Da Norge ble en del av Europa

Innføringen av kristendommen i Norge førte til at vi ble knyttet nærmere Europa også politisk og kulturelt. Kongemakten ble styrket, og vi fikk en litteratur basert på det norrøne folkespråket i tillegg til latin. Forskningsprosjektet "Translation, Transmission and Transformation. Old Norse Romantic Fiction and Scandinavian Vernacular Literacy 1200-1500" ved Universitetet i Oslo bryter med den nasjonale historieskrivningen og trekker trådene til Europa.

NORRØNFORSKERNE (fra v.) Suzanne Marti, Stefka G. Eriksen, Rune Flaten, Karl G. Johansson, Terje Spurkland og Karoline Kjesrud samlet rundt en faksimile av det islandske håndskriftet Flateyjarbók.
Foto: Ola Sæther

- Med kirken kom det latinske skriftspråket til Norden. Snart ble alfabetet tatt i bruk også for det norrøne språket i Norge og på Island. De eldste bevarte håndskrevne tekstene er fra midten av 1100-tallet, forteller Karl G. Johansson, førsteamanuensis på Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.

Han var tidligere tilknyttet Middelaldersenteret ved Universitetet i Oslo, som ble lagt ned for snart to år siden i kjølvannet av instituttsammenslåingene på Det humanistiske fakultet. Nå leder han et prosjekt som handler om møtet mellom en skriftlig europeisk elitekultur og en muntlig norrøn folkekultur i tidsrommet 1200-1500. Det fireårige prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd og skal avsluttes i 2010.

Tre litteratursjangere

- I prosjektet ser vi på tekstene som ble til i 300-årsperioden, i et endringsperspektiv. Tekstene deles vanligvis inn i tre litteratursjangere: De såkalte riddarasögur anses vanligvis å utgjøre det eldste sjiktet. De er oversatt fra fransk og anses å ha blitt introdusert ved det norske hoff i første halvdel av 1200-tallet. Her kan nevnes tekster som Strengleikar og sagaen om Tristram og Isond. Dernest ser vi på de hjemlige såkalte fornaldarsögur norðrlanda fra slutten av 1200-tallet og 1300-tallet, som for eksempel sagaen om Orvar-Odd. De anses å ha sine røtter i den muntlige fortellertradisjonen.

- Den siste sjangeren er de såkalte fornsögur suðrlanda, som ble produsert i stort antall på slutten av 1300-tallet og på 1400-tallet. De er en blandning av fornaldersagaer og europeiske motiver i en ofte halsbrytende og for oss ikke særlig vellykket litterær form, og ingen av dem har heller blitt oversatt til en bredere leserkrets. De tre sjangerne har fellestrekk, og det er interessant å se at de ofte blandes når de kopieres i de bevarte håndskriftene fra 1300- og 1400-tallet. Samtiden synes ikke å ha betraktet dem som ulike typer tekster, sier Johansson.

I tråd med nyfilologien er han også opptatt av forholdet mellom det skrevne og talte ord og høytlesning av tekstene. I prosjektet bruker de først og fremst norske og islandske tekster, men også noen svenske og danske dras inn for sammenligningens skyld.

Hoff etter europeisk modell

- Håkon Håkonsson, konge fra 1217 til 1263, hadde tett kontakt med europeiske hoff og ivret for å bygge opp et hoff etter europeisk modell i Norge. Han gjorde ifølge kildene det til en viktig oppgave å få oversatt franske ridderromaner. Man antar at de har blitt lest høyt ved hoffet, men romanene spredde seg også videre utover i samfunnslagene. De hadde sin storhetstid i Norge fram til midten av 1300-tallet, forteller Johansson.

Høytlesning en demokratisk leseform

Det skrevne ord, både skjønnlitteratur og historieskrivning, var beregnet på høytlesning.

- Det er en demokratisk leseform. Stillelesning ble sett på som asosialt. Ved høytlesning kunne tilhørerne kommentere innholdet underveis, noe som bidro til at tekstene endret seg etter hvert. For eksempel finnes heltesagnet om Hervör og hennes sønn Heiðrek i tre ulike versjoner i håndskriftsmaterialet. Med tiden fordreies ridderidealene, og kvaliteten på litteraturen blir, sett med moderne øyne, dårligere i denne transformasjonen fra riddersagaene til de hjemlige fornsögur suðrlanda, legger han til.


Ridderromanene er populære helt fram til midten av 1300-tallet. Etter den tid produseres det lite skjønnlitteratur i Norge, mens den fortsetter å være sterk på Island. Danmark og Sverige kommer etter og utvikler en litteratur på folkespråket i siste halvdel av 1300-tallet. Skriftkulturen blir verdslig.

Nasjonsbygging og europeisering

- Nasjonsbyggingsprosjektet på 1800-tallet la vekt på det nasjonale perspektivet og har i stor grad påvirket vårt syn på vikingtiden og den norrøne middelalderen. Riddarasagaer og ikke minst de senere fornsögur suðrlanda ble betraktet som europeisk kulturpåvirkning i motsetning til kongesagaer og islendingesagaer, som ble løftet fram som litterære storverk. Det er først i de senere tiår at de førstnevnte sjangerne har fanget mer av forskernes interesse. Det samme gjelder til en viss grad fornaldersagaene, som riktignok ble ansett for å bygge på muntlig tradisjon, men ble betraktet som sørgelige resultater av en nedgangsperiode etter den store blomstringen av islendingesagaer på 1200-tallet.

- I vårt prosjekt regner vi ikke bare med å løfte fram de tre sjangerne i et norsk perspektiv, vi vil også bidra til den internasjonale forskningen om europeiseringen av Europa. Altså hvordan Norge og Island ble en del av Europa, sier Johansson.

NEDERSTE BILDE: Utsnitt fra det islandske håndskriftet Flateyjarbók fra slutten av 1300-tallet (foto: Hakon Lundberg).

Emneord: Forskning Av Lars Hoff
Publisert 28. nov. 2007 15:49 - Sist endret 10. des. 2008 19:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere