DEBATT: Er kinesiske myndigheter vitenskapens venn, Stenseth?

Etter først å ha slått fast at han i lang tid har observert Kina fra grasrot til ledelse, velger Nils Chr. Stenseth, en av Norges fremste naturvitere, å fremme sin støtte til kinesiske myndigheter for at de lytter til fremragende forskere. Dette står å lese i et innlegg han skrev sammen med Erik Solheim, publisert av VG. I et annet innlegg i Aftenposten utbasunerer Stenseth at Kinas håndtering av pandemien ikke er kritikkverdig. Forskerens kritiske blikk er dypt savnet.

Myndighetene møter forskning med sensur

Vitenskapens grunnleggende premiss, søken etter ny viten i overensstemmelse med vitenskapelig etikk, kan ikke vike for politisk motivert regulering. Videre er sensur og vitenskap som natt og dag, de er uforenlige. Dette er prinsipper jeg vil påstå er av avgjørende betydning for alle forskere, selvfølgelig også de som har kinesisk bakgrunn. Dessverre virker myndighetene i Kina å være av en ganske annen mening.

Kinesiske myndigheter gjør mer enn å sensurere egne innbyggere, innen vitenskap sensureres også informasjon utenfra: Kinesiske myndigheter krever at forlag skal gå med på  sensur av publikasjoner før abonnementsavtaler tegnes, og dette har SpringerNature-konsernet utrolig nok gått med på. Et annet eksempel er kravet om at videokonferanse-leverandøren Zoom må la kinesiske myndigheter anledning til å stenge ute brukere som befinner seg i Kina fra møter der innholdet kan stride mot diktaturets røde linjer.

For å bli et samfunn som lever i pakt med vitenskap må Kina slutte praksisen med statskontrollert informasjonskontroll. I Kina er Wikipedia blokkert, på alle språk. Kinesiske myndigheter må begynne å akseptere, ikke straffe, meningsmangfold. Ytringsfrihet og fri tilgang til informasjon støtter opp under såvel engasjement fra borgere som vil påvirke samfunnsutviklingen, som vitenskapsmenn og -kvinner som vil utfordre etablerte sannheter.

Vitenskap får motbør

It has been described as "fraught with pseudoscience", and the majority of its treatments as having no logical mechanism of action.
Dette er innledningen av artikkelen om tradisjonell kinesisk medisin (TCM) på Kina-blokkerte Wikipedia, basert på en lederartikkel i Nature. Flere dyrearter kan være truet på grunn av jakt motivert av etterspørsel fra TCM, blant annet skjelldyr. Skjelldyret er også en av artene som er mistenkt for å være mellomleddet mellom flaggermus og mennesker for SARS-Cov-2-viruset. Dermed kan TCM ha spilt en rolle i pandemien, enten gjennom jegere som er under smittepress under fangst, eller i forbindelse med den påfølgende omsetningen på markeder.

I 2002/03 herjet SARS-epidemien i deler av Øst-Asia. En studie av kinesiske forskere publisert i Science i 2003 konkluderte med at “Our findings suggest that the markets provide a venue for the animal SCoV-like viruses to amplify and to be transmitted to new hosts, including humans, and this is critically important from the point of view of public health”. 17 år hadde gått da pandemien brøt ut, uten at kinesiske myndigheter hadde stengt disse markedene.

Kinesiske myndigheter har utvilsomt fått stadig større innflytelse i FN-organer. Et utslag av dette var Verdens helseorganisasjons (WHO) innlemmelse av TCM-terapier i sine retningslinjer for klassifisering av sykdom i 2019. Prinsippet om at evidensbasert kunnskap skal ligge til grunn synes å være på vikende front når det kommer i konflikt med interessene til kinesiske myndigheter. Av denne grunnen møtte avgjørelsen i WHO sterk kritikk i både Nature og Scientific American.

Det er vanskelig å forstå at økologen og zoologen Stenseth i VG-artikkelen uten forbehold og begrensning fremsetter en påstand om at myndighetene i Kina lytter til forskerne.

Stenseths “kritikk”

VG-innlegget er ikke det første forfattet av Stenseth der hans kritiske blikk har veket for et tilsynelatende ønske om ros av kinesiske myndigheters håndtering av pandemien. I mai skrev Stenseth en artikkel i Aftenposten der han roser Kinas pandemihåndtering, men tar avstand fra én sak: behandlingen av legen Li Wenliang. Men her gjør Stenseth ikke annet enn å følge narrativet fra sentralmakten i Kina: Allerede tidlig i februar kom kinesisk høyesterett med en uttalelse om at åtte varslere i Wuhan, deriblant Li, ikke skulle vært straffet. Ved å legge skylden på lokale myndigheter, som i sin tur er motivert av forholdet til Beijing og det statlige byråkratiet snarere enn omtanke for lokalbefolkningen, kunne sentralmakten distansere seg fra utbruddet med et absolutt minimum av systemkritikk.

Om Stenseth ønsker å gjøre alvor av en intensjon om å kritisere kinesiske myndigheter, så må han også ta et kraftig oppgjør med myndighetenes behandling av aktivister som engasjerte seg for å fortelle Wuhans historie: 28. desember ble aktivisten Zhang Zhan dømt til fire års fengsel for å ha rapportert fra utbruddet i Wuhan. Zhang hadde i følge Amnesty vært utsatt for tortur gjennom flere måneder i forkant av rettssaken. Flere andre aktivister som rapporterte fra Wuhan har blitt anholdt av kinesiske myndigheter. En av dem var Chen Qiushi, som forsvant samme dag som Li Wenliang døde. Det har senere kommet fram at Chen holdes isolert under “statlig veiledning”.

Et av mange forskningsfelt som Stenseth har vært en betydelig bidragsyter til, er hvordan industriell fangst kan forstyrre populasjonsdynamikken hos marine arter. Kina har en enorm fiskeriflåte som sendes langt vekk fra hjemlige farvann med alt annet enn bærekraftig fangst som motivasjon. I sommer fisket denne flåten havet svart i området ved Galapagosøyene. Om Kina lytter til fremragende forskere slik Stenseth påstår, så har han, med sin tilknytning til det kinesiske forskningsmiljøet, forsømt sin forskergjerning. Men sannheten er nok snarere at feilen ligger i Stenseths forbeholdsløse ros av forskernes innflytelse. Eller at hans langtidsobservasjon av Kinas ledelse har vært preget av tunnelsyn.

Om Stenseth velger å balansere sin presentasjon av forholdet mellom kinesiske myndigheter og vitenskap bør oppgjøret komme i et like profilert medium som der hans rosemaling har blitt publisert, i VG og Aftenposten. Og det må omfatte kritikk langt utover den ytterst begrensede Beijing-godkjente historiefortellingen om pandemien.

Besøket fra Kina

I tre måneder i 1988 hadde Østasiatisk Institutt ved Universitet i Oslo besøk av en ledende kinesisk litteraturkritiker. Han kom til Oslo fra stillingen som foreleser ved Beishidiauniversitetet i Beijing. Senere skulle han bli en av de fremste talspersonene for menneskerettigheter i Kina, og for dette måtte han tilbringe flere år i kinesiske straffeanstalter på nittitallet. I sitt niende år som samvittighetsfange etter på nytt å ha blitt fengslet i 2008 døde Nobelsprisvinneren Liu Xiaobo. Han ble kremert og hans aske ble umiddelbart lagt i havet, i stil med begravelsen til Osama Bin Laden seks år tidligere.

Liu er bare en av mange akademikere som er blitt forfulgt av kinesiske myndigheter. Den regimekritiske fredsprisnominerte og prisvinnende uighuriske universitetsforeleseren Ilham Tohti ble dømt til livstidsstraff i 2014. I sommer ble jusprofessor Benny Tai Yiu-ting sagt opp fra sin stilling ved University of Hong Kong. Tai har i en årrekke fungert som strateg for byens demokratibevegelse.

Stenseth kan gjøre Universitetet i Oslo, Lius minne, vitenskap i Kina og seg selv en stor tjeneste ved å ta et oppgjør med kinesiske myndigheters mange feiltrinn når det kommer til vitenskap. Andre lands katastrofale håndtering av pandemien kan ikke gi Kinas myndigheter et vitenskapsamnesti, det må bekymre Stenseth at Kina har verdens minst bærekraftige fiskeflåte. I sin akademiske karriere har et økologisk helhetsblikk vært definerende for Stenseths vitenskapelige arbeid. Utmerkelsen han nylig ble tildelt i Kina kan ikke være til hinder for å anvende det samme helhetsblikket på vitenskapens kår og utfordringer i det store landet i øst.