Storm i vannglass?

Jeg leser i Uniforum at den valgte prorektor trekker seg fra vervet. Dette er i utgangspunktet ikke noe jeg interesserer meg for. Det kan være storm i vannglass?

K. Gundersen, styremedlem hevder:

– Prorektorvervet blir ofte eit sidespor og ei slags ventestilling.  Det viser også  tidlegare erfaringar.  Eg ser det som eit systemproblem at prorektor av den grunn ofte føler seg litt utanfor.

– Kva sa du på styremøtet om denne saka?

– Eg sa at eg slutta meg til forslaget om å sjå bort frå valreglementet i denne saka for å unngå eit nytt rektorval. Det ville vera som å skyta sporv med kanoner, slår han fast.

Så vidt jeg forstår av de ulike innleggene i Uniforum, er realiteten at valgstyret overfor styret valgte å benytte sin fortolkning av Ruth V. Fjelds begrunnelse, og ikke hennes egen som hun hevder ikke er sammenfallende med valgstyrets framstilling. Kan det være slik at diskusjonen om hvem som har den korrekte begrunnelsen for prorektors fratredelse, valgstyret eller prorektor, faktisk antyder noe om ledelse, samarbeid og kultur ved UiO?

Styret valgte å forholde seg til valgstyrets fortolkning.

I. Kreutzer, eksternt styremedlem sier:

– som kjent har styret inga rolle i tilsetjinga  av prorektor, som på vanleg måte blei vald av studentar og tilsette ved universitetet etter ein ordinær prosess. Når prorektor no har valt å trekkja seg, så er det noko  styret berre skal ta til etterretning. Det spørsmålet me har tatt stilling til,  er spørsmålet om suksesjon (etterfylgjing red. merknad). Den løysinga styret fall ned på, i samsvar med innstillinga frå valstyret, er å konstituera viserektor i stillinga ut valperioden.

Ruth V. Fjeld er klar på:

 – Jeg har presisert meget klart at jeg ikke går av personlige grunner, men av faglige og arbeidsmessige grunner, både i direkte samtale med rektor og i e-poster. At ordet personlig er føyd til overveielse, er neppe tilfeldig, og vrir min begrunnelse i en feilaktig retning.

Rektoratet og valgstyret vurderte altså avgående prorektors begrunnelse som så farlig i forhold til mulig nyvalg, at den må pyntes på. De kunne valgt å presentere fakta åpent og ærlig og ta sjansen på at konklusjonen kunne blitt nyvalg. Isteden velger de å ofre fakta på hensiktsmessighetens alter. Er dette representativt for styring og samarbeid i ledelsen av UiO, og ikke et uheldig feiltrinn? Hittil framvises ingen tegn på erkjennelse. Snarere blir prosessen forsøkt rettferdiggjort samt antydninger om at Ruth V. Fjeld ikke strakk til og at prorektorfunksjonen er en systemfeil. Kun studenter stiller offentlig spørsmålstegn ved prosessen.

Dette er interessant. Dersom det som har skjedd, ikke kan forklares utfra at saken var så ubetydelig at det var greit å benytte en hensiktsmessig behandling og fravike reglementet, da er den så ubehagelig for ledelsen at den må pyntes på i forsøk på å dysse den ned?

Jeg har lyst til å fabulere litt rundt to ulike forklaringsmodeller for de underlige krumspringene som ledelsen har foretatt.

1) Til tross for en grundig utvalgsprosedyre for å finne den beste prorektor kandidaten, viste det seg i praksis at Ruth V. Fjeld ikke hadde den kompetansen og de egenskapene som skulle til for å mestre den krevende stillingen som prorektor. Hun ble derfor suksessivt fratatt arbeidsoppgaver og skjøvet ut på sidelinjen inntil hun fant å måtte trekke seg. For å hindre et uhensiktsmessig nyvalg, fikk ledelsen styret med på å se bort fra reglementet.

Det er flere ting ved denne forklaringen som ikke henger sammen. Det ble ansatt en viserektor kort tid etter valget. Før Ruth V. Fjeld fikk vist hva hun dugde til, fikk viserektor overført ansvaret for forskning. Dette uten at Ruth V. Fjeld var inne i beslutningsprosessen. Flere eksempler følger det samme mønster. Forklaringsmodell 1) er uhyre tynn.

2) Prorektorkandidat ble utpekt av stemmetaktiske grunner; kvinne fra Det humanistiske fakultet. Rektor og kretsen rundt ham ønsket å bruke Ruth V. Fjeld som gissel. Hun skulle skyves langt ut på sidelinjen, den harde kjerne skulle ha kontroll på de viktigste oppgavene hvor hun stilltiende skulle tilbringe fire år i periferien. En samkjørt og tett gruppe kan så fortsette å lede UiO som sin personlige sandkasse. I slike situasjoner er det gjerne de administrative lederne som er de maktglade, mens den operative ledelsen er prestisjesultne. Dette symbiotiske fellesskapet snur forholdene på hodet. Administrasjonen/stab er ikke til for studentene og det vitenskapelige personell, men de sistnevnte er til for at administrasjonen skal kunne utfolde seg.

Hvorfor? Kanskje er K. Gundersen nærmere forklaringen enn han aner når han kommenterer på kostnadene for administrasjon/stab:

– Jeg mener gjennomgangen bagatelliserer den utviklingen som skjer på fakultetene. På mitt eget fakultet, matnat–fakultetet, registrerer jeg en fullstendig mangel på magemål når det kommer til å opprette nye, administrative stillinger. For eksempel planlegges det en stor kommunikasjonsavdeling, og det har vi faktisk ikke råd til, hevder Gundersen.