Språk er viktig, ikke minst norsk og engelsk!

K R O N I K K

Jeg vil begynne med å takke Arnved Nedkvitne, Nils Chr. Stenseth, Sanne Boessenkool, Bastiaan Star and James H. Barrett for den interessante diskusjonen vi har kunnet følge i Uniforum. Den viser uenighet på mange områder: om humaniora og realfag, om hva som kan regnes som ny oppdagelse, om popularisering, om utenlandske forskere innenfor alle fagfelt, om sentre for fremragende forskning og ikke minst om ansvaret for språklig kompetanse. Dette siste er mitt formål med denne kronikken.

Diskusjonen har dreid seg om eksport av hvalrosstann og tørrfisk fra vikingtiden og framover, fagområder som vi andre har liten greie på. Boessenkool, Star og Barrett (hvorav de to første hører til på senteret CEES på UiO) har brukt spennende, moderne biologiske metoder (bestemming av gammel DNA) for artsbestemming, og kommet fram til resultater som de omtaler for eksempel slik i artikkelen om hvalrosstann de referer til: ”In fact, our data suggest that the Greenland trade of this commodity may have held a near monopoly in western Europe.” Nedkvitne skriver på sin side at dette har vært kjent kunnskap i mange år: ”det har vært konsensus blant skandinaviske forskere i snart hundre år om at grønlandsk elfenbein dominerte det nordeuropeiske markedet fra 1000-tallet til 1200-tallet.”  Det kan dermed se ut som at forskerne ved CEES kunne hatt nytte av kjennskap til den norskspråklige forskningslitteraturen.

UiO har faktisk eksplisitte språklige retningslinjer om språk

Den store diskusjonen i Norge går mest ut på at norsk språk taper terreng, ikke minst som forskningsspråk, fordi nordmenn publiserer på engelsk. Det bekymrer dem som er interessert eller glad i det norske språket (se f.eks. en artikkel fra 24. oktober i Forskerforum om Språkrådets bekymring). Diskusjonen i Uniforum viser at også andre fag kan tape på at norsk ikke ansees som forskningsspråk, og at tidligere forskning kan bli ukjent. Dette er altså store og viktige spørsmål for Norge og ikke minst for vitenskapen.  UiO har faktisk eksplisitte språklige retningslinjer om språk: «UiO skal fremme parallellspråklighet. Dette betyr at norsk ivaretas som hovedspråk samtidig som det tilrettelegges for språklig mangfold, hvor engelsk er det primære fremmedspråket».

Den kanskje aller viktigste oppgaven man har som fagfelle for tidsskrifter og som veileder er å gjøre oppmerksom på når et forskningspoeng allerede har vært gjort av andre forskere tidligere. Av samme grunn er det så viktig å sitere med gode referanser, så kunnskapen kan bringes videre til stadig nye generasjoner av forskere. Det kloke utsagnet som Isaac Newton gjorde kjent, sier alt: «Hvis jeg har sett lenger, er det fordi jeg har stått på skuldrene til kjemper.» Da må man sikre at tidligere forskning faktisk gjøres kjent.

Som medlem av et senter for fremragende forskning, Senter for flerspråklighet (MultiLing), og et nokså internasjonalt institutt og fakultet har jeg ingen problemer med å se nytten av at utenlandske forskere kommer til norske universiteter. Når de er interessert i spesifikt norske forhold, for eksempel aspekter ved norsk språk eller det norske samfunnet, gir det en ekstra dimensjon for oss andre. Ofte er det flinke folk, som gjerne kan andre ting enn oss, men de har kanskje også et perspektiv som kan få oss til å se med nye øyne på kjente, eller hittil ukjente, fenomener. Samtidig har de oftest ikke den samme kunnskapen som oss om nettopp vårt samfunn, vårt språk og vår forskning. Da påhviler det oss kolleger å fortelle om forholdene og forskningen ut fra den kunnskapen vi selv har, på samme måte som forskerne selvfølgelig også har et eget ansvar for å være oppdatert. Det er forbausende dersom det ikke har vært noe felles forum for kunnskapsutveksling mellom forskerne ved CEES og ved Historisk institutt. (Dette sier ikke artiklene i Uniforum noe om.)

Det er fantastisk at det finnes et felles språk som vi kan publisere på så folk kan forstå oss overalt i verden

Når det gjelder engelsk språk, mener jeg det må det ansees som en gave til forskningen på verdensbasis. Det er fantastisk at det finnes et felles språk som vi kan publisere på så folk kan forstå oss overalt i verden, og ikke minst, at vi kan forstå dem.

Samtidig må det ansees som nesten et svik mot det samfunnet som bekoster forskningen, når forskere utelukkende publiserer på et annet språk. Artikkelen i Forskerforum refererer at kun én prosent av artiklene i medisin og helsefag var på norsk i 2011-2017, og kun fem prosent i realfag og teknologi. I mange fag er det riktignok få eksperter i Norge, og det ville være fullstendig feil å publisere nye forskningsresultater bare mot disse få, fordi man absolutt måtte publisere på norsk. Men det er ofte sånn at når man publiserer på norsk, og vet at man retter seg mot et noe annet publikum enn det internasjonale, så populariserer og forenkler man litt, slik at nettopp flere kan ta del i forskningsresultatene. Litt avhengig av faget vil det norske publikummet være en utvidet faglig lesergruppe eller en andel av det norske folk. Såpass skylder man å gi tilbake, mener jeg.

Norsk terminologi er forøvrig noe som best vokser fram av aktiv språkbruk

I mange fag er det forøvrig en fordel å publisere på norsk for et norsk publikum, fordi det er så mye man ikke trenger å si eksplisitt. I språkvitenskapelige artikler behøver man ikke forklare i detalj hva eksemplene skal bety, eller hvilke grammatiske trekk ordene uttrykker, og man trenger ikke oversette eksemplene.  I samfunnsvitenskap kan jeg tenke meg at det er mange sider ved det norske samfunnet, lovgivning og annet, som man ikke trenger å forklare på samme måte som til et utenlandsk publikum. Så på mange måter er det gøy å skrive for et hjemmepublikum selv om man skriver på engelsk vel så ofte. Noe annet som er tilfredsstillende med å skrive på norsk, er at man behersker språket. Det forutsetter selvfølgelig at man har terminologien inne. Norsk terminologi er forøvrig noe som best vokser fram av aktiv språkbruk, slik at også av den grunn må vi skrive fagspråklige artikler på norsk. Vi ønsker vel ikke at skoleverket skal gå over til å bruke engelsk som hovedspråk? Det er et skrekkscenario, men vi treffer av og til norske fagfolk som sier de ikke klarer å snakke om faget sitt på norsk.

Som lingvist publiserer jeg stort sett forskningen min internasjonalt, og på engelsk. Det er på alle måter givende, og gir en vid horisont til spørsmålene jeg er interessert i, og et stort forskningsfellesskap i verden. Dette gjelder selv om mitt forskningsfelt stort sett er norsk språk (og språkteknologi). Men jeg publiserer også på norsk, av alle de grunnene som er nevnt over. Derfor har jeg redigert flere bøker på norsk, og som redaktør av Norsk Lingvistisk Tidsskrift tillater jeg helst bare artikler på engelsk dersom forfatterne ikke kan norsk (eller et annet skandinavisk språk). Og det jeg ser, er at de norske artiklene nettopp har et videre publikum enn de ville hatt om de var skrevet på en annen måte på et annet språk for et smalt publikum av toppeksperter.

Derfor inngår vi i et språklig fellesskap

En annen ting er at norsk ikke er et språklig enebarn. Det har nærstående søsken i Sverige, Danmark og Finland, og noen litt eldre søsken på Island og Færøyene. Derfor inngår vi i et språklig fellesskap, og kan lese hverandres språk. Norsk når derfor potensielt ut til mange flere enn bare oss i Norge.

Dette er mine råd til norske og utenlandske kolleger i Norge:

• skriv på engelsk til ekspertkolleger internasjonalt
• skriv på norsk til kolleger i Norge og Norden
• skriv på norsk til et bredere publikum i Norge
• er du norsk og har utenlandske kolleger, så innvi dem i norsk forskning og oppmuntre læring av norsk språk (snakk norsk med dem!)
• er du utenlandsk, så gjør ditt for å sette deg inn i tidligere norsk forskning og lær deg norsk (krev at kollegene dine snakker norsk med deg!)
• arrangér fora for kunnskapsutveksling mellom fag der det er naturlig – også mellom der det kan være (fag)kulturelle barrierer
• arrangér gjerne nordiske seminarer der man kan snakke et skandinavisk språk

Tidligere innlegg i debatten  i Uniforum:

• Les Nedkvitnes siste svar:Nedkvitne svarer Sanne Boessenkool og Baastian Star

• Les  Stenseths siste svar: Nils Chr. Stenseth: - Kritikken er oppkonstruert

• Les innlegget til Arnved Nedkvitne: - Jeg håper bare at kvaliteten er høyere enn på deres historiske forskning

• Les innlegget til Nils Chr. Stenseth: Internasjonalisering er viktig for norsk akademia

• Les innlegget til Boessenkool, Star og Barrett: A response to Arnved Nedkvitne

• Les innlegget til Arnved Nedkvitne: Norsk kvalitet i et EU-organisert forskningsmiljø