Det er juni og jeg krysser et hjørne av Universitetsplassen. Som vanlig på denne tiden av året er plassen full av kandidater som snart triumferende skal løfte diplomene sine og av foreldre og slektninger som ser ut til å være fra seg av begeistring.
Så brøles og viftes det fra trappen i Domus Media, og plutselig kommer det rusk i blå, brune, grønne, svarte, grå øyne, tårer i skjegget, og sminken sklir ned under øynene hos dem som ser på. Solbrillene kommer på. Etter hvert paraderes stivpyntede gradsinnhavere mot Karl Johan, de går lettbent over gaten og forsvinner så bort fra universitetets område, bort fra oss og ut i livet. Det er nå det begynner.
I det siste har jeg likevel lurt en del på om dette – altså det voksne arbeidslivet – burde begynne for flere av universitetets kandidater før de stiger ned fra denne symbolske fortauskanten. Så her er min kjepphest:
For profesjonsstudiene innen medisin, psykologi, odontologi, farmasi, teologi, lektorutdanning og jus(s!) er saken grei: alle disse utdanningene har etiske krav og noen har skikkethetsvurderinger. Det finnes også kandidatløfter: presteløftet, legeeden og, hos oss på juridisk fakultet (og i Tromsø og Bergen), et høytidelig løfte fra 1736 på snirklete dansk. Som jurist skal man« Aldrig vidende at ville vige fra Ret og Retfærdighed, mindre raade nogen til ufornødne Processer eller i andre Maader med sine Raad befordre nogen uretvis Sag eller Intention.» (UiO het jo som kjent Det Kongelige Frederiks Universitet frem til 1939. Slik jusstudentene fremdeles oppsiktsvekkende kjapt innlemmer ‘dog’ i dagligtalen sin, ble fakultetet kjærlig omtalt som ‘Det Kongelige Frederiks’ inntil ganske nylig).
Og vil du ikke avlegge kandidatløftet ditt, blir du ikke jurist
Før dette har studentene våre hatt forelesninger i etikk og gjennomgått et 8-timers obligatorisk kurs – der vi sitter med penn og papir for å drive opprop – med etisk dilemmatrening arrangert av faglærerne i samarbeid med erfarne jurister fra ulike deler av yrkeslivet. Og vil du ikke avlegge kandidatløftet ditt, blir du ikke jurist.
Denne etiske innrammingen peker frem mot et arbeidsliv der man skal ha makt og innflytelse over menneskers utdanning, sjeleliv, helse og rettsstilling. Det er ikke sikkert alt går bra etterpå, men profesjonsstudentene skal ha fått med seg dette: det er ikke et problem å stå i etisk utfordrende situasjoner.
Det finnes ikke alltid en etisk løsning, eller en klart mer etisk løsning. Men man er ansvarlig for å kjenne igjen og håndtere de etiske utfordringene som kan oppstå med grunnlag i de etiske reglene som gjelder ens profesjon. Man må stå i det. Blir man felt for etikkbrudd, finnes det måter å reise seg på. Det er her jeg ville ha stusset hvis jeg ikke var profesjonsstudent: For hvilke etikkregler gjelder da for meg? Jeg skal jo jobbe samme sted som folk med profesjonsutdanning. Men jeg har jo (sannsynligvis) ikke lært om noen etiske regler (utenom forskningsetikk), og praktisk etisk dilemmatrening har stått på timeplanen i ingen dager.
Mange av våre kandidater får seg jobb i staten. De kommer med sine kritiske perspektiver, refleksjoner om kunnskapsproduksjon, makt og styring og evnen til å formulere seg for å utføre oppgaver i departementer, forvaltningsorganer og direktorater. I det de marsjerer ut av Universitetsplassen og inn til den etterlengtede første voksenjobben i et åpent landskap, vil de som byråkrater også bli bundet av de etiske retningslinjene for statstjenesten (det er sannsynligvis også de fleste leserne av denne kronikken).
Byråkratiet fungerer i dag i større grad som et sekretariat for politiske beslutninger
For en tid tilbake inviterte jeg meg selv til en kaffeprat med en byråkrat - en jurist – for å høre om hans syn på saken. Etter å ha kjøpt og betalt for sin egen kaffe, oppsummerte han behovet for etisk bevissthet som følger: Mens den juridiske profesjonen har ulike sanksjonsmetoder og disiplinærmekanismer, så betyr forvaltningens hierarkiske oppbygging at feil som ikke skyldes direkte inkompetanse, og overlagte feilvurderinger eller ulovligheter hos enkeltbyråkrater legges under lederansvaret. Dette gjør imidlertid ikke behovet for å kunne navigere etisk i problemdefinisjon, oppdragsfasen og utførelsen mindre.
I det skiftende byråkratiske landskapet er forholdet mellom fag og politikk i endring. Byråkratiet fungerer i dag i større grad som et sekretariat for politiske beslutninger. I dagens og morgendagens statsforvaltning er det behov for å kunne håndtere ulike roller og grader av kompleksitet og å kunne identifisere skrankene for egen rolle og når kryssende hensyn gjør at man må tre ut av roller.
Dette høres kanskje tørt og abstrakt ut – men det er ytterst praktisk og svært viktig for et sunt demokrati. Norge fortsetter å score høyt på good governance-indeksene. I Norge er vi i en unik situasjon: relativt sett har staten MASSE penger og rikere blir den. Samtidig har 2026 så langt vært et dårlig år for de byråkratiske dydene: politikere, diplomater og innkjøpere faller i fleng for egne grep, de statlige direktørlønningene og frynsegodene eser ut, måtehold ser ut til å være en glemt verdi og uforståelig dårlige offentlige anskaffelser får lov til å forme fremtidens Norge.
Det er her jeg har lurt på om utdanner – altså vi, UiO – kunne gjøre noe mer
Vi har også noen inngrodde problemer å stri med. Vi er få; det er høy tillit; det er en høy grad av det vi i andre nasjonale kontekster ville ha beskrevet som samrøre og nepotisme; det er en inngrodd motvilje mot å stikke seg ut (kombinert med en uvane med å skylde på janteloven uansett hva problemet er); og det er en svak forståelse av habilitetsregler og hvorfor disse skal praktiseres. I sum utgjør disse faktorene høy risiko, ikke bare i forsvars- og energisektoren, men over hele fjøla.
Korrupsjon, maktmisbruk, trakassering og vanskjøtsel av forpliktelser undergraver tilliten borgerne kan og bør ha til staten og forvaltningen. Norske byråkrater og statsansatte er førstelinjepersonell for å forsvare demokratiet.
Jeg klikker meg gjennom UiOs side for etisk styring. Den er komplisert, men de etiske reglene for statstjenesten dukker opp et stykke nede på siden. Formålet med dette regelverket er kort og greit: utgangspunktet er at «Etisk kvalitet på tjenesteyting og myndighetsutøvelse er en forutsetning for at innbyggerne skal ha tillit til statstjenesten.» og «Målet med disse generelle etiske retningslinjene er at alle statsansatte skal være bevisste på dette.» Det er her jeg har lurt på om utdanner – altså vi, UiO – kunne gjøre noe mer.
Jeg er klar over at det baller på seg med ting kandidatene våre skal kunne, uansett hvilket masterprogram de har befunnet seg på: de skal helst kunne bruke (og ikke bruke) KI, de skal (helst) beherske engelsk som arbeidsspråk i tillegg til norsk, de skal kunne kvittere ut begge målformer, og de forventes i stadig større grad å være årvåkne og handlekraftige i møte med de hybride truslene, digitale farene, infiltreringen og spionasjeforsøkene som truer vår felles sikkerhet og velferd. Samtidig: statsansatte har makt. Makt over ressurser, andre mennesker, statens omdømme og Norges fremtid. Dette kan vi nesten ikke ta for alvorlig.
Penger i hånden over, under og bortenfor bordet er aldri greit
Hensynet til innbyggere, til likebehandling og respektfull opptreden er sentralt i disse retningslinjene. For å få dette til utpensles en rekke andre problemstillinger. Ansattes ytringsfrihet (å være statsansatt betyr ikke at man har munnkurv), varsling (når er kritikkverdige forhold av allmenn interesse) og rekkevidden av lojalitets- og lydighetsplikten (sjefen er faktisk sjefen – men man kan ikke pålegges å gjøre noe ulovlig og uetisk) har fått mye oppmerksomhet i det offentlige rom, men er nok ofte fremdeles vag.
Habilitetsregler er strenge for å hindre at tilliten til upartiskhet svekkes. Likevel – habilitetsskandalene florerer – her virker det overraskende ofte som om virksomheter og individer ikke skjønner eller vil skjønne at reglene gjelder også dem.
‘Gaveforbud’ og snakk om ‘integritetsutfordringer’ er nok mer konkrete. Bestikkelser og korrupsjonslignende forhold er i praksis direkte angrep på statens integritet og legitimitet. Det meste er derfor ikke lov: «Statsansatte skal ikke, verken for seg selv eller andre, ta imot – eller legge til rette for å motta – gaver, reiser, hotellopphold, bevertning, rabatter, lån eller andre ytelser eller fordeler som er egnet til, eller som av giveren er ment, å påvirke deres tjenestehandlinger. Statsansatte må ikke bruke sin stilling til å skaffe seg selv eller andre en uberettiget fordel.» Heller ikke i utlandet. Offisielle middager er ok, langweekend på spa med privatsektorpartner er det ikke. Penger i hånden over, under og bortenfor bordet er aldri greit.
Den tematiske listen er altså ganske lang. Materien er ikke så komplisert, men å lese gjennom disse retningslinjene er ikke det samme som at man har vilje og evne til å forfølge disse idealene. Dette – å være ruglete og gjenstridig, å tenke selvstendig – er evner som må trenes opp. Å forplikte seg er noe annet enn å ha studert en plikt.
Fra hjørnet mitt på Universitetsplassen, i det jeg ser dem forsvinne over brosteinene, tenker jeg at de burde blitt sendt ut i virkeligheten, fremtiden og førstelinjen med en litt mer robust verktøykasse, og litt mer trening i å bruke den og en klarere forståelse av at denne verktøykassen, den er verdt sin vekt i gull.
Les tidligere kronikker av Kristin Bergtora Sandvik:
En forfedresamtale med Thomas Hylland Eriksen: Jeg vil snakke med ham om hva vi har til felles
Et demokratisk problem? Behovet for en kunnskapsbasert diskusjon om opprustning
Logg inn for å kommentere