Månedens kronikk er en bearbeidet versjon av innlegget mitt på THE Dialogue 2026: Hva har vi til felles nå, da? THE Dialogue er en tverrfaglig samtale om utvalgte temaer Thomas Hylland Eriksen (THE biten) var opptatt av gjennom sitt forskerliv.
Mine samtalepartnere var antropologiprofessorene Soumhya Venkatesan (University of Manchester) og Richard A. Wilson (Princeton University), og kollega Thorgeir Kolshus styrte samtalen. Vertskap for arrangementet som fant sted i Frokostkjelleren på Det juridiske fakultetet 7. mai var Sosialantropologisk institutt (SAI) og Senter for global bærekraft.
Det er mitt inntrykk at de fleste akademikere, uavhengig av disiplin, på et eller annet tidspunkt i utdanningsløp og karriere bedriver, om ikke forfedrekultus, så i hvert fall forfedresamtaler. Disse samtalene foregår med tidligere veiledere, kollegaer og folk man har beundret på avstand. Hva vil hun eller han, nå avdød, si om det jeg leser, tenker, skriver, gjør eller sier?
Samtidig – og da muligens med unntak for de mest grandiose individuelle utslagene av professoral hybris og forskningsmiljøer som holder seg med kultledere – tenker vel de færreste av oss på at noen skal forholde seg til oss og vårt arbeid på denne måten etter at vi selv er gått bort.
... og den mest synlige investeringen i vår felles fremtid er de 1700 milliarder norske kronene vi bruker på opprustning
Det er tvilsomt om Thomas Hylland Eriksen, som døde i 2024, ville likt tanken på å bli gjenstand for forfedrekultus, men jeg tar sjansen på at han ville ha funnet det tilfredsstillende å være i unilateral dialog, også i kronikkform.
Jeg vil snakke med ham om hva vi har til felles og hva dette har å si for Norges fremtid og fremtiden til det norske medborgerskapet – i en tid da vi snakker om beredskap, sikkerhet, og den mest synlige investeringen i vår felles fremtid er de 1700 milliarder norske kronene vi bruker på opprustning.
Jeg studerte sosialantropologi på midten av 1990-tallet, da grunnfaget var det kuleste man kunne bedrive på Blindern (ja, statsvitenskap!) og Thomas Hylland Eriksen fra podiet fremstod som en slags intellektuell superhelt. På denne tiden hadde jeg vært med på å stifte PRESS Redd Barna Ungdom (de med gullbarbien) og ellers turnert Norge med den svært analoge mikro-kampanjen mot antipersonellminer, ‘blondiner mot miner’ (hvilket armslag man hadde før internett).
Etter noe bekymring rundt det høye innslaget av litteratur om rent og urent, skjell og økser, koloniale styringssystemer og familieklassifikasjon i Stillehavet, ble det heldigvis mer fart i sakene, og vi kom til pensum og henvisninger til antropologilitteratur som sa meg noe om samtiden. De viktigste var forfattet av Thomas Hylland Eriksen.
Verden av i går nå
Fra midten av 2020-tallet fremstår 1990-tallet for et nordeuropeisk blikk i noen grad ikke bare som fantastisk, men som fantastical. En ferie fra historie, da politiske tyngdelover ble opphevet og verden kunne reorganiseres og man kunne kjempe for, mot og med globalisering. Erkjennelsen av at den liberale regelbaserte verdensordenen er på sotteseng og at noe nytt må finnes opp begynner å synke inn.
I dag strever det stadig mer perifere europeiske kontinentet med selverkjennelse og fremtidstro. Geopolitisk posisjon og kulturelle og politiske allianser ruster bort. I Norge er vi tilsynelatende fremdeles på mental og fysisk ferie fra denne nye virkeligheten, en ferie finansiert via olje, krigsprofitt og, nå snart, VM-deltagelse.
Dette til tross for at det norske selvbildet er under press, at det ikke lenger finnes noen humanitær stormaktsstatus å få kjøpt seg (fordi forretningsmodellen er kollapset), og at sentrale demokratiske spillere og forfatningsmessige institusjoner er i trøbbel med loven og folket.
2026 er altså et godt tidspunkt for å ta opp igjen noen gamle diskusjoner om staten, etnisitet, kultur, medborgerskap og nasjonalisme. De tre bøkene av Hylland Eriksen som gjorde størst inntrykk da, og som jeg plukket opp igjen for THE Dialogue var «Kulturterrorismen: et oppgjør med tanken om kulturell renhet», «Etnisitet og nasjonalisme» og «Små steder – store spørsmål» – alle fra 1993.
Kulturterrorismen om igjen?
I «Kulturterrorismen» reflekterte Hylland Eriksen over debatter om kulturell renhet og identitetspolitikk og hvordan staten essensialiserer identitet og låser mennesker inn i kategorier. Selv om Norge i 2026 er annerledes enn på begynnelsen av 1990-tallet – og 22. juli har endret både samfunnet og hva slags boktitler som er gangbare – er disse temaene mer aktuelle enn noen gang.
Dette gjør at borgere – med eller uten utenlandsfødte foreldre eller ektefelle – kan skyves inn i en liminal tilstand som evig fremmede.
Tidligere i vår deltok jeg på et NUPI-arrangement om 1990-talls-ideen Human security, som handler om å flytte fokuset fra nasjonale sikkerhetsinteresser til menneskers. Begrepet omfatter beskyttelse mot alvorlige trusler mot liv, livsgrunnlag og verdighet og har sosial samhørighet, forstått som graden av tilknytning, solidaritet, tilhørighet, tillit og inkludering, som grunnbjelke. Arrangementet var interessant, men preget av majoritetsbefolkningens perspektiv på sosial samhørighet. Fra salen ble det plutselig stilt et kritisk spørsmål om praksis rundt sikkerhetsklareringer og om de ikke fungerer som en ulikhetsmaskin.
Dette spørsmålet har jeg tenkt mye på. En sikkerhetsklarering er et styringsverktøy for å hindre skade. Men for at klareringssystemet ikke skal skape skade, må det være rettferdig, forutsigbart og ikke-diskriminerende. Strenge praksiser kan gjøre det vanskelig å fylle stillinger, og opplevelser av urettferdighet kan svekke tillit, motivasjon og rekruttering. Her oppstår et paradoks, nemlig at den norske beredskapsmodellen sier at alle skal inkluderes i kriser – og at fellesskap skaper handlekraft.
Samtidig bygger vi vår nasjonale sikkerhet på nye former for essensialisering der mennesker låses inn i kategorier eller stenges ute fra dem. Gjennom bakgrunnssjekker, generaliserte forestillinger om transnasjonale liv og standarder for ‘høyrisikotilknytning’ blir klareringssystemet et filtreringsapparat for fellesskapet. Dette gjør at borgere – med eller uten utenlandsfødte foreldre eller ektefelle – kan skyves inn i en liminal tilstand som evig fremmede. Risiko blir kulturelt definert samtidig som lojalitet må bevises individuelt. For mye av dette svekker det samholdet man ønsker å styrke.
Etnisitet og nasjonalisme 2.0
I denne boken skriver Hylland Eriksen om etnisitet og nasjonalisme som dynamiske, sosialt konstruerte og kontekstavhengige fenomener heller enn faste, iboende egenskaper ved grupper. Identiteter brukes til å gi mening, men skaper også maktstrukturer og skiller i moderne samfunn. Man kunne tenke seg at disse observasjonene ikke er like relevante i Norge anno 2026 – men boken har fremdeles ting å si oss.
Et aktuelt eksempel er det tabloide comebacket til begrepet «etnisk norsk» blant annet i Nettavisens oppslag om at de såkalte etnisk norske er i mindretall innen 2065. Det er kategorien «personer født i Norge med to norskfødte foreldre og fire norskfødte besteforeldre» det går dårlig med, ifølge oppslaget. Det nyttige med dette spesifikke eksempelet er at det omfatter så mange av oss– Uniforums lesere inviteres selv til å gjøre et overslag over egen familie.
Sikkerhet basert på forestillinger om kulturell renhet skaper ikke sikkerhet, men sårbarhet
«Etnisitet og nasjonalisme» belyser hvordan identitetskategorier beveger seg, fester seg og hva slike kategorier gjør med mennesker og menneskeverd. For majoriteten som ikke tror at innvandringsstopp, deportasjon og tvangsinternering noen gang vil kunne ramme dem, er dette en påminnelse: historien forteller oss at vi må følge med når små juridiske og byråkratiske justeringer medfører at mennesker mister rettigheter og blir «ulovlige» eller defineres som mindre verdt.
Problemet er både at etnisitet, innenfor rammen av norsk statsborgerskap, blir gjort til en sentral politisk markør og at «etniske nordmenn» løftes frem som en prioritert gruppe – løsrevet fra andre tilhørigheter. Sikkerhet basert på forestillinger om kulturell renhet skaper ikke sikkerhet, men sårbarhet. Ord skaper vår felles virkelighet – men vi er i ferd med å få et språklig økosystem basert på premisset om en ikke-felles fremtid.
(Fremdeles) Små steder, men større spørsmål
Til sist, det som for mange tidligere antropologistudenter – uansett senere disiplinær orientering – forblir metodeboken fremfor noe: «Små Steder – Store spørsmål». Via disse sidene lærte vi om å studere det lokale – som også kunne være vårt eget hjemsted, kultur og skikker – for å forstå det globale.
Å ha noe å skjule – og å kunne skjule det for algoritmene – er suspekt i seg selv.
I 2026 lever vi i deglobaliseringens tidsalder – hvor digitalisering ikke bidrar til å fjerne grenser, bedre kommunikasjon og mer samhandling, men til det motsatte: å stenge grenser, bygge murer, begrense internett og hindre mobilitet – for noen. Ideen om at «Du kan forlate et sted, men stedet forlater ikke deg» har fått ny mening. Sted er noe annet nå og finnes inni oss på en annen måte. Vi og fortiden vår er kontinuerlig sporbare. Mobilitet skaper permanente risikobiografier.
Overvåkningskapitalismen bygger på utbytting av våre digitale kropper, og vi produserer verdi mens vi sover, spiser, har mensen og beveger oss i nærheten av andre menneskelige datapunkter. Å ha noe å skjule – og å kunne skjule det for algoritmene –er suspekt i seg selv. Det lokale og det globale er flettet sammen rundt oss, i oss, foran oss – men på måter som raskt endrer seg, og som vi ikke har rukket å forstå. Det kan føles nyttig og kanskje litt trøstende å holde i de slitte blå permene når vi tenker på de overveldende store spørsmålene om hva fremtiden vil bringe.
Hva har vi til felles nå da?
Jeg tror svaret på utfordringen fra SAI og konklusjonen på monolog-dialogen med fortiden blir som følger: Det vi har felles nå – og hva forfedresamtaler kan hjelpe oss med å forstå om fremtiden – er at det som binder oss sammen i dag og i morgen, ikke er nasjonal sikkerhet eller grader av homogenitet, men sårbarhet, gjensidig avhengighet og delt ansvar.
Takk for følget. Vi får snakke mer senere.
Logg inn for å kommentere