- Norge mangler engasjerte forskere

Flyturen til Boston tar oss en liten time fra New York, nordøstover langs kysten. Linjen som skiller land fra hav bukter seg som en slange under oss, glinsende i blått mot grønt. Og her oppe fra, i en tilstand av noe som likner vektløshet, slår det oss at vi nettopp nå svever over landets - og dermed også verdens - akademiske tyngdepunkt: USAs østkyst. Princeton, Columbia, Harvard, Yale, Massachusetts Institute of Technology (MIT). Det fins flere, mange flere. Bare i delstaten Massachusetts skal det visstnok være mer enn 120 universiteter og høgskoler.

Verdens rikeste

Men i dag er det altså Boston; gamle, rike, ærverdige Boston, hovedstaden i Massachusetts. Ikke i noen annen by skal tettheten av studenter og akademikere være større. Og nettopp her, i denne byen, ligger den eldste institusjonen for høyere utdanning i USA: Harvard University, grunnlagt i 1636, oppkalt etter universitetets første velgjører, dissidentpresten John Harvard, og medlem i den prestisjetunge "Ivy League": Åtte private universiteter på den amerikanske østkysten hvor eføyen liksom med ekstra kraft slynger seg oppover gamle murvegger og symboliserer tradisjon og kvalitet. 43 nobelpriser er tildelt forskere ved Harvard. Og universitetet er det rikeste i verden.

- Genuint interesserte

Fra Logan Airport utenfor Boston går drosjeferden i bue rundt bykjernen. Sørvestover et lite stykke ligger Longwood Medical Area, Harvard-universitetets medisinske campus. Vi går ut på Longwood Avenue, noen trinn opp en bred trapp, og fem vakre bygninger i marmor rundt en velfrisert gressplen, slår imot oss i all sin velde. I de hundre år gamle bygningene er administrasjonen til Det medisinske fakultet plassert, samt seks avdelinger som driver grunnforskning. Fakultetet arbeider også i 42 kliniske avdelinger i 17 tilsluttede sykehus og forskningsinstitusjoner. Av universitetets vel 13 000 vitenskapelige ansatte, er 10 600 medisinere. Bredden og dybden i forskningen synes svimlende.

I Louis Pasteur Avenue møter vi Shari Benson. Hun er oppvokst i Massachusetts, er i midten av 20-årene, og holder på med doktograden i medisin.

- Læringsmiljøet her er fantastisk. Selv de ypperste blant forskerne kommer stadig inn på labben og spør interessert hva vi holder på med. Jeg opplever at alle er genuint opptatt av hvordan man har det og hvordan det går. Man får fornemmelsen av å være med på noe helt spesielt. Og det er klart at det får en til å jobbe hardt. Ja, man sitter med en følelse av at det man gjør er viktig, selv på de laveste nivåer er det slik. På et prestisjetungt sted som Harvard, kunne en tenke at dette var noe som hadde gått tapt. Men slik er det ikke.

Joda, de fins

Av og til kommer det forskere fra UiO til Harvard. De er ikke mange, riktignok. Men de fins. Og de er ikke spredt på alle fagområder, men hører til innen medisin og psykologi. De er i Boston en kort stund, eller litt lenger og inngår samarbeid med forskere her. Vi er på sporet av én av dem nå. Han dro riktignok fra UiO for over 30 år siden og vendte aldri tilbake. På et kontor i femte etasje i en stor, ny bygning av glass finner vi ham.

- Når jeg ser tilbake, angrer jeg ikke at jeg dro fra Norge. Bjørn Reino Olsen (bildet) smiler imøtekommende fra bak et gedigent bord med kraftige føtter. Rommet er lyst. På veggene henger æresbevisninger og utmerkelser og vitner om en usedvanlig karriere. Fra forværelset hører vi Olsens kontordame snakke i telefonen, fort og gebrokkent, mens hun holder effektivt orden på avtaleboka.

- Jeg fant ut at jeg kunne gjøre bedre vitenskap her enn hjemme. I Norge er det vanskelig å finne personer som er maksimalt engasjert i forskning, sier Olsen.

- Atmosfæren er drivende

Men altså UiO, der det tross alt startet. Året var 1967 og Olsen tok både medisinsk embetseksamen og disputerte for dr.med.-graden. Etter eksamen startet han Laboratorium for molekylær biologi ved Anatomisk insitutt. Han ble tilbudt professorat, men takket nei i siste øyeblikk, det var i 1975. Siden har det bare vært USA, først i New Jersey som professor og siden til Harvard, hvor han har vært professor siden 1985.

- Noe av det viktigste i forskningen er å ha nok folk. Det tekniske utstyret i Norge er like godt, ja, kanskje bedre enn her i USA. Men Norge mangler mennesker. Post doc-systemet gjør at forskere fra hele verden kommer hit og blir i to til fem år. Unge kvinner og menn er villige til å jobbe fra tidlig morgen til sein kveld, hver dag, med det ene for øyet: Å bidra vesentlig til forskningen og skrive papers til de beste forskningsmagasinene. Så reiser de tilbake til Europa og Asia og får attraktive stillinger. Høsten 1969 var jeg selv ved University of Pennsylvania i ni uker som gjesteforsker. Arbeidet i de ukene resulterte i tre artikler; to i Journal of Molecular Biology og en i Journal of Biological Chemestry. Det var intenst, men spennende, minnes han.

Olsen bestemte seg for at han skulle tilbake til USA. Og slik gikk det; først som post doc. og senere som professor i New Jersey. Og etter det til Boston.
- Jeg trives på Harvard. Studenter og post docs er usedvanlig dyktige her. Atmosfæren er drivende. I basalforskningsavdelingene er det bare forskere på professornivå som har faste stillinger, og forskere som har vært her i elleve år uten å ha fått full professorstilling, må gå. Det er tøft, men bidrar til å opprettholde det høye nivået.

Olsen er professor i cellebiologi ved Harvard Medical School og forskningsdekan og professor i utviklingsbiologi ved Harvard School of Dental Medicine, som sammen utgjør Det medisinske fakultet ved Harvard-universitetet. Olsens laboratorium studerer cellevev og organers formdannelse. Forskerne forener human biologi, genetikk og patologi ved hjelp av molekylære teknikker. Olsen og hans medarbeidere har funnet genet til flere arvelige sykdommer og foreslått behandling. Veien fra klinikken til laboratoriet og tilbake er ikke lang her.

At Olsens forskning ligger på høyeste internasjonale nivå, vitner alle publikasjonene om, i de ypperste internasjonale tidsskrifter: 350 i tallet. I januar i år i det prestisjetunge tidsskriftet Cell. Olsen har hatt en rekke tillitsverv, og i 2000 ble han æresdoktor ved Universitetet i Oslo.

- Å drive forskning er for meg en dypt alvorlig ting. Da jeg var ung, bestemte jeg meg for å bruke livet på en best mulig måte. For meg ble det å bidra så mye som mulig til diagnose og behandling av syke mennesker, avslutter Bjørn Reino Olsen.

Kunnskapens hjerte

Universitetsområdet omkring Longwood Avenue er stort, men på ingen måte alt. Harvards historiske hjerte ligger et annet sted: Fem kilometer lenger nord, på motsatt side av Charles River. Der er Cambridge, en tiltrekkende liten by med tradisjoner, i dag en del av storbyen Boston.

Under trærne i den skyggefulle Harvard Yard, med sine røde murbygninger fra 1700-tallet, vandrer studentene. De er mange, de kommer fra hver eneste region av USA og fra mer enn hundre andre land. En håndfull kommer fra Norge. Men ikke én student er fra UiO.

Det er knivskarp konkurranse om studieplassene. 70 prosent av studentene på lavere grad har en eller annen form for økonomisk støtte. Harvard vil sikre seg de beste studentene, og da skal ikke økonomi hindre dem i å komme. Av 23 000 søkere i år ble 2058 tatt opp. Det er visstnok den laveste opptaksprosenten noen gang.

Omkring campus ligger Harvards tolv studenthus, alle med navn og personlighet: Adams, Cabot, Eliot, Kirkland, Quincy ... Hele 97 prosent av studentene på lavere grad bor i et av disse. Vi gikk til Currier House i Linnaean Street.

Streber etter mangfold

- Andreas Føllesdal lived here in the 80's. Oh, I miss him!
Latteren runger og armene åpner seg til en velkomsthilsen av det hjerteligste slaget. Patricia Pepper (bildet) er husets administrator, men framstår mer som selveste Mor Go'hjerta. I 25 år har hun bodd og arbeidet i Currier House.

- Vi er det minste av studenthusene, med 350 beboere. Det er herlig å være så liten. Alle møtes hele tiden og aktivitetene foregår i ett og samme hus. Du skjønner, en viktig del av det å være student på Harvard, er nettopp det å bo i studenthus og ta del i alt som skjer der. Læringsprosessen avsluttes ikke om ettermiddagen når studentene forlater auditorium og lesesal. Den fortsetter når de kommer hjem; enten under måltidene, når de diskuterer fag seg imellom, med veiledere eller professorer som er på besøk, eller når det arrangeres seminarer av ulikt slag.

Og i tillegg kommer det kulturelle og sosiale: Her lages film, sees film, her arrangeres konserter, danseoppvisninger, teater, utflukter. Her drives journalistikk, her fins det mange ulike klubber å bli med i, og sport, for all del sport, - og i helgene er det fest.

Andreas Føllesdal, ja. Filosofiprofessor ved UiO. Han bodde i Currier House fra 1984 til 1991, dels som såkalt "Resident Tutor" og dels som "Senior Tutor". Føllesdal var altså mentor, veileder for de yngre studentene mens han selv var doktorgradsstudent.

- En del av 'The Harvard focus' er å sørge for at noen av dem som allerede har oppnådd en grad, bor sammen med de unge. På den måten oppmuntres de yngre til å fortsette sin intellektuelle diskusjon her, påpeker Pepper.
Harvard har en uttrykkelig målsetting om å tilstrebe mangfold. Det å omgås mennesker med ulik økonomisk, kulturell og religiøs bakgrunn, er en del av dannelsesprosessen.

- Universitetet ser etter "well rounded persons", det vil si at det ikke bare er de rent faglige kvalifikasjonene som teller ved opptak, men også andre sider, som sportslige og kunstneriske. Mange er for eksempel fremragende musikere. Studentene ved dette universitetet kan bemanne flere symfoniorkestre.

- Harvard har masse penger. Det betyr at vi kan gi de dyktige studentene våre muligheter. Det er en fantastisk følelse, smiler Patricia Pepper.