglende følsomhet i etniske spørsmål har særlig gått ut over tsjetsjenerne. Mens retorikken rundt den første tsjetsjenske krigen i 1994-1996 dreide seg om å bevare den "territorielle integritet", føres nå en krig mot "banditter og terrorister". Effekten av Putins retorikk har vært en demonisering av tsjetsjenerne som folk, uttaler Simonsen.

- Mens den første krigen var en mediemessig katastrofe for den russiske arméen, har vi i den pågående krigen sett en mye sterkere informasjonsstyring fra russisk side. Det er ingen tvil om at denne krigen var viktig for å bygge opp bildet av Putin som en handlekraftig leder før presidentvalget i mars 2000. Men i dag er krigen bare et verkende sår.

Om president Putins "vestvending" etter 11. september, sier Simonsen at den har skjedd både mot befolkningens og de militæres ønsker. Mange snakker om en Gorbatsjov-analogi: Man gir store innrømmelser til Vesten uten å få noe igjen.
- USA tok imidlertid den krigen mot islamsk fundamentalisme som Russland ønsket, men selv ikke maktet, kommenterer han.

Simonsen er usikker om hva som vil følge av den bemerkelsesverdige tilnærmingen mellom USA og Russland i det siste.

- Så lite politisk lærevillige som både Bush og Putin framsto som for bare et år siden, er det grunn til å spørre seg hvor dypt det nye vennskapet stikker. NATOs "19+1"-modell er en struktur som det gjenstår å fylle med innhold. En permanent følge av den siste tidens forsonlighet er imidlertid klar: NATO kommer til å bli utvidet igjen - og med liten russisk motstand.

Emneord: Forskning, Russland Av Lars Hoff
Publisert 18. juni 2002 11:40 - Sist endret 10. des. 2008 15:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere