DEBATT: Nils Chr. Stenseth: – Jeg står selvfølgelig ved det jeg har sagt og skrevet

Som aktiv forsker med stor internasjonal synlighet, treffer jeg mange folk på ulike nivåer i sin karriere. Jeg snakker fag med dem, og jeg snakker politikk og kultur med dem – og i slike samtaler lærer vi om hverandres politiske og sosiale system. Det svarer professor Nils Chr. Stenseth på Kina-kritikken fra styremedlem Arne Melsom i Hongkongkomiteen.

En mann med skjegg og briller står  i et inngangsparti

IKKE-KONFRONTERENDE: Jeg har alltid valgt en ikke-konfronterende dialog med kinesiske kollegaer – nettopp slik jeg gjør vis-à-vis kollegaer fra andre land, skriver professor Nils Chr. Stenseth i dette innlegget. 

Foto: Ola Gamst Sæther

Arne Melsom kommenterer i Uniforum 5. januar blant annet mitt samarbeid med kinesiske forskere. Han mener at jeg burde være mer kritisk til kinesisk politikk.

Her vil jeg bruke hans innlegg som utgangspunkt for å reflektere rundt mitt utstrakte internasjonale forskningssamarbeid – ikke bare med Kina, men mye videre, og hvordan dette har betydning langt ut over forskning. Et grunnleggende prinsipp i mitt internasjonale arbeid er at jeg, foruten å ha faglige fordeler av samarbeidet, kan gi noe tilbake til de jeg besøker og jobber sammen med, og at de kan ha faglig nytte av min deltakelse i deres arbeid. 

Aller først: jeg står selvfølgelig ved det jeg har sagt og skrevet i de sakene Arne Melsom viser til.

  • Melsom trekker fram at jeg framhever at kinesiske myndigheter lytter til sine mange fremragende forskere. Ja, de gjør det. La meg gi noen eksempler:
  • Professor Chunli Bai blir, i egenskap av å være president i Det kinesiske vitenskapsakademiet, regelmessig innkalt til ministre for å diskutere problemstillinger som bl.a. må ta inn over seg rådende vitenskapelig kunnskap. Preses i Det Norske Videnskaps-Akademi blir ikke på tilsvarende måte innkalt til våre ministre for samtaler. Professor Bai er for øvrig en framragende vitenskapsmann – han er bl.a. medlem av Royal Society i London og National Academy of Sciences i Washington – to meget prestisjetunge akademier. Professor Bai var i sin tid også medlem av komiteen, nedsatt av Det Norske Videnskaps-Akademi, som velger ut Kavli-prisvinnere innen nanovitenskap.
  • Jeg ble kjent med Professor Chen Zhu da vi begge ble valgt inn i det franske vitenskapsakademiet. Professor Zhu er en framragende forsker som er valgt inn i flere prestisjetunge akademier i tillegg til det franske – bl.a. Royal Society i London og National Academy of Sciences i Washington. Professor Zhu har vært helseminister i Kina samt visepresident i Folkekongressen. Han brukte klart sin faglige innsikt i sitt virke som minister og visepresident. Også i professor Zhus periode som minister hadde jeg et par private middager med ham (under perioden med et kaldt forhold mellom Kina og Norge): vi hadde åpne samtaler, ikke minst om hvordan forholdet mellom Norge og Kina kunne normaliseres. Etter et av disse møtene sendte han meg en e-post der han takket for en interessant samtale og la til: «let us work for a better relationship between our two countries». Dette er vitenskapelig diplomati – der forskere har åpne dører, mens ordinære diplomater møter stengte dører.
  • En annen av mine nære kinesiske kollegaer og venner, Professor Gao Fu (også kjent under navnet George Fu Gao) er direktør for CDC China (det kinesiske folkehelseinstituttet) samtidig som han er faglig meget aktiv. Professor Gao er også medlem av National Academy of Sciences i Washington. Han bruker klart sin solide faglige kompetanse i sin rådgiving til politiske ledere.

Dette er alle toppforskere som har stor politisk innflytelse i Kina. Kinesiske myndigheter lytter til sine mange fremragende forskere.

  1. En liten kuriositet: Etter jordskjelvet i Sichuan-provinsen ble jeg intervjuet av det internasjonale tidsskriftet Science. Jeg sa, på grunnlag av mye egen forskning på pesten i Sentral-Asia, men med et lite glimt i øyet, at kineserne burde følge tett med på hva som skjedde med eventuelle pest-utbrudd i regionen. Og det gjorde de, med referanse til meg: da jeg første gang besøkte deres folkehelseinstitutt, fikk jeg en modell av det rullende, og meget imponerende, laboratoriet de brukte. De lyttet åpenbart til meg – og sikkert til sine mange egne dyktige forskere.
  2. Kun én gang er jeg i Kina blitt hindret i å forfølge faglige spørsmål knyttet opp mot min og mine kollegaers forskning. Dette gjaldt muligheten for å studere lik av personer som var dødd av pesten på slutten av det nittende århundre: vi ville analysere genetikken til pestbakteriene disse folkene hadde dødd av. Det ble, slik jeg forstår det, gitt klarsignal fra myndighetene, men den dagen prøvene skulle tas, nektet slektningene til de som var dødd av pesten, via de lokale myndighetene. Det respekterte vi fullt ut.
  3. Deler av mitt forskningssamarbeid med kinesiske forskere er knyttet til ulike former for forurensning – der konklusjonene er at kinesiske myndigheter må gjøre enda mer for å stoppe de negative effektene av forurensing. Ett av disse arbeidene (publisert i det internasjonale fagtidsskriftet Nature) ble, etter hva jeg forstår, diskutert i et plenumsmøte i Folkekongressen. Kinesiske myndigheter bryr seg om foreliggende forskningsresultater.
  4. Jeg kjenner ikke til andre naturvitenskaplige forskere som er blitt hindret i å forfølge sine vitenskapelige spørsmål. Jeg er dog klar over at dette ikke nødvendigvis er tilfelle for andre fagområder, men her har jeg ikke førstehåndskunnskap, slik at jeg føler det uriktig å ha sterke meninger her.
  5. Jeg har alltid valgt en ikke-konfronterende dialog med kinesiske kollegaer – nettopp slik jeg gjør vis-à-vis kollegaer fra andre land. Det er vanskelig å komme utenifra og forfekte sterke meninger om hvordan innenlandske forhold skal løses og håndteres. Jeg snakker dog alltid åpent om forskjeller og likheter mellom de ulike land. I noen land, bl.a. Kina, nyter jeg stor respekt (bl.a. på grunn av at jeg har blitt tildelt flere prestisjemessige priser i Kina samt at jeg har vært Preses i Det Norske Videnskaps-Akademi) og blir, slik jeg oppfatter det, lyttet til både blant personer høyt oppe i systemet og forskere som jobber «på gølvet».
  6. I Kina (og andre land) hjelper jeg unge forskertalenter å bli hørt av kollegaer høyere oppe i systemet: dermed bidrar jeg til at også «alminnelige» forskere (og ikke bare toppskiktet jeg refererte til ovenfor) blir hørt av kinesiske myndigheter.

Andre forhold Melsom tar opp i sitt innlegg, er utenfor mitt kompetanseområde, og vanskelig for meg å kommentere. Og om jeg skulle gjøre det, hadde det tatt meg svært mye tid å sette meg inn i de enkelte sakene (jeg har som prinsipp alltid å gå til grunnkildene før jeg uttaler meg). I stedet velger jeg å gi noen generelle kommentarer rundt mitt internasjonale forskersamarbeid.

  • Som en integrert del av mitt forskerarbeid, deriblant i Kina, Iran, Kazakhstan, Etiopia og Tanzania , samt i det tidligere Øst-Europa og Russland, legger jeg stor vekt på å hjelpe unge talenter fram, bl.a. ved å skrive støttebrev, og å introdusere dem til sentrale personer i deres eget land og i andre land (bl.a. hjelper jeg kinesiske talenter å få mulighet til å studere ved noen av de beste universiteter i verden, ikke minst i England og USA).
  • Jeg bruker mye tid på å hjelpe, i en rekke land, forskere som jeg opplever har store potensialer (først og fremst unge forskere, men også mer etablerte). Jeg betrakter imidlertid ikke det at jeg jobber sammen med folk fra land Norge har ulike reservasjoner i forhold til, som en støtte til det aktuelle regime – jeg gjør dette som forskerkollega. Jeg er derfor også motstander av faglige boikotter.
  • Jeg har et langt forsker-samarbeid med Etiopia (et annet land der min forskning er vel ansett) – både under kommunistregimet og etter. Jeg får ros av mine etiopiske kollegaer for å være trofast til landet, ikke minst under den meget vanskelige perioden etter kommunismens fall i landet. For meg har dette vedvarende engasjementet i landet vært helt naturlig, fordi jeg er der (og tilsvarende i andre land) av faglige grunner, og ikke for å markere politiske standpunkt.
  • Jeg var imot boikotten av Sør-Afrika i apartheidperioden. Og jeg fortsatte etter apartheid-perioden å være kritisk til at svarte afrikanske forskere ikke ble framhevet like mye som de hvite. Da jeg som president i Verdens pattedyrkongress holdt åpningstale på kongressen som for endel år siden ble arrangert i Sør-Afrika, sa jeg bl.a. «I’m happy to see several African plenary speakers at this congress, though I would have liked to see many more black African speakers at this congress». Noen like dette veldig godt, andre mindre godt, for å si det mildt.
  • Jeg har utstrakt samarbeid med forskere i USA. Jeg ser imidlertid ikke dette som noen støtte for den amerikanske politikken – hverken den i deres eget land eller internasjonalt. Dette er et standpunkt som er gjennomgående for de mange land jeg har samarbeid med.
  • La meg legge til en historie fra et besøk i Hviterussland på 1990-tallet. Jeg representerte Norge på et møte i et UNESCO-basert forskningsprosjekt. Myndighetene i Hviterussland hadde – demonstrativt – lagt dette møtet til den ortodokse julefeiringen. Jeg insisterte – i sympati med mine forskningsverter – å gå til kirken på jule-seremonien. Etter mye om og men, fikk vi alle lov til å gå i kirken – til stor glede for mine lokale verter. (Besøket ble en stor opplevelse for meg: på grunn av mitt hvite skjegg trodde folk i kirken at jeg var en høy geistlig person!). På tilsvarende måte ønsker jeg ofte å gå til templer i Kina – og fra tid til annen få møte sentrale religiøse ledere, noe jeg alltid har fått lov til. For meg blir dette ofte meget stimulerende interaksjoner.

Til slutt: jeg er først og fremst forsker med basis innen grunnleggende naturvitenskap. Og jeg er ivrig etter å anvende den til enhver tid beste foreliggende forskning. Som aktiv forsker med stor internasjonal synlighet, treffer jeg mange folk på ulike nivåer i sin karriere. Jeg snakker fag med dem, og jeg snakker politikk og kultur med dem – og i slike samtaler lærer vi om hverandres politiske og sosiale system.

Dette er vitenskapelig diplomati i praksis.

 
 
 
Emneord: Kina, Akademisk frihet, Menneskerrettar Av Nils Chr. Stenseth, professor ved Universitetet i Oslo
Publisert 13. jan. 2021 13:00 - Sist endra 14. jan. 2021 17:50
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere