Den frie tanken og den frie debatten er grunnlaget for høyere utdanning – og grunnlaget for kunnskapsbasert innovasjon og verdiskapning. Glir vi med KI-brillenes inntog motstandsløst inn i overvåkningspedagogikk? Kostnaden ved totalovervåkning - «by-default» (som standardinnstilling) fordi ingen tenker, protesterer og leder an er utålelig.
Det er august 2030. Som følge av frustrerte professorkronikker som uttrykte bekymring over åndsfraværende studenter i undervisningslokalene høsten 2026 vedtok universitetet nye men vage kjøreregler for undervisningssituasjonen: underviserne kunne kreve at studentene skulle følge med. Noe håndfast oppgjør med studiekultur og digital overvåkning av den akademiske staben kom aldri. KI-brillene, som var kommet i salg og ble tatt i bruk av stadig flere, ble diskutert, men aldri regulert.
Så fikk den norske utdanningssektoren et tilbud fra en teknologigigant om å bli med på en pilot hvor de arbeidsgiverfinansierte smarttelefonene ble byttet ut med sterkt subsidierte KI-briller. Fordelen med dette prosjektet var at alle faktisk ble med: Det var jo ikke lenger mulig å logge seg på noen skjerm, gå i kantina, åpne dører eller ta heisen på universitetet uten disse brillene. Selv om mange studenter brukte slike briller for å ta opp forelesningene, så ble denne ulempen for enkeltundervisere klart oppveiet ved fordelene universitetet fikk ved at foreleseren selv brukte KI-briller til å filme de oppmøtte studentene. Dette ga mulighet for å analysere den enkeltes kroppsspråk, evne til å fokusere og følge med over tid og dokumenterte selvfølgelig også deltagelse og kvaliteten på deltagelsen. Det var vedtatt en plan om å legge slike studentprofiler – populært kalt «neuromestring» - inn i vitnemålet.
For universitetet var dette også lønnsom innovasjon, selv om teknologitilbyderen naturligvis skulle ha mesteparten av gevinsten: fremtidige arbeidsgivere ville, i et arbeidsmarked med knapphet på hoder og i alle fall de beste hodene, være svært interessert i å kunne rekruttere mer presist. Vel vitende om at et vitnemål uten et neuromestringsbevis var lite verdt, strømmet studentene til undervisningen og satt som tente lys i 2 x 45 minutter. Naturligvis hadde det vært noen problemer underveis, og cybersikkerhet var en stadig mer kostbar utfordring for institusjonen. Utviklingen hadde likevel gått svært fort og det hele hadde forløpt friksjonsfritt, med minimal motstand og kritikk fra professorene. Det hele, konkluderte et evalueringsutvalg ledet av tidligere ministre, diplomater og påvirkere, var brillefint!
Heldigvis er vi fremdeles i august 2026. Men fremtiden er allerede her. Jeg har nettopp tatt sats og lagt inn følgende beskjed på Canvas til studentene:
«Det er ikke anledning til å ta opp lyd eller bilde fra forelesninger og kurs. Dette inkluderer all bruk av KI-briller på forelesninger og kurs. (Vi som holder forelesninger og kurs skal heller ikke bruke KI-briller).»
KI-briller har innebygd kamera, mikrofon, høyttalere og en digital assistent som kan svare i sanntid. Norske brillebutikker er for tiden fulle av reklame for sømløse brukeropplevelser med briller som på stadig mer diskré vis er fulle av smartteknologi. Produktene kommer med egne personvernsider – hvor kundene oppfordres til å vise respekt for privatlivets fred når man bruker brillene til å filme og ta lydopptak i det offentlige rom. En slik «bevisst og respektfull bruk» gir trygg bruk, for kunden, står det.
Navningen av brillene er fremdeles i spill: er dette smarte-briller, M-briller, eller «pervobriller»?
Jeg sitter her og lurer på om dette egentlig er problemet? Hva med arbeidshverdagen til tusenvis av mennesker som står i klasserom på universiteter, høyskoler og i skoleverket? Samtidig som jeg forsøker å kontrollere min egen situasjon via pålegg på Canvas, så venter jeg på regulering og støtte til å fortsette med fri formidling: På at noen skal fortelle meg hva slags problem KI-briller er for mitt arbeidsmiljø og for studentenes studiemiljø og så at noen – EU, staten, politikerne, rektor, fagforeningen, studentforeningene – skal sette ned foten og kalle en spade for en spade: Overvåkningspedagogikk er uforenelig med et godt arbeids- og studiemiljø.
UiOs regelverk kategoriserer dette som et personvernspørsmål. Ingen kan gjøre opptak uten samtykke, og «hvis en ansatt «må» samtykke for å kunne gjennomføre undervisningen, vil ikke samtykket være frivillig». Likevel – det står ikke klart at studentene ikke har adgang til å filme og ta opp etter eget forgodtbefinnende. Hva betyr dette egentlig for min mulighet til å nekte studentene å gjøre opptak? Ingen har spurt meg og jeg vil ikke uansett. En normalisering av KI-briller i klasserommene våre betyr at vi ikke kan beskytte oss mot å bli tatt opp, filmet, gjort om til avatarer, podkaster (men enn så lenge ikke til sanntids nudistforelesere via tredjeparts nakenapper). Min bekymring er at det, innen kort tid, uten et normativt «nei» ikke vil bli mulig å si nei til slik brillebruk, og at denne utviklingen vil inntreffe uten at vi har diskutert premiss og konsekvens.
Debatten rundt KI-briller på eksamen og i undervisningen er for lengst i gang internasjonalt. Å forby KI-briller medfører en ny type håndhevingsproblematikk. Brillene må oppdages og så utleveres, med de konsekvensene det kan få for «educational relationships» og sårbare grupper. Industrivennlige kommentatorer agiterer for at KI-briller bør reguleres på samme måten som kalkulatorer og bærbare PC-er. Jeg har lett etter klasseromsreglement og funnet noen interessante eksempler fra det amerikanske skoleverket som har oppdatert mobiltelefonregler for KI-brillebruk. Det kreves eksplisitt samtykke for opptak. KI-briller er totalforbudt i garderober, på laboratorier og på lesesalen. Slik vi etter hvert gjør det i skolen, må brillene leveres inn eller i alle fall være ute av syne. Sanksjonene som er foreslått fungerer imidlertid ikke – jeg ser ikke for meg at jeg skal inndra briller, ringe foreldrene til Peder Ås (28) eller sende sinte meldinger til Ragnhild rektor eller Marianne dekan med lister over umulige stud.jurs.
Sommeren 2026 er reguleringsdiskusjonen godt i gang. Første steg er imidlertid å diskutere behovet for å utrede et forbud mot disse brillene. Diskusjonen ser ut til å følge kjente skillelinjer (det er umulig å forby, vi kan ikke forby alt vi ikke liker, det er mer effektivt å regulere, vi venter til det inntreffer en katastrofe/skandale). Navningen av brillene er fremdeles i spill: er dette smarte-briller, M-briller, eller «pervobriller»? Bør man legge vekt på å finne frem til – eller å unngå – en stigmatiserende begrepsfesting?
Vi ville jo selv aldri studert på et slikt 2030-universitet – og vi ønsker jo ikke å stå bak kateteret der!
Vi i akademia må imidlertid gjøre jobben med å diskutere dette selv også. Jeg har til nå i kronikkene for Uniforum holdt meg til høystemt lovprisning. Denne måneden er det kun høylytt klaging som duger. Her er det jeg vil klage over:
Å velge seg en eksponert forskerkarriere er noe annet enn å godta overvåkning i undervisningssammenheng. Dette er ikke primært en personvernproblematikk. Dette har å gjøre med grunnleggende rettigheter til et akseptabelt arbeidsmiljø. Med det gresselige 2030-eksemplet har jeg forsøkt å snu det hele på hodet. Den studiesituasjonen som skisseres er jo så åpenbart feil, uetisk og problematisk for læringsmiljøet. I noen av våre studentgrupper finnes individer på hemmelig adresse, folk på rømmen fra voldelig partner, studenter fra land som er i konflikt med hverandre, studenter hvis hjemland er diktaturer. Vi ville jo selv aldri studert på et slikt 2030-universitet – og vi ønsker jo ikke å stå bak kateteret der! Det er like viktig å beskytte underviserne og deres arbeidsmiljø.
KI-brillene er på sett og vis det siste og kanskje mest dramatiske eksemplet på at det i universitetssektoren går for seint å komme i omgrep med den digitale transformasjonens mørke sider, enten dette gjelder å beskytte ansatte mot cyberangrep og deepfakes trusler, eller ta et oppgjør med Microsoftifiseringen av høyere utdanning og den manglende kontrollen over data og digital selvråderett. Det er imidlertid et like stort problem at akademisk og administrativt ansatte – med noen altfor få hederlige unntak – ser ut til å avfinne seg snilt med at vi siger inn i et systemisk overvåkningspedagogikkregime. Overvåkningspedagogikk gjør seg ikke selv, men hviler på kombinasjonen av teknologi «push», statlig digitaliseringsiver, manglende kritisk styring og mottakerpassivitet. Det er vi selv som medvirker til dette regimets utbredelse og normalisering.
Et pågående eksempel er hvordan digitale opptak post-COVID er blitt normen og hvordan en plattform som heter Panopto (av alle ting!) er den aksepterte formen for universell utforming, hvor det å protestere mot å sørge for digitale opptak blir det samme som å protestere mot inkludering. Få sier nei. I den eneste kritiske analysen av Panopto jeg har funnet stiller antropolog Tereza Kuldova ved OsloMet følgende spørsmål: «Hvordan kunne et amerikansk teknologiselskap med et uhyggelig navn som vekker assosiasjoner til Jeremy Benthams panoptikon, skaffe seg et monopol i den norske universitets- og høyskolesektoren?» Kuldova påpeker at mangelen på debatt om Panopto er oppsiktsvekkende, fordi man skulle forvente at kritiske holdninger til innføringen av slike teknologier ville være mer utbredt, og utløse en viss motstand, både fra ansatte og fagforeninger.
Det hyperpolitiske ved forelesningsopptak er systematisk usynliggjort og oversett.
Slik jeg ser det, er skandalen ikke bare at SIKT (Kunnskapssektorens tjenesteleverandør) har gjort denne anskaffelsen, men også vi i vår føyelige iver etter å oppfylle teknisk-administrative krav, svikter oss selv og derfor også samfunnsoppdraget: Hvor er samtalene om mulige konsekvenser av at alt kan transkriberes? Hvor mange ganger man snakker om minoritetsrettigheter, kvinners reproduktive rettigheter, klimaendringer eller Palestina, kan hentes ut, kvantifiseres, telles og analyseres. Får vi en dag en annen type stat – eller suprastat – med andre preferanser vil ikke denne typen overvåkning ramme alle like hardt. Mine kolleger som jobber med menneskerettigheter, diskriminering, miljø og flyktninger kan regne med å være mer utsatt enn de som driver med kontraktsrett og konkurs. På andre fakulteter gjør parallelle eksempler seg gjeldende. Det hyperpolitiske ved forelesningsopptak er systematisk usynliggjort og oversett. Vil vi klare å reise oss opp og fremføre en mer gjennomtenkt og effektiv kritikk av innføringen av KI-briller – i første omgang ved at studentene uregulert kan bruke dem for å overvåke oss?
Vi virker i en brytningstid. Stadig mer avanserte digitale redskaper og mektige teknologiselskapers særinteresser er i ferd med å endre infrastrukturen for kunnskapsproduksjon og formidling, for innovasjon og verdiskapning. Å anerkjenne dette, å tilrettelegge for at universitetet skal bli ledende på teknologiforskning og næringslivssamarbeid, å kreve at ansatte skal ha adekvat digital kapasitet og å arbeide for at universitetet skal bli en stadig mer avansert kunnskapsorganisasjon, er, slik jeg ser det, i kjernen av samfunnsoppdraget fremover. Å sikre arbeids- og studiemiljø mot digital øding er sentralt for å utføre dette samfunnsoppdraget. Den frie tanken og det frie ordet er premisset for vår forskning, formidling og undervisning. Kostnaden ved overvåkningspedagogikk basert på totalovervåkning-by-default, fordi ingen tenker, protesterer og leder an, er utålelig.
Les flere kronikker av Kristin Bergtora Sandvik:
22. juli femten år etter. Ringvirkninger og takksigelser - Uniforum
Fra kritisk sans til etisk beredskap: Klare til statstjeneste?
En forfedresamtale med Thomas Hylland Eriksen: Jeg vil snakke med ham om hva vi har til felles
Et demokratisk problem? Behovet for en kunnskapsbasert diskusjon om opprustning
(Eg prøvde leggje inn ein kommentar før i dag, men det fungerte ikkje. Prøvar ein gong til) Det som er min observasjon gjennom åra, og mi meining er er at antalet som har teknisk kompetanse på kunstig intelligens er forsvinnande lite. Det fører til at det er vanskeleg å ha ein meiningsfull debatt om noko som helst. Det er ikkje vanskeleg å sjå kvifor, det er same fenomen som gjer at antal som driv fram forskninga på fagfelt er veldig få, men på kunstig intelligens så får ein eit tllleggsproblem, og det er støyen, det er mykje pengar og mange appar. Så berre å finne riktig dør, av mange millionar, er der det skjærer seg heilt frå starten av. Narrativene er også sterke når ki avgjer alt frå tryggjingspolitikk til utdanning. Dessutan fungerar ikkje politiske prosessar og debattar raskt nok. Og, leiarar ryddar ikkje vekk gamle oppgåver slik at dei har føresetnad for å leie. Eg såg denne tittelen i Aftenposten i dag som kan ha med situasjonen å gjere: "Den liberale eliten fremstår som en forvirret masse, tom for nye ideer og friske løsninger". Ein annan stad leste eg at Trump vil minimalisere deltaking i militærøving for å ikkje fornærme sin gode ven i Nord Korea. Så det å gi dataene til Trump er kanskje ikkje det luraste.
Logg inn for å kommentere