– Rektorvalget er et symbol på et akademisk selvstyre som ikke lenger eksisterer

I gamledager var det professorene som var Universitetet i Oslo. I dag kan det argumenteres for at sentraladministrasjonen har overtatt den rollen.      

STORT OG KOMPLEKST: – Også på UiO finnes det eksempler fra nyere tid på rektorer som har gått til valg på én ting, men i stedet blitt sosialisert inn i administrasjonen og latt seg styre av denne, sier historiker og OsloMet-professor Fredrik Thue.

Det store antallet professor II og midlertidige, vitenskapelige ansatte på medisin og MN er brukt av flere som delforklaring på hvorfor rektorkandidater fra humsam ikke lenger når opp i rektorvalg.

Men svekket innflytelse over styringen av universitetet har humsam-professorene også til felles med sine professorkollegaer på medisin og MN. Professorveldets tid er forbi.

– Rektorvalg er, om ikke det siste symbolet, så et tydelig symbol på et akademisk selvstyre som ikke lenger eksisterer, sier professor og historiker Fredrik Thue på OsloMet.

Rektorvalg på UiO i 2021
* Våren 2021 skal UiOs studenter og ansatte velge rektor for de neste fire årene.
Sittende rektor Svein Stølen stiller til gjenvalg, og det er uvisst om han får konkurranse om vervet.
* Stemmene i valget vektes i tre ulike kategorier: Vitenskapelige ansatte (53 %), studenter (25%), teknisk-administrative ansatte (22%).
* Ny universitets- og høgskolelov er på vei. Blant forslagene fra utvalget som har utredet saken er ekstern styreleder ved valgt rektor og lik vekting av stemmer i rektorvalg for alle kategorier ansatte.

«viktig brudd med konservative livsanskuelser»

UiOs 200-årsjubileum i 2011 ble feiret blant annet med et nibinds-verk om universitetets historie. Sammen med kollega Kim Helsvig forfattet Thue bindet som tok for seg årene 1945–1975. Boken åpner med å slå fast at på disse tre tiårene, gikk UiO gjennom den største omveltning i universitetets historie.

De aller største endringene kom med universitetsloven av 1975. Med loven fikk representanter for alle ansattgruppene, også de tekniske, plass i et utvidet kollegium på 33 personer. Dette i kontrast til i 1945, da professorene styrte alene på alle nivåer. Mellomløsningen kom i 1955, da det ble gjort plass i kollegiet til studentene og flere kategorier vitenskapelige ansatte.

Endringene hadde presset seg fram både utenfra og innenfra. Tiden hadde rett og slett løpt fra universitetets styreform, som nå sto i strid med normer ellers i samfunnet, forteller Thue.

– Universitetets klassiske organisasjonsform var basert på at universitetet var lite og at hierarkiet var tydelig med administrasjonen som kollegiets lojale tjenere. Men utover 60-tallet ble universitetet stadig mer komplekst. Studenttallet ble firedoblet på femten år og på samme tid ble lærerstaben tredoblet, samtidig som andelen professorer sank betydelig. Større penger var i omløp og forhandlingene med myndighetene var flere. Dermed utviklet det seg også et kompetent, administrativt toppsjikt som tok mange av de reelle beslutningene. I økende grad oppfattet nok den administrative toppledelsen at det var de selv som så helheten, mens de vitenskapelige ansatte kun så delene, beskriver professoren.

I stortingsdebatten om ny universitetslov omtalte Sverre Juvik (AP) lovforslaget som «et viktig brudd med konservative livsanskuelser fra begynnelsen av det forrige århundre». På lederplass i Dagbladet ble det slått fast at «Mer enn 150 års professor-styre vil bli endelig brutt. De siste reminisenser av embetsmannsstaten vil være fjernet.». Begge deler er sitert i UiOs jubileumsverk.

Ny universitets- og høgskolelov på vei   

I disse dager er nok en ny UH-lov på vei. I februar la et utvalg ledet av advokat Helga Aune fram NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler. Innholdet ble slett ikke bare tatt godt imot fra UiO-rektor Svein Stølen. Særlig negativ var rektoren til flertallsforslaget om ekstern styreleder også ved universiteter med valgt rektor. Heller ikke flertallsforslaget om lik vekting av stemmene fra alle ansattgrupper falt i smak på UiO, og ble ikke støttet i universitetets høringsuttalelse. Det er ventet at regjeringen kan fremme lovforslag våren 2021.

Nylig uttalte teologiprofessor og tidligere rektorkandidat Trygve Wyller til Uniforum at «det burde skape ettertanke at folk som er tilsatt i fire år har samme innflytelse som folk som har vært tilsatt i 40 år». Konteksten var de mange professor II og ansatte i midlertidige vitenskapelige stillinger i mednat-fag, som bidrar til å sikre kandidater fra disse fagene seier i rektorvalg.

Flertallet i Aune-utvalget gikk imidlertid enda lengre enn dagens ordning i å frata humsam-professorene innflytelse i rektorvalg. Med begrunnelsen «en rektor er alles rektor like mye» gikk de inn for at stemmene fra alle ansattgrupper skal telle like mye. I så fall vil professorers stemme i rektorvalg ikke telle mer enn stemmen fra kommunikasjonsrådgiveren eller renholderen.

Utvalgets mindretall, blant andre UiO-professor Dag Olav Hessen, argumenterte for å opprettholde dagens vekting av stemmer. Dette fordi «Rektor representerer i vid forstand det vitenskapelige kollegiet ved institusjonen. Det bør også komme til uttrykk ved at ansatte i undervisnings- og forskerstillingers vurderinger av hvem som bør velges som øverste leder av et universitet eller en høyskole, tillegges størst vekt».

– Hvem «er» universitetet?

For Thue er den underliggende problemstillingen her, hvem som er universitetet:

– Her har oppfatningene endret seg betydelig over tid: Fra «professorene», via «alle vitenskapelige ansatte» og/eller «studenter og lærere» til «primært den sentrale administrasjonen». Alle disse svarene var i omløp i perioden vi skrev om i boken, men det er liten tvil om at det siste svaret har styrket sin posisjon betydelig siden 1975, sier professoren.

Fremdeles eksisterer alle disse tre definisjonene av universitetet side om side, framhever han.

– Hva med forslaget om ekstern styreleder ved valgt rektor – er det en naturlig fortsettelse av tidligere forhandlinger om universitetene?

– Både i 1955 og 1975 ble det avvist at universitetet skulle styres fra noe annet hold enn universitetssamfunnet selv. Men dette spørsmålet kommer tilbake nå med forslaget om ekstern styreleder. Tendensen er at privat næringsliv sees som en god modell for dynamisk utvikling og innovasjon. I tillegg har vi aktivitetene i universitetets randsone, som er et vektig argument for eksterne styrerepresentanter. Tanken er at store midler og tunge samfunnsinteresser ikke kan overlates til universitetene alene, forklarer Thue og fortsetter:

– På en måte er det et paradoks at parallelt med at universitetet vokste og fikk stadig flere og viktigere funksjoner i samfunnet, ble diskusjonen om demokratisering av universitetet i stor grad avgrenset til et universitetsinternt anliggende.

– Engasjementet dabbet av

I dag er de fleste av UiOs dekaner valgt uten motkandidat. Kanskje vil også Svein Stølen få en ny rektorperiode på samme måte. I så fall vil det være første gang siden nittitallet at en rektorkandidat på UiO slipper å forholde seg til en motkandidat.
Ved forrige rektorvalg var oppslutningen på 17,36 prosent totalt – godt trukket ned av studentene, hvorav 90 prosent lot være å delta i valget.

Dette står tilsynelatende i kontrast til alt engasjementet for universitetsdemokratiet i årene fram mot den nye universitetsloven i 1975. Men engasjementet varte faktisk ikke så lenge, forteller Thue.

– Det er ironisk. De mange allmøtene, debattene og kravet om representasjon for flere grupper på alle nivåer, som ble vedtatt i 1975, forutsatte et stort engasjement. Det forutsatte for eksempel at folk ville stille til valg og stemme i valg. Men etter at loven ble vedtatt, dabbet engasjementet av og ordningen råtnet langt på vei på rot og ble hult ut innenfra, beskriver professoren.

Mens kollegiet i 1975 besto av 33 representanter for studentene og de ulike ansattgruppene, består dagens styre av 11 hvorav fire eksterne oppnevnt av departementet.

– Styret vi har i dag er mer uttrykk for at universitetet er en bedrift som skal styres. Men en rest fra eldre tider ligger altså i rektorvalget, og i valg av dekaner og noen steder instituttledere, sier Thue.

– Likevel er det ikke noe sug etter å oppnå posisjonene som rektor eller dekan, legger han til.

Markante UiO-rektorer

Om universiteter over hele landet bærer preg av å gjøre seg veldig avhengig av administrasjonen, er det ikke UiO som leder an, mener Thue.

– Også på UiO finnes det eksempler fra nyere tid på rektorer som har gått til valg på én ting, men i stedet blitt sosialisert inn i administrasjonen og latt seg styre av denne. Men dette gjelder verken Stølen eller Ole Petter Ottersen. De har begge vært markante rektorer med klare ønsker, vurderer OsloMet-professoren.

Emneord: Rektorvalget 2021 Av Helene Lindqvist
Publisert 4. des. 2020 05:40 - Sist endra 8. jan. 2021 12:47
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere