Etter å ha hatt gleden av å ha professor emeritus John Peter Collett som kolleger i mange år, vet jeg at hans kunnskap om universitetets historie er formidabel, og hans innsikter både gjennomtrengende og nyanserte. Jeg ble derfor overrasket over hans korte uttalelse om at Fridtjof Nansen ikke var interessert i universitetet. Som bevis viser Collett til Nansens avslag i 1918 på tilbudet om å bli rektor, og at han knapt noen gang holdt forelesninger. Disse punktene er utilstrekkelige som bevis for Colletts påstand. Med tanke på den mulige interessen for å bruke Fridtjof Nansens navn på den nye livsvitenskapsbygningen, vil det være verdt å se på noen korte detaljer om Nansens skiftende forhold til universitetet.
DEBATT: Innlegget er en debattartikkel. Meninger uttrykt i teksten står for forfatterens regning.
Det er først i løpet av de siste tiårene at Nansens engasjement for vitenskap har begynt å få allmenn aksept. Tidligere nektet mange polarhistorikere og biografer å anerkjenne Nansens betydning som forsker. Ikke overraskende anså de hans utnevnelse som professor til Det Kongelige Frederiks Universitet i april 1897 bare som en form for æreslønn fra staten.
Nansen startet sitt nye akademiske liv med lojalitet til universitetet.
Sant nok, Nansen holdt knapt forelesninger. Men den akademiske stillingen han ble kalt til inkluderte en bestemmelse som lot ham slippe obligatoriske forelesninger og eksamenskommisjoner slik at, «der levnes ham tid og anledning til at fortsætte sine videnskabelige reiser og undersøgelser». Spesielt hadde utnevnelsen som mål å gi ham frihet til å bruke flere år på å forberede de vitenskapelige resultatene fra Fram-ekspedisjonen. Stillingen var definert som zoologi, men allerede under Fram-ekspedisjonen og resten av sin karriere var hans primære interesser klart geofysiske. Han bidro til å etablere moderne dynamisk og fysisk oseanografi og var tidlig ute med å se behovet for å forstå samspillet mellom hav og atmosfære. Uansett motivasjonen bak forslaget om å utnevne Nansen til denne stillingen, startet han sitt nye akademiske liv med lojalitet til universitetet.
Litt tidligere, da han kom tilbake til Kristiania i 1896 med Fram, og da det triumferende festfølget som var på vei til det kongelige slottet stanset foran universitetets tre bygninger i Karl Johans gate, hyllet professorer og studenter ham. Som svar proklamerte Nansen: «Det er den fulde Sandhed, at jeg paa min Færd har følt mig som en Udsending og en Forpost for den videnskabelige Forskning. Naar jeg nu atter er hjemme ved Videnskabens norske Arnested, kan Ord ikke udtrykke mine Følelser.»
I de første årene som professor fokuserte Nansen først og fremst på Fram-ekspedisjonens vitenskapelige resultater og på forhandlinger om å etablere et internasjonalt byrå for koordinering av havforskning. Han ble likevel med i to universitetskomiteer. Den ene for å studere muligheten for ombygging og elektrifisering av universitetets opprinnelige aula i Domus Academica, og den andre en komité for å utarbeide planer for nye bygninger for naturhistoriske museer.
Han lærte raskt at universitetet, som politikken, var underlagt motstridende mål og prioriteringer, intriger, smålighet og egeninteresser
Professor Nansen deltok til å begynne med i sitt fakultets anliggender. Han holdt fast troen på at ekspertinnsikt skulle være avgjørende og tilstrekkelig for å ta beslutninger, men han lærte raskt at universitetet, som politikken, var underlagt motstridende mål og prioriteringer, intriger, smålighet og egeninteresser. Disse skulle til slutt gjøre Nansens forhold til universitetet surt. Han lærte raskt dette gjennom sitt engasjement i utnevnelsen av en ny professor i kjemi etter Peter Waages død tidlig i 1900.
Mange ved universitetet antok at dosent Hercules Tornøe ville bli utnevnt etter Waage. Men Nansen, geologiprofessor W. C. Brøgger og botanikkprofessor Nordal Wille forsto at i en så sentral vitenskap som kjemi trengte universitetet og nasjonen en internasjonal førsteklasses professor. De presset på for å vinne et knapt flertall av fakultetet til å stemme for å lyse stillingen ut i utlandet, inkludert det uvanlige steget å kunngjøre stillingen utenfor Skandinavia. Tornøe ble dypt fornærmet.
Mange utlendinger søkte. Alle sakkyndige ble enige om at Heinrich Goldschmidt ved Heidelberg universitet hadde klart overordnede meritter og potensial. Tornøe ble vurdert som kompetent av bare to av de sakkyndige. Både på universitetet og i media begynte kampanjer til fordel for Tornøe. De som var imot hevdet at dersom en norsk var funnet kvalifisert, måtte en norsk få stillingen. I kollegiet rådet usikkerhet. Det så ut til at opposisjonen i kollegiet ville nekte Goldschmidt stillingen. Mange så Nansens hånd i en dramatisk vending. Representanten for det medisinske fakultet, Nansens venn, den danske fysiologen Sofus Torup, hadde først som utlending erklært at han ikke ville stemme. Men rett før det kritiske møtet, snudde han plutselig og støttet Goldschmidt. Dette ga Goldschmidt flertall.
Nansen holdt fast, sammen med vennen Brøgger, ved troen på at universitetet og vitenskapen hadde stor betydning for å forene nasjonen samt for å fremme Norges krav om selvstendighet. Nansen tok en ledende rolle på vegne av universitetet i planleggingen av 1902-jubileet til minne om Niels Henrik Abel. En overdådig Abel-feiring, ledsaget av et stort antall fremstående utenlandske vitenskapsmenn som hedret en briljant nordmann, kunne fremme saken for norsk vitenskap hjemme og for Norge mer generelt i utlandet.
Nansen ble i økende grad imot pompøse akademiske festligheter og overdådige bygninger valgt for å imponere
For Brøgger bekreftet suksessen med Abel-arrangementet hans tro på høyprofilerte markeringer sammen med monumentale bygg for å understreke viktigheten av vitenskap og universitetet. Men Nansen ble i økende grad imot pompøse akademiske festligheter og overdådige bygninger valgt for å imponere. Det hjalp ikke at Nansen og hans kollega Torup sprengte jubileumsbudsjettet. Nansen måtte betale de betydelige regningene av egen lomme etter en langvarig mislykket tvist med kollegiet. Han begynte også å bli uenig med Brøgger om planer for hvordan universitetets krisesituasjon med hensyn til plass skulle løses. Fiendtlighetene tok virkelig til i 1904.
Nansen hadde tidligere støttet museene. I 1902 kom Nansen til forsvar for Wille og Brøgger da deres preferanse for å bygge på universitetets tomt på Tøyen ble angrepet i Morgenbladet. Nansen støttet Tøyen og argumenterte for å oppføre museer på byens arbeiderklassepregede østside fremfor langs Holmenkollens nye elektriske trikkelinje, eller på Bygdøy, som flere hadde foreslått. Innen 1904 hadde Nansen endret mening. To utviklinger ser ut til å ha bidratt til Nansens angrep. Disse viser at Nansen var ganske interessert i universitetet som en del av hans bredere bekymring over tilstanden til norsk vitenskap.
Nansen vendte seg mot museene da Wille og professor Yngvar Nielsen, bestyrer av universitetets etnografiske musuem, startet en kampanje for å få Norge til å stoppe sin tradisjon med polarekspedisjoner og i stedet finansiere en ekspedisjon til tropene. For Nansen virket det som om de bare ønsket å samle stoffer og gjenstander for samlingens skyld. Det var han sterk imot. Han mente at museer skulle samle bare med øyemed til å løse bestemte forskningsoppgaver.
Mer generelt hadde universitetet siden 1870-tallet et presserende behov for å bryte ut av rammen med de opprinnelige tre bygningene. Veksten i antall studenter og ansatte skapte behov for plass og det kunne bare skje om de evige økende kulturhistoriske og naturhistoriske samlinger kunne flyttes ut til nye bygninger. Like viktig var behovet for et nytt anatomisk institutt blant andre medisinske fakultetsfasiliteter. Brøgger hadde detaljerte planer om å flytte naturhistoriesamlingene til Tøyen og deretter resten av Mat-nat.-fakultetet.
Nansen nølte da han så at Brøgger kjempet for museene og ignorerte behovene til Det medisinske fakultet. I bunn og grunn så Brøgger de nye museene som et nødvendig første skritt mot å skape plass som da kunne forbedre forholdene for forskning og undervisning. Det hadde Nansen lite sans for, han trodde mer i umiddelbare tiltak rettet mot forskning innen felt hvor universitetet kunne oppnå internasjonal betydning. «Og det væsentlige er de levende instituter, og den levende forskning, og hvad som der frembringes.»
Det var Nansens mislykkede forsøk på å oppnå nettopp dette målet som bidro til hans videre frustrasjon og skuffelse over universitetet. I 1902 forsøkte Nansen å hente Vilhelm Bjerknes tilbake fra Stockholm til universitetet, bare for å bli stanset i kollegiet. Etter å ha lyktes endelig i 1907, erklærte Nansen at han, sammen med Bjerknes, kunne danne en del av grunnlaget for et internasjonalt betydningsfullt senter for geofysisk vitenskap ved universitet. For å oppnå dette målet ønsket Nansen å hente sin medarbeider i havforskning fra Bergen, Bjørn Helland-Hansen. Flere forsøk fra Nansens side på å opprette en professorstilling ved universitetet for Helland-Hansen mislyktes.
Han hadde ikke annet valg enn å fortsette sin forskning og undervisning og veiledning hjemme på Lysaker og for egen regning.
Nansen foreslo også å etablere et lite oseanografisk laboratorium ved universitetet som en del av et nytt institutt for geografi. Å få tak i rom ved universitetet ville gjøre det mulig for Nansen til å arbeide der. Da dette forsøket også mislyktes i 1911, kunngjorde han at han ikke hadde annet valg enn å fortsette sin forskning og undervisning og veiledning hjemme på Lysaker og for egen regning. Var Nansens fravær ved åpningen av universitetets hundreårsjubileum det året en demonstrativ protest? Sant nok var han da i Arendal, nettopp på vei hjem fra en privatfinansiert ekspedisjon, men kunne han klart å rekke jubileet om han ønsket det?
På nytt i 1918-1919 kjempet Nansen for å fokusere Norges vitenskapelige innsats på universitetet. Helland-Hansen og andre planla å etablere et geofysisk institutt ved Bergens Museum som et første skritt mot et naturvitenskapelig fakultet og deretter et universitet for Vestlandet. Nansen motsatte seg sterkt disse planene. Han mente at Norge, med sine begrensede antall fremragende forskere og begrensede forskningsmidler, måtte konsentrere ressursene på universitetet i Kristiania i stedet for å spre dem tynt utover landet. Nansen mente at å gjøre universitetet så sterkt og prominent som mulig var best for Norge. Det ble et nytt institutt i Bergen, men planene for et nytt universitet på Vestlandet gikk mye saktere.
At Nansen sa nei til å bli universitetsrektor, var ikke en enkel sak. Han gav ikke noe klart svar når han ble spurt om han kommer til å ta imot tilbudet. Han var først og fremst opptatt av å fortsette med vitenskap og tenkte på at han var for gammel til å kunne forene oppgavene til rektor med forskning. Men han begynte også å oppleve en tvang til å kaste seg inn i det voldsomme arbeidet i Europa som ventet så snart krigen endelig sluttet. Og så kom et brev fra den unge sosialøkonom Wilhelm Keilhau som var opptatt at Norge skal bidra til gjenreisningen av Europa og ønsket Nansen i en ledende stilling. Keilhau spurte rett ut om Nansen virkelig ønsket å bruke kreftene sine på å «gi gesteroller paa rektorkontoret paa Karl Johan» istedenfor å ta hånd på de store oppgavene som ventet ut i verden.
Snarere enn å ikke være interessert i universitetet, hadde Nansen kanskje vært urealistisk for interessert i institusjonen.
Bør UiO ta i bruk Nansens navn for den nye bygningen? Snarere enn å ikke være interessert i universitetet, hadde Nansen kanskje vært urealistisk for interessert i institusjonen. Hans begynte med større forventninger til universitetet enn det som var rimelig. Han mistet etter hvert troen på universitetet. Han ble frastøtt av intriger og politiske manøvrer, mangelen på evne hos mange professorer til å se utover egeninteresser til det beste for institusjonen og norsk vitenskap generelt. Han trodde det var viktigere for norsk vitenskap å satse på talentfulle individer istedenfor å satse på å etablere institusjoner. Han tilhørte en tidligere epoke da forskning var sett som viktig, som en moralsk karakterutviklende virksomhet, forskånet fra kommersielle verdier og fra jakt på berømmelse og priser. Hva ville Nansen mene om UiO i dag? Man skal reflektere over og respektere ikke bare det Nansen hadde oppnådd i vitenskap, men også de vitenskaps idealer og verdier som fikk han til å vie livet sitt til forskning. Det kan bidra i vurderingen av om hans navn skal tas i bruk på en universitetsbygning.
Robert Marc Friedman, er professor emeritus i vitenskapshistorie og tilknyttet Institutt for arkeologi, konservering og historie. Han har bl.a. skrevet en rekke artikler om norsk polarforsknings historie og holdt Nansen minneforelesning 2008 om Nansen og universitetet.
Les mer i Uniforum:
– Nansen var ikke opptatt av Universitetet i Oslo
Debatt: Livsvitenskapsbygningen bør hete Fridtjof Nansens hus
Heter det Livsvitenskapsbygget eller Livsvitenskapsbygningen?
Logg inn for å kommentere